UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Hva er så morsomt med forholdet mellom byråkratiet og politikerne?

(Tekst i «Stat og Styring, 4/2013)

Grunnlaget for politisk satire er det samme som for politisk journalistikk: Et ønske om å avdekke hvordan politisk makt blir forvaltet.

En politisk satireredaksjon jobber egentlig som en politisk nyhetsredaksjon. Vi finner fakta i en sak, identifiserer interessemotsetningene og kartlegger sakens videre forløp. Og i tillegg til det, så skal vi gjøre det morsomt. Så jobben vår er dermed dobbelt så vanskelig som for journalistene…

God satire er rett og slett jakten på sannhet. En sannhet media, med sitt trøblete objektivitetsideal, ikke alltid klarer å fortelle. Noen ganger fordi en politiker prøver å skjule den. Eller fordi rådgivernes pressepunkter skjuler det for politikeren. Det er der humoren ligger. Som Homer Simpson sa: ”It’s funny because it’s true”.

For de som måtte tro det ikke er noe å tulle med i UD.

For de som måtte tro det ikke er noe å tulle med i UD.

Å tulle med det som betyr noe

Når set-up’et er riktig er virkeligheten punchline. En peker på reelle fenomener og sier: Er ikke dette litt rart, paradoksalt eller samfunnstruende? Og satirikeren tar dette oppdraget svært alvorlig. Det er bare da det fungerer. Da satirikeren Gordon i boken (og etter hvert filmen) ”V for Vendetta” ble spurt ”Is everything a joke to you?” svarte han ”Only the things that matter”.

I ”Hallo i Uken” var mantraet for å skrive sketsjer: Skriv replikkene som om politikerne har drukket sannhetsserum. Det morsomste er oftest å si eller skrive det politikerne egentlig tenker – men ikke sier pga. det politiske spillet. M.a.o: Mitt satireredskap er at jeg vet hvordan politikere tenker. Etter mange år i UD, hvor jeg etterhvert skrev mange pressepunkter.

Som det heter i USA: You can’t bullshit a bullshitter. Jeg vet hva politikeren egentlig mener når han eller hun sier: ”Vi følger utviklingen løpende, har tett kontakt med partene og har ingen umiddelbare planer om konkrete tiltak”. Jeg ble så god til å si disse frasene at jeg begynte å implementere dem i hjemmet: ”Nei, jeg sa ikke at jeg skulle ta oppvasken. Jeg sa at jeg tok sikte på å ta oppvasken.”

Byråkraten trår vannet for politikeren

Så denne jobben er på mange måter god språklig detox fra jobben med å si ”ingen kommentar” med så mange ord at journalisten trodde en virkelig ga en kommentar. Jeg setter det på spissen, men slik kan en byråkrats jobb være: Å trå vannet til politikeren har bestemt seg for hva hun eller han skal mene i en sak. Og de gangene de ikke klarer å bestemme seg, så kan det fort bli språklig utfordrende.

Nå har åpenbart UD utviklet seg mye siden jeg sluttet for fire år siden. Det har vært en voldsomt profesjonalisering av bl.a. kommunikasjonsarbeidet, ikke minst basert på UDs erfaringer fra tsunamien og Irak-krigen. Det meste har blitt mer profesjonelt.

Men forholdet mellom embetsverk og politisk ledelse kan også utfordres av en økt profesjonalisering. Under Irak-krigen fikk jeg besøke britiske myndigheter i London for å lære om hvordan de arbeidet med mediehåndtering. Symptomatisk nok så var det samtidig som den ledende britiske våpeninspektøren David Kelly tok livet sitt.

Britene hadde et imponerende apparat. Antallet kommunikasjonsrådgivere ble mangedoblet under Blair, og en stor andel av dem var politisk utnevnte. Apparatet som spredte budskapet var ekstremt proft. Men budskapet var en løgn. Det fantes ikke masseødeleggelsesvåpen. Og FN-resolusjon 1441 spurte aldri om en ”smoking gun” heller, det var i utg.pkt. tilstekkelig for å være ”in breach”.

Noen tok konsekvensen av det. Den britiske diplomatet Carne Ross, som jobbet med disse spørsmålene på den britiske FN-delegasjonen sa opp i protest og startet organisasjonen ”The Independent Diplomat”. Tidligere utenriksminister Colin Powell ble den eneste av politikerne involvert som senere har beklaget sin famøse power point-presentasjon i FN.

Ironien muterte

Bare dager etter 9/11 skrev redaktøren av Time, Roger Rosenblatt, artikkelen ”The age of irony has come to an end”. Var det rett og slett slutten på ironi vi så? Den som lette etter noe å ta seriøst, trengte i hvert fall ikke lete lenger. Ondskap hadde besøkt samfunnet.

Men i stedet for å forsvinne, så muterte ironien. Som resultat ble den enda mer resistent mot politisk dumskap. Ledet an av Jon Stewart og Stephen Colbert har humor blitt en statsmakt i USA. Det er de som i årene mest effektivt fortalt sannheten om den politiske og økonomiske krisen USA har opplevd. At den ikke skyldes terroren, men den gale responsen på terroren. Landet som formulerte tesen om at en i møte med terror ikke har annet å frykte enn frykten selv, har latt denne frykten bli en egen industri.

Byråkraten skal jo tjene sin politiker. En skal gi råd. ”Fyrsten” Machiavelli er en klassisk lærebok. Den er ikke like kynisk som mange av dem som ikke har lest den tror. Jeg hadde den på pensum da jeg studerte politisk filosofi i Dublin. Og var glad for å huske dette rådet fra Machiavelli til Fyrsten da jeg begynte i UD: ”With these councillors, separately and collectively, he ought to carry himself in such a way that each of them should know that, the more freely he shall speak, the more he shall be preferred. He who does otherwise is either overthrown by flatterers, or is so often changed by varying opinions that he falls into contempt.”

Er dette noe våre politikere alltid klarer å overholde? Er det noe byråkratene selv klarer å overholde? Er vurderingene strengt faglige, eller sier byråkratene noen ganger det de tror at politikeren vil høre?

Å utfordre politikeren

I sekretariatet til Petersen var det en øvelse vi som satt nederst på bordet stadig observerte – noe vi kalte ”Lindstrøm-spranget”. Dens anatomi var slik at en byråkrat kunne begynne en resonnement med et sett premisser, og så – basert på den mektige utenriksråd Bjarne Lindstrøms ansiktsuttrykk – snu 180 grader i lufta, og så lande en konklusjon basert på fullstendig motsatte premisser.

Men politikere blir jo ikke alltid glade for direkte motstand. Spesielt ikke den som går utenfor såkalt tjenestevei. Så da må en vurdere viktigheten av sitt ærend. Når skal en pick a battle? Eller som Jagland sa: sette ned foten og stå på den.

Etter krigen i Bosnia reiste jeg til området som student og journalist. Som kjent tok det som flere år før det internasjonale samfunnet reagerte med effektive maktmidler. Jeg ble da fortalt om en modig diplomat som protesterte mot det han mente var politikernes ubesluttsomhet. Før han sa opp skrev lederen for Jugoslavia-desken i britisk UD en kritisk internrapport hvor han hevdet at verden stod på sidelinjen, mens et folkemord utspilte seg. Rapporten het «The pin-striped guide to genocide».

Napoleon og Tallyrand

Kunne en norsk diplomat gjort det samme? Norge er åpenbart ingen internasjonal stormakt, men Støre forbød sine diplomater å si at Norge er et lite land. Dere kjenner regla: Vi er store på olje, shipping, fisk, bistand, FN-støtte og fredsprosesser. Er det utenkelig at en kunne befinne seg i en situasjon hvor en måtte sende en alarmerende internrapport, snakke ut i offentligheten, si opp jobben?

For å dramatisere ytterligere: I diplomatiets historie er forholdet mellom Napoleon og Tallyrand en klassisk fortelling om maktforholdet mellom rådgiveren og lederen. Tallyrand var i mange år den perfekte rådgiver, som fremmet Napoleons svake sider som militær strateg og politisk visjonær og oppveiet hans svake sider som temperamentsfull og følelsesstyrt. Han fikk ham valgt som statsleder, han sørget for finansiell og politisk støtte til krigene hans.

Helt til han ikke lenger trodde på de politiske visjonene. Da krigene hadde sørget for tap av altfor mange av franske menns liv og altfor mange franske budsjettpenger. Han snudde og ble instrumentell i Napoleons fall. Hva gjør en rådgiver, som kanskje er oppriktig dedikert til politikerens visjoner, når hun eller han ser at de visjonene har spilt fallitt?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den januar 14, 2014 av .
%d bloggers like this: