UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Obama var her

Nobelprisen til USAs president Barack Obama ble ikke forstått da den ble tildelt, verken i Norge, i USA eller i resten av verden. Paradoksalt nok sanker Obama stadig flere nasjonale seire , mens de internasjonale resultatene mangler. I retrospekt, var den kontroversielle prisen en thorbjørnetjeneste som gjør jobben vanskeligere for Obama, eller vil den norske aktivismen til slutt betale seg, i form av mer fred i verden og stadig økende prestisje for prisen og Norge?

(Flickr/CC/BlatantWorld.com)

For å begynne med en personlig bekjennelse – jeg har bakgrunn fra både diplomati og PR, og regner meg som Obama-fan, men et år etter tildelingen er det fortsatt mitt nåværende arbeid i humorbransjen som gir de beste perspektivene på prisen til Obama.

Ikke før var Bush forsvunnet ut av horisonten som en poor lonesome cowboy, før revolvermannens egen strategi ble brukt til å tildele etterfølgeren Nobelprisen. Forkjøpsangrep, eller preemptiv strike, er idéen om at man kan analysere seg fram til aktørers intensjoner og så straffe dem, eller her å hedre dem, før handlingen er utført.

13 dager etter Obamas innsettelse hadde nominasjonsberettigede nordmenn sett nok. Da gikk nominasjonsfristen til prisen ut, og allerede synes drømmen om en norsk lansering av Obamas internasjonale karriere å ha vært unnfanget.skapt. Nobelkomitéen snublet videre, og presenterte i oktober 2009 sin begrunnelse for valget av Obama som årets prisvinner. Komitéformannen, som selv er nærmere Joe Bidens enn Obamas retorikkskole, hadde åpenbart latt seg begeistre mer av den nyinsattes ordvalg enn hans politiske valg. Obama hadde med sin retorikk lettet den internasjonale atmosfæren.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Det frammøtte pressekorpset slapp ut et kollektivt gisp da nyheten ble lest opp. New York Times introduserte uttrykket Thorbjørned. Den amerikanske republikanske opposisjonen visste ikke om de skulle gråte over motstanderens internasjonale appell eller le over muligheten til å ironisere videre over det de mente var tom retorikk. En kontakt fra da jeg jobbet ved Den norske ambassaden i Washington DC, nå sentral i National Security Council, sendte en tekstmelding med den konsise beskjeden “Thanks, but no thanks”.

Ironisk humring
Nobelkomiteens leder, Tobjørn Jagland, og Nobelinstituttets direktør, Geir Lundestad, mente at tidligere Nobelpriser også hadde vært kontroversielle. Prisen til Arafat ble nevnt som eksempel. Men der gjaldt kontroversen at PLO-lederen av mange ble sett på terrorist. Obama var en allmenn folkehelt. For Nobelkomitéen burde det være bedre å bli møtt med ilter polemikk enn humrende ironi, uenighet er en styrke for prisen, mens vantro neppe er det.

Personlig jobbet jeg i Washington da Bush ble valgt som president. Å se ham bli erstattet av Obama var stort. “I drank the cool-aid”. Jeg har t-skjorter, plakater, små plastdukker, buttons, alle bøker som er skrevet av ham og om ham. No. 1 fan. Da Nobel-nyheten ble annonsert trodde jeg likefullt at jeg fortsatt var logget på satire-nesttstedet Onion.com og måtte innom en håndfull nettsider for å verifisere min frykt.

Samtidig var jeg sikker på to ting: At Barack Obama en dag ville fortjene Nobelprisen. Og at ingenting ville glede meg mer om han gjorde det innen rimelig tid etter tildelingen – gjerne som en direkte konsekvens av den. Nå som det nærmer seg ett år etter annonseringen av prisen. I hvilken grad har Nobelkomitéen lykkes med sin aktivisme?

Amerikansk ignoranse
Hvor viktig er egentlig Nobelprisen i USA? La meg bruke et eksempel: Clinton var første sittende amerikansk president som gjestet Norge, og jeg bidro i forberedelsene. Ambassaden i Washington DC slo på stortrommen da vi skulle briefe om norgesturen, og National Press Club ble oppdekket med overdådig lunsjbuffet. Én eneste journalist dukket opp. Og han hadde bare ett eneste spørsmål: «Når blir Nobelprisen annonsert?» Svaret var at det hadde skjedd for flere uker siden. Journalisten viste ingen tegn på at det var flaut å være fra Reuters og ikke vite dette: «Huh… Hvem vant?». «Leger uten grenser». Fortsatt ingen flauhet: «Huh. Godt valg.»

Men selv om Nobelprisen ikke vekker stor oppmerksomhet i USA, har amerikanske presidenter historisk sett hatt et øye til prisen. Clinton var ikke den eneste amerikanske presidenten som på slutten av sin andre presidentperiode satt av noen uker på Camp David i et siste forsøk på å rykke verdensfreden noe nærmere – og mer enn gjerne motta verdens fremste internasjonale fredspris i forsøket.

Grunnen til at de venter så lenge er åpenbar. Utenrikspolitikk er akkurat like uviktig i amerikanske valgkamper som det er i norske og andre nasjonale valgkamper. Det er innenrikspolitikken som sikrer gjenvalg. Med Midtøsten som det store Nobelpris-agnet blir ikke fredsforsøk mindre komplisert av det faktum at  det bor flere jøder i New York enn i Israel. Samtidig vokser den muslimske befolkningen i USA og teller nå flere enn i Afghanistan.

Internasjonale resultater
Sannheten om Nobelkomitéens gambling er at kula fortsatt snurrer på rulletthjulet. Og uten å sakke farten. Bare dager etter utdelingen reiste Obama til miljøtoppmøtet i København for å forsøke å bidra til en bindende avtale. Kinesiske, indiske og andre gjenstridige miljøbremser lot seg imidlertid ikke blende av den blinkende Nobelmedaljen, og turen var bortkastet.

Obamas utstrakte hånd til Israel, Nord Korea og Iran har ikke blitt mindre ignorert etter prisutdelingen. Sjarmturen omkring USA med Medvedev ble avsluttet med en omfattende spionskandale. Mannen som lot seg hylle på et tettpakket Brandenburger Tor klarer ikke å forhindre at det ene NATO-landet etter det andre trekker sine styrker ut av Afghanistan. General McChrystals kontroversielle avgang som øverstkommanderende i Afghanistan, etter massiv kritikk mot administrasjonen,  bidro heller ikke positivt til løsning, og USAs egen tidsplan for tilbaketrekking ble igjen trukket i tvil.

Obamas manglende internasjonale resultater står klart i kontrast til hans formidable nasjonale resultater. Riktignok er tilbaketrekningen godt i gang i Irak, men stadig uavklarte interne irakiske forhold gjør at de siste amerikanske soldatene trolig ikke vil forsvinne før presidentperioden er over – også en eventuelt andre periode. Målt relativt med afghansk uorden er allikevel Irak-avviklingen stille i ferd med å bli en suksess.

Komitéen kunne og burde valgt atomnedrustning som begrunnelse. Obama hadde rukket å avblåse rakettskjoldet som skulle trone på europeisk jord. Et annet resultat som allerede ruver er atomavtalen med Russland om kutt på en tredjedel i atom-arsenaler ruver, men er mer drevet fram av etterdønnninger av Den kalde krigens slutt enn nymotens forhandlingsstrategi. Og så står USA og Russland selvsagt fortsatt igjen med nok ildkraft til å ødelegge hele kloden flere ganger.

Men avtalen bryter enn amerikansk trend med å unngå forpliktende internasjonale signaturer, nok en godt tegn med tanke på framtidige avtaler. Avtalen med Russland var også viktig for at USA og Russland skal fremstå som troverdige i sine forsøk på å overbevise Nord-Korea, Iran og andre om å stanse sine atomprogrammer. I skrivende stund er imidlertid Nord-Koreas retorikk på et historisk underlig Dr. Strangelove-nivå.

Prisens omdømme
Nobelkomitéens gambling gjaldt ikke bare valget av vinner. En risikerte både at Obama takket nei eller han valgte ikke å komme. Begge deler ville umiddelbart devaluert prisen. Vi får aldri vite hvor nær Obama var fra å unlate å komme, men mine kilder i State Department mener han brukte ekstra lang tid på å takke for prisen for å kunne utrede konsekvensene av å bli igjen hjemme.

Da han likevel valgte å komme, tok han regien fra starten av, begrenset programmet sitt og dermed oppmerksomheten om sin person. Et flertall av nordmenn ble imidlertid brått fornærmet, og pr-profil Kjell Terje Ringdal mente at Obama opptrådte like uhøflig som en middagsgjest som dukket opp, men forlot selskapet før middagen var servert. Nei, for en amerikansk president, som var midt oppe i første runde av både helsereform- og finansreformforhandlinger, var det å reise til Oslo som å forlate sitt brennende hus for å gå i selskap, og den raske avgangen å forstå som å returnere før desserten for å kunne slukke flammene.

I sin Nobeltale snakket Obama direkte til sitt hjemmepublikum for å berolige om at han ikke ville fire på nasjonal sikkerhet. Han lot seg ikke virvle inn i en “celebration of aspirations”, slik republikanerne tidligere hadde anklaget han for. For presidenten endte feiringen av de gode intensjonene i det valgkampen ble avsluttet.

Krigstale
Ikke bare holdt Obama talen amerikanerne trengte å høre for å rettferdiggjøre opptrappingen av krigen i Afghanistan (han sendte nesten 100.000 soldater ikke lenge etter at prisen var annonsert). Han holdt talen Stoltenberg eller Støre burde holdt for å rettferdiggjøre Norges mindre omtalte deltakelse i den samme krigen.

Obama lot seg ikke affisere av komitéens begrunnelse og møtte opp for å ta imot verdens fremste fredspris med en tale nesten utelukkende om krig. Rettferdig krig, ja, men rettferdig krig er også krig. Obama tok utgangspunkt i Afghanistan. Jagland nevnte ikke Afghanistan med ett ord.

Det var neppe slik Jagland overbeviste komitéens tvilere: “Ville det ikke passe bra å få USAs president hit for å forklare deres internasjonale miliære nærvær?” I sommer førte drapet med sju norske soldater til at norsk Afghanistan-innsats ble diskutert med noe større oppriktighet. Men snart et halvt år senere er det fortsatt ikke politisk mulig engang å bruke ordet krig i norsk Afghanistan-debatt.

Jeg skulle ønske de tilstedeværende norske politikerne hadde fått med seg disse forskjellene mens de fiklet med mobilkameraene sine i Rådhussalen. Hvis poenget var å svinebinde Obama til fredsfanen, så smatt han ut enklere enn MacGyver. Det er nærliggende å anta at grunnen til at norske politikere hyllet Nobeltalen var den retoriske form, ikke dets politiske innhold.

Omorganisering av Nobelkomitéen
I tillegg ser norske myndigheter ut til å ha gått glipp av en gyllen mulighet til å reformere Nobelkomitéen. Det ble reist spørsmål ved Jaglands habilitet, og selv om det nok heller var dømmekraften det skortet på, så burde han allikevel gått av pga. sine mange roller som generalsekretær i Europarådet, styreleder for Bondevik-senteret og aktiv i APs programarbeid. Mulighetene for inhabilitet er rett og slett for mange og store. Dernest burde en åpnet for flere ikke-politikere i komitéen, det er tydelig for vanskelig for utlendinger å skille eks-politikerne fra deres kolleger på Stortinget.

Både akademikere og journalister burde kunne tillates som komitémedlemmer. Det ville økt tiltroen til brede diskusjoner i forkant av tildelingene. Lekkasjer i pressen etter annonseringen tydet på at et mindretall hadde latt seg overtale av en autoritær komitéleder. Det står ingenting i statuttene om at utlendinger ikke har adgang til komitéen (den skal bare utnevnes av det norske Stortinget). Om personen i tillegg var en tidligere prisvinner, ville autoriteten øke flere hakk. Hvis komiteen som tildelte prisen til Obama hadde inkludert for eksempel en eller flere av Lakhdar Brahimi, Mary Kaldor, Seymour Hersh, Thomas Friedman, Desmond Tutu og Rigoberta Menchu, ville nok debatten i etterkant sett ganske annerledes ut.

Da prisen ble annonsert jobbet jeg i kommunikasjonsselskapet Burson-Marsteller. Det er lett å se at Nobelprisen som institusjon er enormt positivt for Norge. Fredssenteret på Aker Brygge er blitt et naturlig stoppested for turister. Fra et pr-perspektiv ga utdelingen stor oppmerksomhet. Dessverre er pr-faget noe mer sofistikert enn at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet.

For UD er imidlertid fredstematikken vanskelig å selge, tross sin pr-messige attraktivitet. Ikke bare er det lett for et nasjonalistisk “annerledesland” å bli pretensiøst, det skaper fort problemer for Nobelkomitéens uavhengighet.

Amerikanske realiteter
Det var i beste fall en bortkastet pris. Jeg tror fortsatt Barack Obama ville ende opp med å gjøre seg fortjent til Nobelprisen. Men ikke enda. Det er rett og slett ingenting som tyder på at prisen har vært til direkte hjelp i Obamas internasjonale arbeid. Innenrikspolitisk er det fortsatt gjenstand for stadig ironisering. For hans republikanske motstandere er dette bare enda et likhetstrekk med Carter, presidenten som aldri klarte å oppfylle sin ambisiøse retorikk. Før også han mottok Nobelprisen.

Dagens realiteter i amerikansk politikk er brutale. Og da hjelper det dessverre ikke at norske eks-politikere prøver å sette andre normative rammer for denne politikken. Det er ikke mye igjen av “post-partisan”-sentristen Obama som flere enn europeere hadde håpet skulle både forene USA, og så styre landet bort fra utenrikspolitisk alenegang. De innenrikspolitiske seirene er gjennomført tross en “kicking and screaming” republikansk kongressgruppe.

Obama strever fortsatt med de negative aspektene av sitt retoriske image. I disse dager har Obama nettopp avsluttet en one-two punch i Milwaukee og Cleveland, ment å bringe fighteren Obama på banen og dytte den noe virkelighetsfjerne tenkeren ut på sidelinjen. Progressive oppfatter han som for businessvennlig, høyresiden som en sosialist og de unge i midten savner entusiasmen som omga valgkampen.

Redd for å splitte
Alle disse gruppene hadde nok hatt et enklere forhold til presidenten sin om økonomien gikk bedre. I sommer skulle Obama bruke en såkalt surge, nå i økonomien, for å komme litt ovenpå igjen. Effekten uteble, og problemene kan ikke lenger bare tilskrives Bush. Obamas økonomiske team mangler tillit til sine bestrebelser på å snu trenden. Det er ikke lett å være samlende retoriker når økonomien sliter.

Etter at Obamas pressetalsperson Robin Gibbs kalte deler av sitt eget parti “the professional left” ble det sådd ny uro i eget parti. En Obama-rådgiver sa tidlig i politikerkarrieren til ham: “Barack, you don’t have enough of the people in the party with you – you were kind of out there on your own”. Rådgiveren var Pastor Jeremiah Wright.

Så for å oppsummere: Nobelprisen har trolig hatt liten betydning for Obamas fredspolitiske handlingsvilje; den har om noe hatt negativ effekt på den nasjonale oppsluttningen som kan gi ham fredspolitisk handlingsrom, og den har hatt ubetydeling virkning på hans internasjonale fredspolitiske handlingsevne. For Norge har den skaåt/videreført et inntrykk av et land befolket av litt virkelighetsfjerne idealister, og den ga en mulighet til å reformere Nobelkomiteen, som prompte ble kastet bort. Ingen ubetinget suksess med andre ord.

Det er heller ikke lett å være Mr. Nice Guy i dagens internasjonale samfunn. Tranformasjonen er ikke ukjent blant betydningsfulle amerikanske presidenter. Lincoln, Roosevelt og Johnson gikk gjennom samme maktpolitiske transformasjon i sine presidentperioder. Og gitt Obamas første erfaringer med internasjonal forsoning, er det vel liten grunn til å tro at Israel, Iran og Nord-Korea lar seg overtale av annet enn et uforsonlig amerikansk offer they can’t refuse Bare slik vil Obama gjøre seg fortjent til Nobelprisen.

Advertisements

One comment on “Obama var her

  1. Pipp
    mars 19, 2011

    Hmm.. Mye klokt og velformulert her. Eirik Bergesen inn i Nobelkomiteen?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den mars 2, 2011 av .
%d bloggers like this: