UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Det tapte tiåret

Siden 9/11 har USA slitt hardt økonomisk og politisk. Noe skyldes terroren. Det meste skyldes  feilslåtte reaksjoner på terroren.

(Publisert i Minerva, 12/9, 2011)

Skjermbilde 2013-05-29 kl. 01.27.20Det første flyet traff mens jeg fortsatt var i bilen på vei til jobb ved den norske ambassaden i Washington. Jeg rakk så vidt å slutte meg til alle kollegene, som sto og stirret tomt på tv’en i møterommet, før det andre flyet traff. Så krasjet et fly inn i Pentagon-bygningen, og plutselig var terroren så nærme at vi så røyken på himmelen.

Diplomatens distanserte observatørrolle ble enda mer vrien da tvillingtårnene raste, og det tok flere timer før vi igjen hørte fra en kollega som hadde vært på møte i World Trade Center. Siden fulgte 9/11 med meg i alle mine UD-jobber, fordi det har fulgt nesten all utenrikspolitikk de siste ti årene. Fordi USA, i stedet for å isolere hendelsene, gikk til verdensomspennende krig mot terror.

Da NATOs artikkel 5 ble anvendt, ble Norge som kjent trukket inn krigen i Afghanistan. Men selv om USA også brukte 9/11 til å legitimere Irak-krigen, holdt Norge seg utenfor. Som informasjonsrådgiver i sekretariatet til utenriksminister Petersen var jeg med å formulere den diplomatiske ”Slik vi ser det, finner vi ikke et folkerettslig mandat for å delta i krigen. Men vi utelukker ikke at andre land kan tolke Folkeretten på en annen måte.”

Med det klarte en å unngå å provosere vår nære allierte USA, og det holdt den norske regjeringen samlet. Hvor heldig vi var som klarte å holde oss unna den feilslåtte krigen var vi enda ikke klar over. Hvor nære vi var til å delta, er det bare Bondevik og Petersen personlig som vet. Men faktum var at vi trodde på, og hadde reelt sett ingen muligheter til å falsifisere, USAs påstand om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.

Mistet allierte
Storbritannia deltakelse ødela fullstendig ettermælet til den lenge svært populære Tony Blair. Den tidligere britiske FN-diplomaten Carne Ross, som nå leder den innflytelsesrike rådgivningsgruppen ”The Independent Diplomat”, hoppet av etter det han mente var bevisst fingering av etterretningsinformasjon. Det interessante er ikke den brokete listen over landene som ble med i ”The coalition of the willing”, men de som ikke ble med — koalisjonen av ”the unwilling”. Forholdet til stormakter som Frankrike kjølnet historisk (symbolisert gjennom spetakkelen omkring Freedom Fries).

Krigens popularitet sank raskt i USA. Til og med USA-ikoniske Star Wars tok et oppsiktsvekkende oppgjør med Bush-retorikken med denne utvekslingen mellom Anakin og Obi-Wan: ”If you’re not with me, then you’re my enemy.” ”Only a Sith deals in absolutes.” En undersøkelse publisert denne uken av University of Maryland viser at 49 % av alle amerikanere nå mener krigen var gal.

Og ikke minst: amerikanerne valgte som president en av de få politikerne som kritiserte krigen på forhånd (”It’s a dumb war”). Obama er i gang med å avvikle krigen i Irak, men det tar tid. Løftene om å legge ned Guantanamo er påbegynt, men ikke innfridd. Og i Afghanistan er det internasjonale samfunnet fortsatt ikke enig om hvordan slutten på okkupasjonen skal begynne.

Fear society
Noen vil mene at 120,000 arrestasjoner over hele verden og 35,000 dommer er et tegn på vellykkede sikkerhetstiltak, andre vil mene terrorbegrepet er blitt definert for vidt og vilkårlig. Krigene har hatt så enorme økonomiske kostnader for USA at antallet trillioner dollar forlengst har blitt abstrakt. Department of Homeland Security har vokst i byks gjennom siden opprettelsen for ti år siden og møter i år for første gang budsjettkutt.

Patriot Act har kraftig utfordret amerikanernes borgerrettigheter. Nå ser det ut som en endelig kan vente revurderinger. I sommer gikk to senatorer i Intelligence-komitéen, demokratene Wyden og Udall, til det uvanlige skrittet å advare mot at lovene ble brukt til kartlegging av borgere som langt overgikk anti-terror-premissene.

EU har vært flinke til ikke å overfokusere på anti-terror, men har bygd opp sitt krisehånderingsapparat mer allment. Allikevel klarte en ikke å unngå at tiltak som datalagringsdirektivet bærer med seg overdreven 9/11-dramaturgi. Mest alvorlig er kanskje det som ikke lar seg kostnadsfeste — utbredelsen av et såkalt ”society of fear” i USA, som blant annet gjør at sosial tillit er historisk lav (I Norden føler 60 % høy grad av tillit til ”de fleste mennesker”, i USA er tallet det halve). Som Arjun Appadurai skriver i Fear of Small Numbers: «Terror is first of all the terror of the next attack.»

Amerikansk propaganda svekket
Mens Norge tilga USA med Nobelprisen, før Obama knapt hadde satt seg bak pulten i Oval Office, har USA en lang vei å gå før de har gjenvunnet internasjonal anerkjennelse og ikke-militær innflytelse. Etter den famøse politiske spionoperasjonen omkring Saddams masseødeleggelsesvåpen, er det blitt langt vanskeligere å tro på amerikansk propaganda.

Mens tradisjonelt diplomati dreier seg om å snakke mellom stater, er public diplomacy samtalen en stat har med offentligheten. Poenget er å selge politiske idéer før blekket tørker i traktatene. Begrepet ble aktualisert i forbindelse med 9/11, da nær samtlige flykaprere kom fra allierte Saudi-Arabia. USA innså at de hadde god kontakt med myndighetene, men manglet helt en dialog med den såkalte ”Arab street”.

Uansett hvor innstendig USA hevdet å drive en krig mot internasjonal terrorisme, ble de over store deler av den islamske verden oppfattet å være i krig med islam. Det passet altfor godt inn i Bin Ladens langt mer rustikke håndholdt kamera-propaganda. Riktignok er al-Qaida i realiteten fjernet fra Afghanistan, men samtidig er nye generasjoner islamister radikalisert til voldelig holdning. Det var ikke minst bombene i London og Spania et bevis på.

Lærdommen fra Den arabiske våren
Den arabiske våren snudde Midtøsten opp ned. Selv om radikal islam forblir en sikkerhetstrussel har den omfattende ”trusselen fra islam”, som har befestet seg blant mange i Vesten, bleknet foran øynene våre. Diktatorene kunne altfor lenge konsolidere makten sin under påskudd av at det styrket ”stabiliteten”, mens en forsikret amerikanske myndigheter om at en bidro til å jakte på gjerningsmennene bak 9/11.

USA kan gjøre mer for å forstå og støtte den demokratiske opposisjonen i arabiske land, selv om det medfører midlertidig ustabilitet i sikkerhetsbilder, forholdet til Israel og i oljeleveranser. Det kan være greit å lete fram en lite publisert tekst fra daværende senator Barack Obama publiserte 19. september, 2001, i Chicago’s Hyde Park Herald. Dette sier han om terror: ”It may find expression in a particular brand of violence, it may be channeled by particular demagogues or fanatics. Most often, though, it grows out a climate of poverty and ignorance, helplessness and despair.”

De tilstøtende økonomiske konsekvensene av 9/11 var like alvorlig. Mens USA investerte i krigs- og fryktindustri, reiste Kina seg som en økonomisk statsmakt og kjøpte seg friere totalitære tøyler ved å bli USAs favoritt-lånehai. Finanskrisen i 2008 var resultatet av at Wall Street gjennom flere år hadde bygd opp en industri på råtne banklån. Mens politikerne hadde blikket i Midtøsten.

Tiåret som kommer vil ikke bare innebære nødvendig videreutvikling, men også reversering av feilene som ble begått i det tapte tiåret som har passert siden 9/11. Et nostalgisk land bør lete tilbake til President Dwight Eisenhower et halvt århundre tilbake: “Do not get involved in land wars of occupation, and focus on maintaining the strength of the American economy.”

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den mai 28, 2013 av .
%d bloggers like this: