Nobelkomitéen siktet godt, men bommet på målet

Det er bra at Nobelkomitén våger å være utradisjonelle og prøver å sette dagsorden. Men etter ett døgn med nasjonale og internasjonale mediekommentarer er det mer enn tydelig at det ikke er komitéens intensjoner – men komitéen selv – som er satt på dagsorden. Da kan en ikke annet enn si at Nobelkomitéen satset og bommet.

«Jeg liker Obama, men dette…»  sier mange. Veldig mange. I mitt tilfelle sier jeg  «Jeg elsker Obama, men dette…» Barack Obamas valgkamp og innledende måneder som president har intet mindre enn gitt meg troen tilbake på internasjonalt diplomati – vekket opp igjen ikke bare de teoretiske, men de emosjonelle årsakene til at jeg valgte å studere internasjonal politikk og valgte å søke UDs aspirantkurs. Jeg har t-skjorter, plakater, små plastdukker, button, alle bøker som er skrevet av ham og om ham. No. 1 fan.

Få sier det egentlig bedre enn Nobelkomitéen selv: «Obama har som president skapt et nytt klima i internasjonal politikk. Multilateralt diplomati står igjen sentralt, med vekt på den rolle FN og andre internasjonale institusjoner kan spille. Dialog og forhandlinger foretrekkes som virkemiddel for å løse selv de vanskeligste internasjonale konflikter.»  Men så må en tenke et steg videre: hva skjer om vi faktisk gir ham Nobelprisen for å hedre alt dette?

Styrker ikke hans momentum
Jeg har enorm tro på hva Obama kan få til. Men han har enda ikke fått det til. Og enda verre: Å få Nobelprisen åtte måneder etter å ha blitt president (og nominert 13 dager etter innsettelsen) vil trolig ikke styrke hans momentum for å få gjennom sine planer. Og det er det motsatte av det Nobelkomitéen ønsket å få til.

Aldri i Nobelprisens historie har noen selv sagt at de ikke fortjente å få prisen. Sjelden har vi hørt en så avdempet og avventende takketale. Barack Obama ønsket ikke å motta Nobels fredspris. Ikke nå. Det burde Nobelkomitéen ha skjønt.

Jagland uten fingerspissfølelse
Thorbjørn Jagland er en sjelden idémaker. Han er den eneste norske stortingspolitikeren de siste årene som har evnet å skrive visjonære og realpolitisk begrunnede kronikker. Spesielt om EU. Men hans fingerspissfølelse er ikke alltid av internasjonalt format. Nobelprisen er det mest internasjonale formatet en nordmann møter i løpet av et år.

Om Jagland ikke faktisk lover å bygge «Det europeiske hus», så vil den manglende fintfølelsen snart komme til syne når han tiltrer som generalsekretær i Europarådeet. For eksempel ved at han overdriver Europarådets internasjonale rolle i en tid hvor det finnes stadig bedre grunner til å underdrive den. Det organet som faktisk bestemmer i Europa, EU (som Norge galant velger å stå utenfor) vil like slike resonnementer dårlig.

Med denne utdelingen er Nobelkomitéens egen rolle blitt overdrevet. Internasjonale medier har begynt å fokusere på hvem som sitter i komitéen. At flertallet er, og har vært, på venstresiden. At flere av deres tildelinger bærer preg av nettopp dette. Det er dårlige nyheter for Nobelprisen. Dens vanskelige, men ikke umulige, oppgave er å være diskré, men utfordrende. Slik gode diplomater er det: kontroversiell på en minst mulig kontroversiell måte.

Tre anti-George Bush-priser
Det er gode grunner til å si at Nobelkomitéen nå har gitt tre anti-George Bush-priser. Al Gore («Det var egentlig hans som vant, eller burde vunnet, valget»), Jimmy Carter («Det er slike amerikanske presidenter Europa vil ha») og nå Obama. Tre!? Det er en overdrevet tro på at George Bush personlig står bak all amerikansk  politisk utvikling de seneste årene. Og alle verdens problemer.

De aller fleste andre republikanske politikere vil invadert Afghanistan og Irak. Jeg jobbet på Den norske ambassaden i Washington 11. septemer 2001. Amerikanerne var livredde for å få en atombombe i hodet – noe drastisk måtte gjøres. Obamas egen utenriksminister, Hillary Clinton, var for begge krigene. Det samme var den forrige demokratiske presidentkandidaten, John Kerry. Alle var, som Obama, i mot Den internasjonale straffedomstolen.

Hvor mange antipriser skal Nobelkomitéen dele ut neste gang republikanerne kommer til makten? Paradoksalt nok har Nobelkomitéen brukt Bush’ sin egen taktikk – «preemptive strike». Idéen om at en kan analysere seg fram til en aktørs intensjoner og så straffe dem – eller i dette tilfelle hedre dem – før handlingen er utført. En modig og muligens god idé hvis, som sagt, den hadde blitt forstått. Og er ikke dette også å overdrive prisens rolle? Venter Nobelkomitéen at Obama etter å ha revolusjonert verden skal si: ”Dette skyldes Nobelprisen”.

Republikansk ammunisjon
Alle de tre siste tildelinger til amerikanere har gått til demokrater. Riktignok er det amerikanske republikanske partiet i grøfta om dagen og deres opinionsledere er for tiden løsmunnede, rabiate mediemørkemenn (med Limbaugh, Beck, Hannity og O’Reilly i spissen). Men denne prisen gir denne gjengen unødvendig ammunisjon til å påstå at store deler av Europa kun klarer å forholde seg positiv til en demokratisk amerikansk president. Og at det dermed ikke er grunn for USA til å forholde seg til Europa.

Geir Lundestad burde kjenne det amerikanske samfunnet godt nok til å vite alt dette. Han burde kunne fortelle sin komitéformann at Obama er midt oppi noe som vil være langt viktigere for hans gjenvalg enn det multilaterale klimaet i FN-korridorene – amerikansk offentlig helsereform. Obamas hovedproblem de siste ukene: at han sliter med å være «overcelebrated for his potential» (godt beskrevet her i det politiske nettstedet Slates Kausfiles). Hans taktikk : å dempe retorikken og fokusere på resultatene.

Midt oppi dette blir han altså tildelt en internasjonal pris for retorikken sin. For hans motstandere er dette bare enda et likhetstrekk med Carter. Og bare enda et bevis til «cult of personality»-kritikken.

D’oh
Flere har påpekt at Obama ikke sa «Wow» da han våknet til nyheten, han sa «D’oh«. Fra han stod opp fredag morgen og fram til han kommer til Oslo for å motta prisen, vil han gjøre alt han kan for å flytte fokuset bort fra sin egen person. Denne øvelsen burde Nobelkomitéen ha spart ham for. Han vil trolig lykkes i å finne en vinkling – trolig blir det atomnedrustning. Et meget verdig formål i seg selv. Nobelkomitéen har nå tiden fram til tildelingen på å støtte han i dette og fjerne det overdrevne fokuset på den positive retorikken som kriterie.

Positiv retorikk er ikke bare viktig i internasjonal politikk. Det er nødvendig. Multilateralt diplomati er helt avhengig av det. Og det tar uansett lang tid å skape, og deretter se, resultater. Men positiv retorikk er ikke tilstrekkelig. Nobelkomitéen har ikke bare avslørt seg selv med denne tildelingen. De har avslørt norsk utenrikspolitikk. Komitéen er nemlig ikke alene. De siste utenrikspolitiske redegjørelsene fra Støre har alle inneholdt noen Obama-sitater for mange i en tid hvor det er konkrete handlinger mot finanskrise, terror, sykdom og utrygghet som teller.

Utenrikspolitikk er mer enn valget mellom rett og galt
New York Times-kommentator Thomas Friedman sa under Irak-krigen at «Power corrupts, but lack of power corrupts even more». Med det pekte han på at Europa kritiserer USA for å være egoistiske i utenrikspolitikken, men hva er ikke utenrikspolitikk om ikke et direkte utslag av en nasjons egeninteresse. Det er langt lettere for norske politikere, og enda lettere for norske Nobel-ledere, å stå på en talerstol og snakke om fred og menneskerettigheter i en region, enn for et land som har faktiske næringsmessige og sikkerhetspolitiske utfordringer i samme regionen.

Men Norge har også slike prioriteringer. Vi snakker bare ikke om dem. Statoil Hydro prioriterer daglig mellom oljeutvinning og menneskerettigheter i steder som Iran og Aserbadsjan. Hvis våre politikere vil fortsette å tjene penger på statsaksjene, må de også la seg stille til ansvar for slike prioriteringer. Prioriteringer som ikke er, slik festtaler kan få en til å tro, valget mellom rett og galt, men valg hvor nyansene bikker svakt og lite synlig fram og tilbake mellom det rette og det gale.

Bedre lykke neste gang
Nobelkomitéen har i for stor grad latt seg irritere over George Bush’ irriterende retorikk og begeistre av Barack Obamas begeistrende retorikk. I amerikansk politikk, mer enn noe annet sted, er det resultatene som teller. De som tror Obama vil fortsette med å spre «gode intensjoner» i FN-taler, kan kikke et par uker fram i tid, når Obama sender 70.000 nye tropper til Afghanistan.

The proof of the pudding is in the eating. Derfor undrer de fleste amerikanere over denne tildelingen. Derfor går enkelte amerikanske mediekommentatorer på venstresiden så langt at de ber Obama vurdere å takke høflig nei til prisen. Dette bør skape stor og grunnleggende debatt i Nobelkomitéen. Konklusjonen bør være: vi prøvde, det var kanskje verdt det, og vi skal absolutt prøve igjen i framtiden, men denne gangen bommet vi.

Nobelprisen er selvsagt ikke varig svekket, den har tålt kontroverser før og tåler det igjen. Men Lundestad/Jagland bommer når de peker på analogier til Arafat, som for mange var beryktet terrorist, Obama er en verdens mest folkekjære personer (Og så må de slutte med referanser til intrikate statutter, dette er en folkepris, ikke The Economist Annual Bezzerwizzer Award). Dette er ingen skandale, slik overivrige personer et stykke ute på høyresiden skriver. Dette er bare det som en skrev i kommentarfeltet under Time.coms oppslag «a bit weird».

Exit Jagland
Den andre konklusjonen? Jagland må gå av. Tror han virkelig at han i sin dobbeltrolle som generalsekretær i Europarådet for eksempel kan tildele (den velfortjente) Nobelprisen til EU? Til Europarådet? Noen Europarådet støtter aktivt? Nettopp.