UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Grensejegeren

Det er grenser for hva som kan tulles med, mener noen. Det er i disse grenseområdene Ricky Gervais jakter.

(Publisert i Aftenpostens K-magasin, april/2012)

Image

Humor er tilsynelatende en virkelighetsflukt. Den leder blikket vårt bort fra hverdagen. Den får oss til å le, selv om våre omstendigheter ikke alltid gir grunn til det.

God humor er som dragen på flukt over himmelen. Vi lokkes av dens sterke farger og raske bevegelser. Vi ser gjerne ikke snorene. Men de er der og forankrer den til bakken.

Dårlig humor? Plastposen som virrer ukontrollert med vinden og krasjlander like ofte som den feiler å lette.

For god humor må ha en forankring i virkeligheten. «Så snart en vits er basert på en usannhet, er den ikke morsom. Hvis premissen ikke er sann, ønsker jeg ikke å høre punchline, fordi den er bygd på sand. Derfor er ikke rasistiske eller sexistiske vitser morsomme. Ikke fordi de er provoserende, men fordi de ikke er sanne.» Sier Ricky Gervais.

Hva skjer nå virkeligheten er så trygg og sikker at en ikke lenger trenger frakobling? Når levestandard, jobbsikkerhet og mangelen på globale politiske kriser tilbyr oss ubekymrede hverdager. Som det er bare vi selv som kan rote til. Slik 90-tallet var for mange.

En ny humor

Da kommer en ny humor. En Ricky Gervais som lager komedie av det du trodde var ditt godt fungerende liv. Som effektivt og nådeløst viser deg at du ikke har det så bra som du trodde.

Handlingen i «The Office» var fra et kontorlandskap som handlet med papir. Men som liknet arbeidsplassen du enten jobber, har jobbet eller vet du kommer til å jobbe. Med kolleger og sjefer du kjente igjen. Som du kanskje ikke elsket, men som du overlevde 8-timers dager med. Trodde du.

Gervais, og hans medskribent Stephen Merchant, tvang oss til å innse at arbeidshverdagen hvor vi tilbringer halvparten av våre liv egentlig er en arena av havarerte amisjoner, herskesyke sjefer og meningsløse møter under fluoriserende lysrør. En endeløs øvelse i å flytte papirer fra en bunke til en annen. Lite annet enn distraksjoner på veien til pensjonstilværelsen, som vår innlærte initiativløshet og aksept for det trivielle er dømt til å ruinere på samme måte.

Jeg jobbet selv ti år i et byråkrati, og da min 5 år gamle sønn snakket med store ord om fedre som var brannmenn og politi, spurte jeg ham hva det var faren hans jobbet med. Sånn egentlig. Han nølte lenge, før han svarte spørrende: «Noe med papirer?» Jeg skjønte da at jeg måtte bort fra papirjobben min.

Å se «The Office» var også utslagsgivende. Jeg kjøpte sesong én på en London-tur, etter å ha lest henrykte vitnesbyrd på britiske nettsider. Hele første halvdel av første episode ble jeg bare sittende og måpe. Og før jeg rakk å se den samme episoden en gang til, rakk jeg å ringe mine nærmeste venner og inviterte dem over for å se sammen med meg. Hvor ofte skjer det lenger med et tv-program?

Ikke alle lo. I hvert fall ikke med en gang. Vi ble flaue, og flauhet var ikke en velvandret sti for komikere. Om vi ikke identifiserte nok til å uroe oss over våre egne liv, så uroet vi oss fælt over denne David Brent-karakteren. Han som mislykkes i alt, men som ikke så det selv.

Og så var det vanskelig å vite hvor en skulle le. Skjematiske punchlines prydet ikke slutten av hver replikkveksling. Det var ingen latterboks eller studiopublikum til å veilede. Kun vår egen, upålitelige humoristiske sans. Den moderne tv-humorens kanskje største suksess ble nesten kansellert etter første episode på grunn av lave ratinger. Men det ville vise seg at mange av oss faktisk likte godt å se folk ødelegge for seg selv og andre, uten en eneste happy ending på horisonten. Vi lærte oss å like ulikelige personer.

«Who wants to see brilliant people do brilliant things brilliantly?», har Ricky Gervais sagt. Pinlighumor eller cringe comedy ble et begrep. (Det tyske språket, skaperne av «schadenfreude», måtte utvikle et eget ord for å dekke fenomenet: «fremdschämen» eller «ekstern skam».)  Med det fulgte en ny skole for komikere. Som fortsetter til idag. Men hvorfor fungerer ikke de fleste andres forsøk på pinlighumor like godt?

Mislykkede kopier

Atle Antonsens «Etaten» fulgte ærbødig «The Office»-formelen. Mens hans videreføring, «NAV», er mer vellykket, fordi den velger å stå på egne dramaturgiske bein. Hvorfor er ikke Thomas Gjertsens «Helt perfekt» helt perfekt? Fordi det nå er gjort mange ganger før, men også fordi Ricky Gervais fremste humorredskap faktisk ikke er evnen til å skape pinlig stemning. Istedet er det noe altfor mange komikere mangler – empati. «Empati er det viktigste innen komedie,» sier Gervais.

«The Office» utforsker hva virkelige mennesker ville gjort i situasjonene de utsettes for. Ikke akkurat dagligdagse gjenkjennelser i humorverdenen. Det er blikkene til observatørene Tim og Dawn som gir serien sin menneskelige dimensjon. Det geniale med bruken av mockumentary-formatet er hvordan de på våre vegne opplever Brent og andre håpløse kollegers atferd og med et raskt, innforstått blikk i kamera forteller oss at de føler det vi føler.

Og David Brent-karakteren er heller ikke en virkelighetsfjern diktator som ikke bryr seg om sine undersåtter. Han søker aktivt sine kollegers respekt. Problemet er måten han gjør det på. Han forveksler respekt med popularitet. Og insisterer på å prøve å virke som den mest populære på arbeidsplassen. Hvem har ikke hatt slike sjefer? Som «er i trettiårene», når de er 39. Som lar avisoppslag om seg selv tilfeldig bli liggende framme. Som respekterer Nelson Mandela i den grad, at ingen andre noensinne vil kunne respektere Nelson Mandela så mye.

Brent er heller ikke uten selvinnsikt. I en av de påfølgende juleepisodene klager han til kamera over at «dokumentaren» om ham ble klipt slik at «virket» usympatisk. Hvor ofte har vi ikke lest samfunnsledere si liknende ting om framstillingen av seg selv i media? Etterfulgt av den halvkvede «innrømmelsen»: «I den grad jeg har gjort noe galt»…

Suksess i USA

Tross et felles språk er historien om britiske humorprogram som lykkes i USA kort. En må tilbake til Monty Python for å finne en liknende eksportsuksess. Uttallige forsøk på å gjenskape «Absolutely Fabulous» og et forsøk på «Coupling» har alle havarert. «The Office» fikk etterhvert sin egen amerikanske spin-off. Og så en russisk, indisk og brasiliansk. Den amerikanske har vært en stor suksess, og mens Gervais avsluttet den britiske versjonen på topp etter to sesonger, er den amerikanske produsert i ti ganger så mange episoder.

Den britiske versjonen lot seg imidlertid ikke oversette til amerikansk virkelighet sånn uten videre, og etter en blandet førstesesong ble Brent-figuren (Michael Scott i denne versjonen) mildnet i trekkene. Men det tok tid å venne fansen til at det i det hele tatt eksisterte en kopi av originalen.

For meg føltes det først veldig feil. Det var som om indiefavorittene «The Stone Roses», med sine knappe to utgivelser, ble videreført av et amerikansk coverband ledet av Tom Petty. Før også jeg ble omvendt. Mer «The Office» var tross alt bedre enn ingen «The Office».

Ikke bare lukket Gervais «The Office»-kapittelet tidlig, men etterfølgeren gikk ikke i samme fotspor. Mens David Brent nekter å innse sine begrensninger, er hans alias i «The Extras», Andy Millman, pinlig klar over sin lavtliggende plass i verden.

Samtidig lagde Gervais «The Ricky Gervais Show», som har blitt den mest nedlastede podcasten noensinne. Og har lansert den uventede kometkarrieren til enfoldige Karl Pilkington, som opprinnelig var produsenten til  Gervais og Merchant på radiostasjonen Xfm.

Gervais sin karriere var heller ikke ventet. Da han sammen med Merchant lagde en kort, håndholdt pilot som ble sendt til BBC, var det første gang han hadde spilt skuespill. Da nærmet han seg 40 og, som han selv sier, bare fløt gjennom livet uten å gjøre nevneverdig innsats med noe.

Tross manglende erfaring tok han fra starten ansvaret for alle ledd i produksjonen – tekst, hovedrolle, regi og produsentrollen. Noe han har videreført til alle sine senere produksjoner. Han stoler rett og slett ikke på at andre forstår hvor han vil med humoren sin. Hans favorittsitat er «En kamel er en hest designet av en komité».

Kontroverser

Livet som en av verdens etterhvert aller mest profilerte komikere har ikke endret Gervais’ hang til å provosere. I nyere tid er det Golden Globes, den amerikanske prisutdelingen på vegne av utenlandsk filmpresse, som har vært arena for Gervais sine provokasjoner. Etter å ha pekt nese til den ene feterte Hollywood-kjendisen etter den andre i fjor, ble han allikevel invitert tilbake i år. Hvor han bare fortsatte i samme stil.

Det hans kritikere først og fremst misforstår er at han ikke selv promoterer fordommer, men parodierer andres fordommer. En smal grense å spasere langs, selvsagt. I følge Gervais selv blander folk og tror at de er målet for spøken og forstår ikke at de kun er tema for spøken. «Offense is taken, not given», sa han etter årets forestilling.

Og en skal vokte seg for å kritisere Gervais. Da redaktør Ian Hislop i satireavisen Private Eye kritiserte hans standup-show Animals, fulgte Gervais opp med å kalle Hislop en «ugly little pug-faced cunt» på slutten av hver forestilling. Noe som gjerne får Kristian Valens frustrerte e-poster til avisanmeldere til å mildne.

Gervais krediterer moren for sin ærlige humor. Hun la aldri noe i mellom i oppveksten for å beskrive det som oftest var en dyster arbeiderklassetilværelse i Reading. Han lærte aldri å frykte sannheten: «Ikke noe negativt kan noensinne komme fra å diskutere en sannhet.»

Og en Gervais utstyrt med det han mener er sannheten vil nok aldri slutte å provosere. Og mange vil fortsette å være enig i den legendariske amerikanske filmkritikeren Roger Ebert som en gang sa: «Jeg kan mislike en film som går for langt, og allikevel ha en slu respekt for en film som går langt, langt lengre enn for langt».

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den mai 28, 2013 av .
%d bloggers like this: