UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Ikke-papiret

(Faksimile: VG)

(Faksimile: VG)

Jens Stoltenberg fikk fortjent ros for å avvise et non-paper som skulle beklage Nobelprisen til Liu Xiaobo overfor Kina. Men hvordan kunne noe så kontroversielt i det hele tatt bli skrevet? Og hva i all verden er egentlig et ikke-papir?

Jeg skrev mitt første ikke-papir som ung aspirantpraktikant i UD. Det stemmer ikke, som mange tror, at UD er en tungt hierarkisk organisasjon hvor unge medarbeidere blir satt til å flytte på papirbunker. Også eldre medarbeidere blir satt til å flytte på papirbunker.

Men ofte får unge UD-medarbeidere også et stort ansvar for å gjøre verden til et bedre sted å være. Ansvar for større pengesummer og flere menneskeliv enn de gjerne er komfortable med.

Fredssamtaler

Jeg toppet min aller første uke i en ny seksjon med å skrive mitt første non-paper. Som skisserte premissene for intet mindre enn fredssamtaler. Fredssamtaler mellom regjeringen og en opposisjonsgruppe, i et land jeg i non-paperskrivende stund visste svært lite om. Så lite at stavekontrollen korrigerte meg hver gang jeg skrev navnet.

Det var ingen stor konflikt. En fotnote sammenliknet med Oslo-avtalen. Den siste sårede som konsekvens av konflikten hadde falt av en sykkel på vei til et forhandlingsmøte. Både internasjonale og nasjonale medier hadde for lengst mistet interessen. Men Norge var stolte av å ha blitt spurt om mekle, og fant liten grunn til å dvele over at vi fikk oppdraget fordi ingen andre ville ha det.

Det var ingen Versailles-hvite duker i våre forhandlinger. Bare endeløs korrespondanse ment å rikke freden en fotnote fram. Poenget med non-paperet var å lufte idéer som ikke var offisielle, men som kunne stimulere til debatt i en fastlåst sak.

Et non-paper er et dokument, som tilsynelatende ikke finnes. Bortsett fra at det altså fantes. Det er skrevet ned på et papir, men skal holdes unna offentligheten. Åpenbart en oppfinnelse fra tiden da det lot seg gjøre å holde hemmeligheter unna offentligheten.

I tilfellet med Kina-papiret har forsøket på hemmelighold sikret 30 år (det arkiveres til 2043) med spekulasjoner. Ingen av aktørene, Stoltenberg, Barth Eide, Støre, Kina-ambassadør Svein Sæther eller regjeringsråd Nina Frisak, vil kommentere innholdet.

Beklagelse

Ifølge Dagens Næringsliv inneholder teksten formuleringer som Kina ville tolke som en norsk innrømmelse av at det var galt å gi Liu Xiaobo fredsprisen, en forståelse av at Norge ville jobbe for å unngå at en kinesisk dissident igjen fikk fredsprisen og at hvis Liu Xiaobo skulle bli sluppet fri, skulle han ikke få komme til Oslo for å motta prisen.

Tidligere utenriksminister Barth Eide gikk ut og avviste at han ønsket å be Kina om unnskyldning. Han viste til at det var flere aktuelle spor. Det er likevel grunn til å tro at et av sporene regjeringen vurderte, i beste fall, var formuleringer som skulle gi Kina inntrykk av at Norge beklaget Nobelprisen. Mens Norge på sin side kunne svare hjemlig presse med at dette ikke hadde vært intensjonen.

Saken kunne dermed overlates til det som på diplomatspråket kalles «diplomatic ambiguity». Når en står fast i et spørsmål, så setter en inn i avtaleteksten begreper som er åpne for tolkning. Altså et felles språk, med forskjellig betydning.

Håpet vil være at partene på et seinere tidspunkt kan bli enige også om en felles tolkning. Under fredsprosessen på Sri Lanka ble for eksempel formuleringen «eelam» brukt, som betyr hjemland. Om det betydde en helt uavhengig stat for tamilene, eller noe svakere, ble overlatt til tolkning.

Hvordan det gikk med «mitt» non-paper? Partene aksepterte våre premisser for fredssamtaler i løpet av fredags ettermiddag. En stolt pressemelding ble sendt ut. Mandag morgen leste vi i det aktuelle landets aviser at opposisjonsgruppen allikevel ikke var enige i premissene. Viljen til å komme motparten i møte var tydeligvis tolket av grasrota i gruppen som for ettergivende.

Vi rykket, som mange før og etter oss, tilbake til tegnebrettet. Da opposisjonsgruppen i tillegg sendte ut et dekret om at regjeringen var «much-detested anti-people» følte jeg meg mer som statist i Monty Pythons Life of Brian, enn en statist i internasjonalt fredsdiplomati.

Som en komedie

Våre to siste regjeringer har sammen utviklet Norges forhold til Kina til en sitcom. Det ligner mest på en annen produksjon John Cleese stod bak: Fawlty Towers. I en av de mest kjente episodene er Cleese’s karakter så opptatt av ikke å nevne krigen overfor en gruppe tyske turister, at han ender opp med stadig å gjøre nettopp det.

Det er bra å ha som mål om stabilisere forholdet til Kina. Men jo mer vi later som om det ikke har med Nobelprisen til Liu Xiaobo å gjøre, jo mer virker det å ha med Nobelprisen til Liu Xiaobo å gjøre.

Så lenge Kina ser at det er mulig å presse oss på dette punktet, så vil de fortsette med det. Den sittende regjeringen gjorde et åpent knefall for Kina da Dalai Lama besøkte Norge. Den forrige regjeringen forberedte et hemmelig, og enda mer alvorlig, knefall.

Kast alle ikke-papirene

Den eneste måten å komme videre i forholdet på er å skrote alle utkast til ikke-papirer og skrive et virkelig papir. Hvor Norge sier til Kina at det ikke under tenkelige omstendigheter er aktuelt å beklage Nobelprisen.

Det har aldri skjedd, og vil aldri skje, i prisens historie. Ferdigsnakka. Sånn, hvem har lyst på litt norsk laks?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den september 17, 2014 av .
%d bloggers like this: