UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Humor er det nye alvor

Mens tradisjonelle medier sliter med liksom-objektivitet og manglende personlig engasjement, har satirikere bevæpnet med journalistenes redskaper funnet mer effektive måter å fortelle sannheten på.

(En lengre versjon av teksten er publisert i den nye utgaven av Samtiden 1/11 med tittelen “Viktige vitser”)

Det er ikke lenger nok å være morsom for å være humorist. Nå skal en også si noe viktig. Som Homer Simpson sa: «It’s funny because it’s true». Gode humorister jakter på intet mindre enn sannheten. Små og store, viktige og uviktige, hverdagslige eller politiske. Men likefullt sannheter som samfunnet jobber hardt med å tilsløre. Jo flere pr-trente snakkehoder som dukker opp på tv-skjermen for å forsvare sin versjon av sannheten, jo viktigere blir oppgaven.

Framtidens journalister vil få kamp om sannheten med framtidens satirikere. Og satirikerne vil bruke de redskapene de har rappet fra journalistene. Da jeg i fjor sommer besøkte den amerikanske satirenettsiden Onion.com, var det som å gå inn i nyhetsredaksjonen i CNN. Tavlene var fulle av detaljert journalistisk research som grunnlag for artiklene. Dagens 24-timers nyhetssendinger tilbyr gode vekstvilkår for samfunnssatire. Og ikke av den typen som får politikerne til å si at det er en ære å bli tullet med.

Amerikanske humortilstander

I amerikansk media har politisk satire blitt politisk viktig. Satirikere som Jon Stewart og Stephen Colbert utfordrer stadig journalister i sitt eget fag. Amerikanske medierapporter påstår at stadig flere unge amerikanere oppdaterer seg på nyheter gjennom å se på programmer som Daily Show og Colbert Report. Programmene har ikke bare høye seertall; de lager saker som får stor plass i det generelle nyhetsbildet også.

I fjor høst viet Stewart et helt program til helsesituasjonen for såkalte «first responders», personellet som deltok i den første opprydningen etter 11. september-angrepene. Programmet ble av mange kommentatorer beskrevet som tungen på vektskålen da den til da fastlåste helsepakken ble stemt gjennom i Kongressen. I 2006 var Stewart invitert til CNN-debattprogrammet Crossfire. I stedet for å være morsom («I won’t be your monkey») skjelte han ut programlederne for å underholde publikum med et emosjonelt teater, uten ambisjoner om å reise viktige spørsmål eller å søke relevante svar. Programmet ble tatt av lufta ikke lenge etterpå.

Mens den dannede journalisten står tålmodig med sin mikrofon på pressekonferansen og lytter til politikerens innøvde pressepunkter, bruker satirikere som Jon Stewart humoren som et redskap til å penetrere politikerens profesjonelle skall. Der tradisjonelle journalister gjerne behandler sitt publikum som uinteresserte observatører, tar Stewart utgangspunkt i at publikum er samfunnsborgere med evne og vilje til å delta i samfunnsdebatten. Og mens tradisjonelle journalister anstrenger seg for å oppfylle et allerede trøblete objektivitetsideal, vinner nyhetssatirikere terreng hos publikum med en engasjerende, tydelig og verdibasert stil.

Rom for satire

Satirikere griper inn de gangene media og politikere konstruerer en virkelighet som de ikke engang tror på selv. Som er skapt utelukkende for å tiltrekke lesere, seere eller velgere. Når aktører vi stoler på skal være seriøse, i stedet jobber useriøst med avgjørende samfunnsspørsmål. Når anonymiserte ledere og løssluppen twitring «for egen regning» erstatter det personlige engasjementet som gjorde at journalistene valgte å bli journalister.

Når en flertallsregjering overser Stortinget for å gjemme unna uenighet i prinsipielle samfunnsspørsmål. Blasfemiparagrafen er blant dem. Når opposisjonen planlegger overtakelse ved å overse utspill fra potensielle partnere, som går i mot deres egne og samfunnets grunnleggende demokratiske prinsipper. Innvandringsutspillene fra Frps landsmøte er blant dem. Når Regjeringen forsøker å verbalt bortdefinere at landet er med i to kriger. Når ingen av våre partier vil snakke høyt om at landet er et uoffisielt EU-medlem, uten påvirkning.

Når mediene lanserer tv-programmer som profileres av kjendiser som er kjendiser fordi de er med i tv-programmer. Når ideelle organisasjoner ikke våger å be om folkelig støtte uten at saken frontes av kjendiser som er kjendiser fordi de er med i tv-programmer. Når mediene behandler oss som uinteresserte observatører til en samfunnsutvikling de altfor ofte beskuer fra en ironisk langdistanse. Det er da satirikere kan bruke ironisk kortdistanse for å minne oss om at verden tross akopalyptiske overskrifter hver dag går videre. Og at det er måten vi kompromisser på som sikrer det.

Storbynatt-kritikken

Den norske debatten om Storbynatt avdekket det en egentlig har visst lenge: Mange intellektuelle plages med humorens uutholdelige letthet. Samtidig vil mange humorister hevde at mening i humoren er like naturlig som kvinneklær på Esben Benestad. Disse to leirene har stått mot hverandre siden tidsregningens begynnelse, da romerske humorister delte seg i to leire. Horats foretrakk den muntre og uforpliktende humoren, mens Juvenal latterliggjorde det han mente var moralsk forfall i Roms aristokrati.

Den pensjonerte forlagsmann Andreas Skartveit skrev i sin tid om prosessen omkring tsunamien. “Er det Gud vi saknar?”, konkluderte han. Han mente at forventningene til UDs håndtering av naturkatastrofen i Sør-Øst Asia hadde vært for høye. Den gang var jeg blant byråkratene som skrev UDs talepunkter. I fjor høst angrep Skartveit igjen en ærverdig norsk institusjon som angivelig ikke hadde innfridd forventningene. Nå gjaldt det Harald Eia og Bård Tufte Johansen – og deres håndtering av Storbynatt. Denne gangen var jeg blant tekstforfatterne som skrev Bård og Haralds vitser.

Men det var én forskjell. Mens Skartveit i sin tid godkjente UDs håndtering av tsunamien, underkjente han nå Bård og Haralds håndtering av Storbynatt. Skartveit viste til hvilke bravader Erik Bye ville fått til om han fortsatt var blant oss. En kan fristes til å spørre: Har moderne norsk humor feilet? Er det Erik Bye vi saknar?

Den brysomme «agendaen»

“Storbynatt har ingen agenda”, svarte produsent Lars Hognestad, da en annen distingvert forlagsmann, Anders Heger,etterlyste nettopp dette i en debatt på Dagsnytt 18. Men skal en virkelig stole på humorister som sier de ikke har en agenda? Å innrømme “viktige” hensikter ville for mange komikere være noe av det dølleste de kunne gjøre. Det tar oppmerksomheten fra det som uansett er deres fremste oppgave: å få andre til å le.

Selv om de ville synes det er flaut å innrømme det, har Bård og Harald allikevel en videre mening bak humoren sin. Dobbeltmoral og dobbeltkommunikasjon i samfunnet har alltid vært en av hovedårene i deres humor, selv om de sikkert vil fortsette å trosse kritikk ved å kamuflere alvoret så godt som mulig i spøken. Det er som regel komikerens sprang mellom mening og det rene fjas som forvirrer og gjerne frustrerer den intellektuelle. Men kritikerne vil ha godt av å minnes Piet Hein klassiske oppsummering: «Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»

Humor er uansett den perfekte måten å forkle en agenda for en komiker som virkelig ønsker å påpeke svakheter i samfunnet. For en motdebattant kan det selvsagt være fryktinngydende. Som Harald Eia sa til Dagbladet (6/12/10): “Den ideelle situasjon for en komiker er å være en outsider og ville inn.” Men da han selv ble intervjuet av Kringkastingsrådet etter kontroversene omkring Hjernevask, minnet journalist og rådsmedlem Frank Rossavik på at komikeren nå var blitt så mektig at han ikke lenger kunne søke tilflukt i rollen som outsideren. Jo mer makt komikeren får, desto lenger er det mellom målskivene når en prøver å sparke oppover.

Har jeg ikke selv noen kritiske refleksjoner om Storbynatt? Vel, omtrent samtidig som et overveldende antall mennesker samlet seg for å demonstrere til støtte for kvinner som føler frykt for avstand til egen endring ved andres påstand om egen omsorg, samlet Colbert og Stewart sammen en massemønstring i Washington, DC (Rally for Sanity/Keeping Fear Alive). Mens vår markering i beste fall var en metabegivenhet, var Colbert og Stewarts ikke bare var rettet mot politisk ekstremisme, men mot medienes appetitt for denne dramaturgien. Det er en vei å gå før norske politikere svetter i sofaen foran Gullrekka.

Tilbake til framtiden

Men det kan være nyttig å minne om at det var en tid hvor norske satirikere stolt gikk i fengsel for sitt fag. I første halvdel av forrige århundre hadde humortidsskrift som Exlex, Tyrihans og Hvepsen opplag på opp mot 100 000 i uka og skapte stadig politisk drama. De fikk blant annet stor betydning under Unionsoppløsningen, Nynorskstriden og Forbudstiden. Nazistene var naturlig nok raske til å fengsle satirikere, mens majestetsfornærmelse gjerne var hovedårsak til fengsling tidligere i århundret.

Satirenettstedet Opplysningskontoret.org har hentet sitt motto fra Ragnvald Blix (1905): «Fremfor alt ingen Respekt for Autoriteter, Traditioner eller nogen som helst i Himelen eller paa Jorden, ikke engang for noget i Helvede». Vi er tre kamerater, Dag Wollebæk, Andreas Brekke og meg, som har vår bakgrunn fra forskningen, pressen og diplomatiet. Vi startet nettsiden som en personlig, anonym protest mot våre institusjoners hang til å få ting til å høres bedre ut enn de egentlig var.

Selv jobbet jeg i UD i ti år, mye av tiden med presse og informasjon. Jeg ble ekspert på å si «ingen kommentar» på en måte som fikk journalisten til å tro at jeg faktisk ga en kommentar. Jeg ble en profesjonell pratmaker. Det er er gode grunner for at politikere og deres byråkratier trår vannet til de har bestemt seg for hva de mener i en sak. Å ”følge utviklingen løpende” er en helt naturlig og fornuftig del av jobben. Men det er like gode grunner til at både journalister og satirikere utålmodig bør påse at tiden i vannet blir kortest mulig.

Advertisements

3 comments on “Humor er det nye alvor

  1. Thorbjørn
    mai 30, 2011

    God artikkel og en viktig observasjon.

    Humoristene evner å sette fokus på saker der vanlige nyhetskanaler kun skaper apati blant frafallende publikum.

    Jeg slutter aldri å forundre meg over folk som mangler evnen til å se humoren i alvorlige saker. Jeg blir enda mer forbløffet over de som har så totalt manglende evne til å se alvoret bak humoren, at de ikke engang fatter at det er humoristisk ment. Mange forstår faktisk ikke at jeg kødder, når jeg skriver et blogginnlegg som for meg selv virker så på trynet at det er helt umulig å ikke forstå at det er en spøk.

    Thorbjørn

  2. Tilbaketråkk: -En myte at alle komikere er venstrevridde « minerva

  3. Tilbaketråkk: » -En myte at alle komikere er venstrevridde

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den mai 29, 2011 av .
%d bloggers like this: