UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Franske manerer

(publisert som kronikk i VG, 18/1/14)

Gitt Frankrikes lange historie med pikante presidenter er det langt fra sikkert at Francois Hollandes sexskandale vil svekke ham.

ImageTenk dere Karl Eirik Schjøtt-Pedersen fare gjennom Oslos gater på en scooter, og så snike seg opp i leiligheten hvor en langlemmet Synnøve Macody Lund slanger seg på sjeselongen. Mens hun venter på å la seg forføre av leksjoner om ansvarlig bruk av handlingsregelen.

Utenkelig? Ikke i fransk politikk. I fransk politikk er antihelten helten. Han forventes tross manglende fysisk utstråling å bli begjært av vakre kvinner for sin makt. Slik det også er reflektert i populærkulturen.

Pene kvinner, karaktersterke menn

Franskmenn er glade i sine lettbeinte romantiske komedier. Hovedpersonen i disse filmer er som regel en kortvokst, keitete mann, som ikke lar disse utilstrekkelighetene hindre ham i å få damer. Slike damer er det gjerne flere av, de er alle billedskjønne og gjerne et hode høyere enn ham. Plotet består gjerne i hvordan han hjelpeløst, men sjarmerende prøver å sjonglere dem.

Det er også grunnen til at franske skuespillerinner som Juliette Binoche, Audrey Tatou og Marion Cotillard blir eksportert til Hollywood, mens ingen amerikanere vil betale for å se en Romain Duris eller Daniel Auteuil luske molefonkent omkring i en altfor stor superheltkostyme.

Slik er det også med politikerne. Presidenten forventes ikke å være en høyreist sjarmør, à la John F. Kennedy eller Barack Obama. Et Napoleon-kompleks er ikke nødvendigvis noe negativt i Frankrike. Ta bare en kikk på høyden til disse franske ”toppene”: Sarkozy er 1.69, Hollande 1.70, Mitterand var 1.72, mens Napoleon Bonaparte var 1.69. Og De Gaulle hadde en nese bare Gerard Depardieu kunne misunne.

Kritikk fra Sarkozy

Da Nicholas Sarkozy skiftet ut sin elegante kone med den enda mer elegante Carla Bruni, så var det få som fant det oppsiktsvekkende. Francois Hollande har vært igjennom tre kvinner i nyere tid: først moren til hans fire barn, den tidligere presidentkandidaten Ségolène Royal, så hans nåværende samboer Valerie Trierweiler, før han altså skal ha innledet et forhold til skuespiller Julie Gayet.

Ifølge avisen ”Le Canard Enchaîné” skal Sarkozy i private samtaler gjort narr av Hollande. Ikke for å ha vært utro, men for ikke å ha forvaltet sin utroskap på skikkelig vis. Dessuten mente han Hollande så ”latterlig” ut idet han kom ut av elskovsrede iført sin overdimensjonerte scooterhjelm.

”Sexus Politicus”

”Power is the ultimate aphrodisiac”, sa Henry Kissinger. Å forvalte makt i Frankrike er åpenbart grand cru-afrodisiak av edleste sort. Men det var ikke før 2006 at sexskandalene ble omtalt av mediene. Da utkom boka ”Sexus Politicus”, som sprang som en bombe i fransk media. Til da hadde journalistene lojalt bevart slike saker som offentlige hemmeligheter. Selv da president Jacques Chirac, ifølge boka, i sosietetskretser omtalte seg selv som en ”chaud lapin” (het kanin).

Boka var ikke et billig bestillingsverk, men et grundig researchet verk skrevet av de rutinerte gravejournalistene, Christophe Dubois og Christophe Deloire. Det eneste sexskandalen som tidligere hadde vært offentlig kjent var da det anerkjente Paris Match publiserte nyheten om at daværende president Mitterand hadde et barn utenfor ekteskapet.

En scene som beskrives i boka, og absolutt kunne passet inn i nevnte franske komedier, var da president Giscard d’Estaing i 1974 var involvert i et bilkrasj. Årsaken? Han hadde kjørt bilen sin opp på siden av bilen til en dame han forsøkte å flørte med.

Utroskap mer akseptert

Et annet eksempel på at utroskap har en mer akseptert rolle i det franske samfunnet: En  norsk venninne så en melodramatisk Bergmann-film i Paris. I filmens mest tragiske scene finner ektemannen kona i seng med en annen. Det fransk kinopublikummet lo som om de så en vaudeville.

Da landet før nyttår innførte en sexkjøpslov lik den vi har i Norge, stod kjente intellektuelle (menn, selvsagt) bak oppropet ”Touche pas a ma pute” (Ikke rør hora mi) – et ordspill på antirasistiske ”Touche pas a mon pote” (Ikke rør kameraten min).

Strauss-Kahns libido

Den mest prominente sexskandalen i moderne fransk politikk stod Dominique Strauss-Kahn (DSK) for. Tiltalen for å ha forsøkt å ha sex med en stuepike på et New York- hotell er bare en av flere saker DSK har vært involvert i. Paradoksalt nok ville aldri Hollande vært president om ikke den karismatiske DSK måtte trekke seg som sosialistenes favorittkandidat etter rettssaken.

Under rettssaken kom det fram andre forhold omkring DSKs libido. En ung kvinnelig journalisten forklarte at hun hadde møtt opp i en leilighet for å intervjue ham, en leilighet som viste seg utelukkende å være møblert med en dobbeltseng.

Selv om DSK slapp unna straffeskyld for disse sakene, og en senere sak som involerte en prostitusjonsring, så var det spesielt skadelig for hans offentlig image å bli avbildet på vei til rettssalen iført håndjern. Denne amerikanske vanen med å paradere tiltalte offentlig forferdet mange franskmenn, selv dem som tvilte på hans uskyld.

Det som nok også plaget franskmennene, med deres mer avslappede forhold til les liaisons dangereuses, var den amerikanske skadefryden. Som da Jay Leno vitset: «The French head of the International Monetary Fund was arrested in New York for sexually assaulting a hotel maid. Or as the French call it, room service.»

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den januar 18, 2014 av .
%d bloggers like this: