Den farlige latteren

Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo tegnet Muhammed med hendene foran ansiktet, som sa: «Det er hardt å være elsket av slike idioter.» Nå er det blitt enda hardere.

Publisert i VG, 08.01.15

Eirik Bergesen, redaktør i satiremagasinet Opplysningskontoret.org.

Yousef Hadaoui, norsk-muslimsk komiker.

Screenshot 2019-03-18 at 10.52.40Det er ikke slik at humor, med drapene på de franske satirikerene, har blitt farlig. Humor har alltid vært farlig. Men det er først nå vi virkelig er blitt klar over det.

Mark Twain, kanskje historiens fremste satiriker, sa: «Menneskeheten har bare ett effektiv våpen, og det er latter.» Forskjellen på liv og lære er satirens levebrød. Religion er den fremste arenaen for disse forskjellene.

Norge ikke stolte satireforsvarere

Religion er spesialiteten til det franske satiretidsskriftet Charlie Hebdo. De dyttet på alle grensene de snublet over. Det var ikke bare muslimer som reagerte, også kristne og jøder følte seg fornærmet. Eller rettere sagt: følte seg truffet.

Muslimske organisasjoner har tidligere gått rettens vei for å prøve å stilne Charlie Hebdo. I 2007 vant magasinet en rettsak mot to muslimske organisasjoner som krevde at de ble dømt for blasfemi. Rettssaken ble til en dokumentar som heter «Det er hardt å være elsket av slike idioter.»

Både Charlie Hebdo og deres franske søstermagasin Le Canard Enchaine er utypiske humormagasiner. De nøyer seg ikke med å vitser, men driver også undersøkende journalistikk. Le Canard Enchaine trykker ofte lekkasjer fra fransk politikk, som den maktlojale franske dagspressen ikke tør å røre ved.

Satikere sitter i fengsel verden over. Det var en tid de også gjorde det i Norge. I mellomkrigstiden gikk satiretegnere som Ragnvald Blix i skytteltrafikk mellom redaksjonen og fengselscella. Blant annet for majestetsfornærmelse. Mottoet til hans tidsskrift Exlex var utvetydig: «Fremfor alt ingen Respekt for Autoriteter, Traditioner eller nogen som helst i Himelen eller paa Jorden, ikke engang for noget i Helvede.»

Norge har ingen stolt tradisjon med å forsvare satirikere. Seinest i 1980 ble Monty Pythons film Life of Brian forbudt. Men like ille var den rødgrønne regjeringens forvaltning av ytringsfriheten. I 2009 ville den innføre «strafferettslig vern mot kvalifiserte angrep på trossetninger og livssyn» i straffelovens paragraf 135a. I 2006 brant islamister ned den norske ambassaden i Damaskus. Regjeringens svar var å opprettholde diplomatiske forbindelser med Syria og beklage «uroen» karikaturene hadde medført.

Norske reaksjoner?

Hva bør de norske reaksjonene til denne terroren være? Det er ingen grunn til å skape en konkurranse i norske avisredaksjoner om å trykke gamle og nye Muhammed-karikaturtegninger. Det tester kanskje motet til norske journalister, men er å ta blikket vekk fra virkelig mot. Som besittes av de journalistene som ikke begrenser seg til symboler på mot, men reiser til de aktuelle områdene og risikerer livet ved å konfrontere direkte de som truer ytringsfriheten.

Terrorismens fremste våpen mot en bedre bevæpnet fiende er ikke drap, men trusselen om å drepe. Selv i USA, landet som formulerte tesen om at en i møte med terror ikke har annet å frykte enn frykten selv, har denne frykten blitt en egen industri.

Slik må det ikke bli i Norge, landet som til nå har hatt verdens høyeste sosiale tillit. Også mellom gamle og nye landsmenn. Det gjelder å holde et våkent – og satirisk blikk – på politiets utvidede rettigheter til bevæpning og overvåking.

Satirikerens oppgave er ikke bare å utfordre, men også noen ganger å forsone. De samme norske muslimene, som følte en underlig lettelse over at gjerningsmannen bak 22/7-terroren var en norskfødt, hvit kristen gruer seg nå til å bli assosiert med vestlig islamisme. Nettopp i Frankrike har det nylig vært en stor mediedebatt om å assosiere skyld for terror i Midtøsten overfor franske muslimer.

Da Hervé Gourdel ble henrettet av IS, spurte Le Figaro i en nettmåling om franske muslimers reaksjon var «tilfredsstillende». Store lesegrupper protesterte. Det franske tidsskriftet Rue89 fulgte opp med overskriften «Quelle folie» (hvilken galskap) og spurte: Ber sørafrikanere sine handikappede om å ta avstand fra Oscar Pistorius? Blir latinamerikanske forfattere bedt om å distansere seg fra Paulo Coelho?

God og dårlig satire

Vi må igjen minne oss selv om at terrorisme et globalt fenomen, som fremmes av ulike individer, grupper og stater – uavhengig av rase, religion og kultur. Å behandle alle i gruppe kollektivt, er selv definisjonen på diskriminering. Å holde alle jøder ansvarlig for staten Israels handlinger er antisemittisme.

Den beste måten å kategorisere humor på er mellom godt og dårlig håndverk. Retten til å publisere den skal selvsagt være den samme. Men mens Kurt Westergaards Muhammed-karikatur i Jyllands-Posten var middelmådig utført (bombe i en turban?), var Charlie Hebdos en genistrek. Når en ikke viser Muhammeds ansikt avvæpnes motargumentene. Men dessverre ikke våpnene.

Å drepe uskyldige i en guds navn er en praksis som mer enn noe annet krever at målet bokstavelig talt helliger midlene. Om det er islamister som står bak, er det vanskelig å konkludere på en annen måte enn at det å drepe i Muhammeds navn er en langt større krenkelse av profeten enn å tegne ham.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s