Jonas Gahr Støre vil løse verdensproblemene gjennom dialog. Det er ikke så lett når en samtidig bomber dem en vil ha dialog med.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre er realisten som ville være idealist. I New York Review of Books publiserte han nylig kronikken ”Why we must talk” (8/3). Og dulter dermed ”Å gjøre en forskjell” ned av tronen som historiens mest velmenende og oppstyltete teksttittel. Han skriver, ikke uventet, om dialog som redskap for konfliktløsning i Midtøsten. Det bugner av gode intensjoner om dialog med Taliban. Problemet er at de siste ti årene har vi vært i krig med dem.
Og bare halvannen uke etter publiseringen var Norge ute av dialog og inn i krig med enda et land i Midtøsten. Det vi opplever i Libya i dag er ikke krigsliknende tilstander. Det er krig – i beste fall med dialogliknende tilstander. Kronikken burde nok i stedet hett ”Why we must talk – then bomb”.
Hvis det ser ut som krig, høres ut som krig og føles som krig – så er det krig. Obama kuppet Nobelutdelingen ved ikke å snakke om fred, men om krig. Om USAs krigsinnsats i verden og begrepet rettferdig krig. Regjeringen bør begynne å kalle våre engasjement i Libya og Afghanistan for krig og heller forklare hvorfor de imidlertid er rettferdige.
Støre skriver: “Many of those who most strongly oppose dialogue in international relations prefer to live in a world they wish existed. Some of them believe that imposing a particular political system in other countries by the use of force is worth large expenditures of wealth and of life.”
Det er noe uklart hvem disse mange dialogmotstanderne er, men den verdenen de aller fleste nok hadde ønsket vi levde i, er den hvor dialog var tilstrekkelig til å holde fred og utvikle demokrati. Men slik er ikke verden, og derfor har det internasjonale samfunnet nok en gang valgt det alternativet Støre for to uker siden avviste – maktbruk i demokratiets navn. Av typen som koster både liv og penger.
I kronikken siterer han Kennedy om viktigheten av forhandlinger, men burde heller valgt dette Kennedy-sitatet: ”Those who make peaceful revolution impossible, will make violent revolution inevitable.” Som svar på statsleder Gaddafis angrep på egen befolkning har det internasjonale samfunnet valgt voldelig konflikt. Det var uunngåelig. Verden var i ferd med å sitte stille under nok et folkemord. Et folkemord som ikke lot seg stoppe av Twitter-meldinger, en demokratisering som ikke lot seg regissere på Facebook.
Det samme skjedde under borgerkrigen i Rwanda. Det skjer akkurat nå i Elfenbenskysten, som er så uheldig å ikke være toppsak på CNN. I Bosnia tok det flere år før det internasjonale samfunnet reagerte. Noen få modige diplomater protesterte mot politikernes ubesluttsomhet. Før han sa opp skrev lederen for Jugoslavia-desken i britisk UD en kritisk internrapport hvor han hevdet at verden stod på sidelinjen, mens et folkemord utspilte seg. Rapporten het ”The pin-striped guide to genocide”.
I Bosnia ble byer som Srebrenica, Zepa og Gorazde ødelagt og store deler av innbyggerne drept etter at FN hadde opprettet flyforbudssoner der. En flyforbudssone er med andre ord bare en av mange fine diplomatiske termer som er ment å illudere handling, men som bare får et innhold gjennom kompromissløs militær oppfølgning.
Utenriksministeren skriver inspirerende om de fredelige revolusjonene i Tunisia og Egypt og oppdatert om sosiale mediers rolle. Befolkningene også andre steder i Midtøsten har påbegynt sine revolusjoner. Men de vil ikke alle bli like fredelige. Og de er satt i gang med tro og håp om at Vesten vil gjøre mer for å støtte dem enn å skifte fargefilter på Facebook-profilbilder eller retwitre treffende øyenvitneskildringer. «To dare: that is the whole secret of revolutions,» sa Antoine Saint-Just under Den franske revolusjonen. Å bryte fryktens logikk krever at vi står klar med ryggdekning som består av mer enn ord.
Norske politikere har ikke akkurat klippekort i internasjonal presse. Støre kommer på trykk fordi han har en sterk historie å fortelle etter sitt attentatforsøk fra Taliban. En opplevelse han ikke bare tilgir sin motstander for, men finner grunnlag for å inkludere i fredssamtaler. Han viste også sitt internasjonale format da han som en av få utenriksministrene i verden valgte rett da Norge anerkjente den palestinske samlingsregjeringen som inkluderte Hamas.
Etter hvert som demokratiene vinner fram i Midtøsten har vi bare ett valg: å anerkjenne de regjeringene befolkningen velger. Selv om USA og Israel ikke gjør det. Poenget med demokratier er nettopp at de kan åpne for regjeringer en ikke liker. Den langvarige promoteringen av demokrati i Midtøsten via ikke-demokratiske midler er en av hovedårsakene til at regimeskiftene i regionen har drøyd så lenge. Veien til 11. september gikk gjennom torturen i egyptiske fengsler. I dag er militærmakt valgt i Libya, så blir det nok tid til norsk spisskompetanse på dialog etter dette.
UDIPLOMATISK 
Å anerkjenne Hamas i regjering var veldig lurt, spesielt etter at de drepte Fatah og kastet Gazastripen inn i det mørkeste hullet de noensinne har vært i. Er Hamas væpnede styrker som styrer Gaza med hjernhånd også demokratisk valgt? Eller var det kun samlingsregjeringen med Fatah?
Noen ganger er USA-hatet større en forstanden, og da blir det feilslutning.
Man kan vel ikke se bort i fra at USA trengte et islamsk alibi etter første krigen mot Irak. Og dett første alibiet ble intervensjonen i det islamske Bosina – og mot de kristne såvel Bosina som Serbia.