UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

«Det er jobben min å tulle med 22/7»

Skjermbilde 2013-05-29 kl. 02.41.29

– Går det an å tulle med bomben?

(Publisert i Aftenpostens K-magasin, oktober, 2011)

Jeg hadde hentet i barnehagen og hadde bilen full av egne og andres unger.

Etter 9/11 ventet den amerikanske satiresiden Onion.com i to uker før de kom med sin «Holy, fucking shit»-utgave. Jeg hadde bestemt meg for å vente like lenge med Opplys- ningskontoret.org, satiresiden jeg skriver med to kamerater. Nå var de to ukene over, og tankene mine var fortsatt bare triste. Baksetet, derimot, var
klart for humor.

– Ja!, hvinte de.

– Tenk om han dumme mannen hadde en vannbombe i stedet. Og så ble bare alle våte.

– Tenk om dustemannen mistet bomben i buksa og ble sprengt opp i himmelen. Og neste dag stod det i avisa: Dusteregn i Kina.

De lo. Jeg lo. Til og med nabobarna lo. Da tragedien inn- traff, plasserte fortvilte foreldre ungene i bilen for å skåne dem fra tv-kanalene som kringkastet ting barn ikke burde oppleve. Men unger er unger. Da de flere timer seinere skulle hentes, satt de helt stille, med store ører, og hørte nyhets- dekningen på bilradioen.

Jeg skjønte at jeg ikke kunne vente lengre. Jeg skriver vit- ser av samme årsak som jeg skriver kronikker. Jeg leter etter en eller annen sannhet. En sannhet som mediene, med sitt trøblete objektivitetsideal, ikke alltid klarer å fortelle. Noen ganger fordi en politiker prøver å skjule den. Andre ganger fordi tipunktsprogrammet skjuler det for han.

Det er der humoren ligger. Som Homer Simpson sa: «It’s funny because it’s true». For noen humorister kan det være en triviell sannhet de snublet over på vei til postkassen. Slikt trenger vi ekstra mye av nå om dagen. Men som politisk satiriker er min gevinst sannheter jeg snubler over mens jeg leser statsbudsjettet. Eller mens jeg opplever at landet vårt blir utsatt for sitt verste angrep siden krigen.

I bilen den dagen innså jeg at det rett og slett er jobben min å tulle med 22/7. Når statsministeren sa «mer åpenhet, mer demokrati», følte jeg at mine redskap ble innkalt til dugnad. Riktignok er redskapene stjålet fra nyhetsmediene, men når en satiriker lykkes, beskriver hun eller han verden på en mer sannferdig måte enn journalisten.

Under 9/11 jobbet jeg på den norske ambassaden i Washington, DC. Selv som utlending lot jeg meg overmanne av tragedien og alle spørsmålene den etterlot. Var det rett og slett slutten på ironi vi så? Det mente i hvert fall redak- tøren av Time, Roger Rosenblatt, som bare dager etter 9/11 skrev artikkelen The age of irony has come to an end. Den som lette etter noe å ta seriøst, trengte i hvert fall ikke lete len- ger. Ondskapen hadde avlagt samfunnet et besøk.

Men i stedet for å for- svinne, så muterte iro- nien. Som resultat ble den enda mer resistent mot politisk dumskap. Ledet an av Jon Stewart, Stephen Colbert og Tina Fey har humor blitt en statsmakt i USA. Det er de som i ti år har fortalt sannheten om den poli-

tiske og økonomiske krisen USA har opplevd – at den ikke skyldes terroren, men den måten terroren er blitt møtt på. Landet som formulerte tesen om at man ikke har annet å frykte enn frykten selv, har latt den samme frykten bli en egen industri.

Opplysningskontorets første artikkel etter 22/7 stilte spørsmålet «Hva om en islamist hadde gjort det?” Hver dag fram til da, hadde jeg begynt, og forkastet, en kronikk med den tittelen. Men spørsmålet lot seg besvare med satire. Vi byttet bare ut «høyreekstrem» med «islamist» i politikernes sitater, og absurditeten svarte for seg selv. Siv Jensen ville rett og slett ikke sagt: «Dette har selvsagt ingenting med islam å gjøre. Dette er ikke tiden for et politisk ordskifte.»

Norge bestod terrortesten i tiden etter 22/7. Men som Arjun Appadurai skriver i Fear of Small Numbers: «Terror is first of all the terror of the next attack». Vi kan fortsatt tråkke feil når vi fremover skal beskytte oss mot nye terrorangrep. Etter ti år som UD-diplomat og en tid i kommunikasjonsbyrå, var jeg blitt en profesjonell pratmaker. Jeg vet når politikerne våre prøver å få ting til å høres bedre ut enn det de egentlig er. Det er mitt satirevåpen.

Da satirikeren Gordon i «V for Vendetta» ble spurt «Is eve- rything a joke to you?» svarte han: «Only the things that matter». Norge vil fortsatt møte mange politiske utfordrin- ger etter 22/7. Det er altfor alvorlige til å bli overlatt til dem som bare snakker alvor.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den november 29, 2011 av .
%d bloggers like this: