UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Hvordan forstå og bruke en byråkrat

Hva skal vi egentlig med byråkrater? Var det ikke dem som rotet det til for Audun Lysbakken, og dessuten vil alle nye norske komiserier at skal le av dem. Er det ikke på tide å skyte de politiske pianistene?

(CC/Live in Costa Rica)

(CC/Live in Costa Rica)

(Publisert i Minerva, 12/5/2012)

Jeg skulle bli byråkrat. Som faren min.

Foran arbeidsuka i åttende klasse kunne vi søke stillinger fra en lang liste av arbeidsplasser. Platebutikk var den meste populære – og dermed den vanskeligste stillingen å få. Sportsbutikk kom like bak.

På min førsteprioritering krysset jeg av ”byråkrati og offentlig styre”. I tett konkurranse med ingen andre ble mitt ønske innvilget. Ivrig møtte jeg på første arbeidsdag i Garantikassen for fiskere.

Jeg ble byråkrat. Ti gode år. En følelse av et samfunnsoppdrag, berettiget eller ikke. Som norsk byråkrat stasjonert i USA, lot jeg meg sjokkere over daværende presidentkandidat Bush’ måte å samle folkelig støtte på: Han stolte ikke på ”the government”, han stolte på ”the people”. Overskuddet på statsbudsjettet tilhørte ikke Staten, det tilhørte folket. Men Staten er da oss, og skatten er vi vel stolte av å betale, undret en forvirret norsk byråkrat.

Ironisk nok har jeg for tiden permisjon for å skrive satire. Og det er få ting satirikere liker bedre å tøyse med nå til dags enn byråkrater.

Regelryttere er ikke riddere
Fridtjov Såheims byråkratkarakter i ”Lilyhammer” er en slik type. Han er ufikst kledd, selvopptatt, mannssjåvinist og kanskje aller verst: opptatt av å følge reglene. Heldigvis er han også pornograf, så ham vi heier på, den amerikanske gangsteren, klarer likevel å presse gjennom viljen sin. For vår helt har ikke tid til det norsk offentlig sektor kaller saksbehandling. Samfunnsinnovasjon er tilsynelatende bare noen kompromitterende nakenbilder unna (skulle en velge å lete etter moral).

I Atle Antonsens ”NAV” er fokuset nettopp denne sære, kuriose og lattervekkende saksbehandlingen, som forgjengeren ”Etaten” tydelig ikke hadde gitt oss nok av. I serien ”Nårje” er det svensker som muntert forbauses over det tungrodde samfunnet vårt (uten at de tilsynelatende forskjellene vis à vis det svenske Folkhemmet kommer tydlig fram).

Men latteren stopper ikke der. Også mediekommentatorene vil være med på spøken. I kommentaren”Bamseklubben Grei” raljerer VG-kommentator Astrid Meland over byråkratenes saksbehandling. Altfor mye penger går tydeligvis til altfor sære formål: «alt som har med små og marginale fenomen å gjøre, har potensial til å utløse støtte». Og den perfekte mottaker av offentlig støtte? “Den lesbiske, transseksuelle muslimen med en høy stilling i Kirkens Bymisjon, er en garantert vinner.” At denne personen ikke eksisterer forhindrer oss ikke i å se humoren i det hele. Aner vi at høstens humorkomet blir serien om byråkraten ”Esther Punjabi Benestad”?

Det kan innimellom være greit å minne offentligheten på at byråkratenes pengepott, statsbudsjettet, vedtas av politikerne. Og at deres pengeprioriteringer i stadig større grad er fastsatt i Soria Moria-skrifter og i stortingskorridorene (enten ”noen har snakket sammen” skjult eller åpent). Uansett hvor paradoksalt limet i en seks år gammel nyoppfunnet koalisjonsregjering kan være.

Gjensidig tillit med byråkratiet
I Audun Lysbakkens avskjed som statsråd var han ikke bare ublu nok til å relansere sitt lederkandidatur i en og samme tale, han rakk også å dra med seg byråkratiet sitt i fallet. I talen avslørte han at departementet hans gjennom mange år hadde overtrådt regelverket for tildelinger, og de hadde mangelfulle rutiner for journalføring og arkivering. (Forøvrig i likhet med andre departementer, ifølge Riksrevisjonen.)

Det var noe usikkert hvorfor han ikke hadde fortelle om funnet ved tidligere anledninger. Eller hvorfor han ikke hadde gjort noe med det. Siden det tross alt var han og ikke embedsverket som ledet departementet. Han etterlot sin departementsråd lite annet valg enn å forlate jobben sin.

Lysbakken ”tok ansvaret”, men skylden ga han til embedsverket. Selv om han tidligere hadde innrømmet til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité at han hadde handlet mot rådene til det samme embedsverket. Et embedsverk som i et notat til politisk ledelse 19. september i fjor var tydelige på at midlene til støtte for selvforsvarskurs ”må på anbud”.

Med andre ord: Byråkratene til Lysbakken kunne reddet jobben for ham. Han kunne sluppet å promotere sine tre fremste utfordrere på høyresiden i SV. Sluppet å henge på Stortinget innhyllet i fermonene til en regjeringskåt opposisjon. Om han hadde latt seg redde av sine byråkrater.

At en statsråd tror en kan regjere uten gjensidig tillit til embedsverket, er som da Jarle Traainsisterte på å gå opp Mount Everest uten oksygen. Ikke tro at ikke den jevne byråkrat fikk med seg hva om skjedde i den avskjedstalen. Etter at Lysbakken stakk harakiri-kniven inn i magen ved siden av seg, ønsker jeg ham hardt tiltrengt hell og lykke med å bygge gjensidig tillit til det embedsverket som måtte vente ham om han karrer seg tilbake som statsråd.

Byråkratiets dårlige hjelpere
Men byråkratiet har også sine forsvarere. Pressen gjør fortsatt botsøvelser etter å ha bygd opp saken for at Maria Amelie skulle bli i landet, og så angret høylydt når hun klarte å komme seg så raskt og uskadd tilbake. At det trolig ikke hadde skjedd uten det sterke mediefokuset, forhindrer ikke pressen fra å la det gå utover mannen de mener lokket dem på sirkus, kjæresten Eivind Trædal. Aftenpostenmente på lederplass at Trædal referanse til Christian Tybring-Gjeddes bruk av ordet kultursvikere” ”utløste Tybring-Gjeddes sykmelding”.

Men alvorsungdommen har fortsatt ikke skjønt alvoret. Nylig var Dagbladet-kommentator Inger Merete Hobbelstad kritisk til bruken av ordet ”godhet” i samleoverskriften til en Trædal-artikkelserie om aktivister i Morgenbladet. Selv om Hobbelstad framfører gode argumenter om ulempene ved å bruke ord som ”godhet” i objektiv journalistikk, klarer jeg ikke helt å se at annonseringen av Trædals artikler som subjektiv kommentarjournalistikk ikke er én av to menneskeskapte gjenstander på jorden som kan ses fra månen.

Det er uansett ikke poenget (for dem som vil dykke dypere i saken, er dette farvannet). Poenget er måten Hobbelstad beskytter immigrasjonsbyråkratene fra Trædals retorikk: ”Vi trenger aktivistene som graver og stiller spørsmål, som følger enkeltskjebnene og tester offentlighetens utsagn mot virkeligheten. Men deres rolle er som supplement. Og de er ikke nødvendigvis bedre mennesker enn de offentlig ansatte, de som regner og analyserer, utvikler retningslinjer og prinsipper, de som har som krevende oppgave å være portvoktere i et lite, trygt land omgitt av en stor og brutal verden. Disse er nødt til å være ytterst årvåkne overfor smutthull i systemet og hvordan disse kan misbrukes, på en måte ildsjelene ikke trenger å være.”

Tilsynelatende en vakker gravskrift for et langt liv i byråkratiet. Men stemmer det? Jeg er redd det impliserer en liknende objektivitet som Hobbelstad impliserer for journalister. Balansert, saklig, nøktern, faglig metodisk, uavhengig av partipolitikk, ja. Men de som skulle ønske seg objektive byråkrater, må nok se langt etter sitt forgjettede teknokrati. Den viktigste utfordringen i å unngå politisering av byråkratiet. Jeg har tidligere skrevet om problemene statsrådenes politiske bruk av informasjonsrådgivere skaper.

Noe som heter ”skjønn”
Sannheten er at byråkrater er personer. De har sitt verdisett, samfunnssyn og menneskelige tolkninger av sakene de settes til å behandle. Det gjaldt i Maria Amelie-saken, som i alle andre saker. Det er en grunn til at rettsregler og forskrifter har langt flere rettskildefaktorer enn lovteksten. ”Skjønn” er et mangefasettert begrep. Og rettspsykiatrien er ikke den eneste fagdisiplinen som kan komme til motsatte konklusjoner.

Noen ganger kan og må byråkrater med faglig intergritet til og med utfordre sine herrer, politikerne. Min byråkrathelt (joda, så fagnerd kan en bli) er den tidligere lederen for Jugoslavia-desken i britisk UD. Som sa opp i protest mot politikernes ubesluttsomhet. Men ikke før han skrev en kritisk internrapport hvor han hevdet at verden stod på sidelinjen, mens et folkemord utspilte seg. Rapporten het  «The pin-striped guide to genocide ». At byråkrater drives av ”godhet” ville være mer pompøst enn korrekt. Men heller ikke usant.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den mai 29, 2012 av .
%d bloggers like this: