UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Hyperaktivt avventende

En Refleks-rapport, en stortingsmelding og utenriksministerens egen bok ”Å gjøre en forskjell” har nøye skildret Norges rolle i verden. Men etter snart fem år med ”forskjellsbehandling” venter Norge mer aktivt avventende enn noensinne på det neste store utenrikspolitiske prosjektet.

(Flickr/CC/Photogestion)

I 2007 skrev Iver B. Neumann og Halvard Leira boken ”Aktiv og avventende: Utenrikstjenestens liv 1905-2005”. Det sies at forfatterne ville kalle verket ”Aktivt avventende”, men fikk tommelen ned av departementets ledelse. 2005 var året Jonas Gahr Støre overtok som utenriksminister.

Utenriksminister Støre forbød norske diplomater å si at Norge er et lite land. I sin debattbok forklarte utenriksminister Jonas Gahr Støre at det er verden som er blitt mindre. Norge er nå et land i en liten verden. Selv er vi tilsynelatende større enn aldri før. Den utenrikspolitiske konstitusjonen er blitt lagt gjennom en bok, rapport og stortingsmelding. Alt ligger for en økt norsk rolle internasjonalt. Så hvorfor uteblir den?

Da jeg som informasjonsrådgiver i sekretariatet til utenriksminister Petersen ikke hadde et godt svar på en journalists spørsmål, svarte jeg: ”Vi følger utviklingen fortløpende, det finnes ingen umiddelbare planer om konkrete tiltak”. Jeg kjenner fortsatt igjen dette svaret i mediene. Det er to svar på dette spørsmålet.

Det første er så vagt som internasjonale utenrikspolitiske konjunkturer. Det andre så kjedelig som enda en rapport. Det er heller ikke Jonas Gahr Støre sin feil. Konklusjonen i boken hans er fortsatt riktig: Norge, norske politikere, norske institusjoner og norske aktivister fortsatt har noe å fortelle verden.

Forklaring 1: Internasjonale utenrikspolitiske konjunkturer
Sannheten er at diplomatiets vesen er aktivt avventende. Diplomatiet er et fag hvor hjulene i maskineriet går rundt selv om det ikke ruller varer ut på samlebåndet. Samtalene går, nettverk knyttes, problemstillinger vurderes, omdømmer styrkes. Men om en freds- eller handelsavtale oppnås eller om en freds- eller handelsprosess i det hele tatt gjennomføres, avhenger ofte av internasjonale tilfeldigheter. Så tilfeldige at de knapt fortjener betegnelsen konjunkturer.

En rask titt på samlebåndet avslører at produksjonen i norsk utenrikspolitikk ikke er annet enn lav. Selv om maskineriet pumper, ventilene plystrer og motiverte arbeidere synger på vei til jobb. Det er lenge siden ordet ”Midtøsten” var det mest brukte substantivet blant norske diplomater. Nå er det ”fredsprosesser” en hører stadig mindre av.

Norge tør endelig å innrømme at vår rolle i fredsprosessen på Sri Lanka på det nærmeste er ikke-eksisterende. Vår rolle i Midtøsten er på mumlenivå, og uten vår formelle rolle som formannskap for AHLC (giverlandsgruppen for De palestinske områdene), ville det ikke være mye igjen.

Rollen som fredsfasilitator innebærer ikke skuffer fulle av ferdige fredstraktater. Det innebærer ofte lite annet enn å rydde møtebordet. Åpne en bakdør til verdenspolitikken og fly inn motiverte parter på et taktisk riktig tidspunkt. Stormingen av Sri Lankas ambassade i Oslo er bare et eksempel på at forventningene til Norges internasjonale rolle ble for høye.

Forklaring 2: Enda en rapport
Mens det er stille om nye norske fredsinitiativer, bygger EU opp sitt eget apparat for fredsfasilitering. Samtidig har EU blitt verdens klart største bistandsgiver. Det blir rett og slett stadig vanskeligere å finne argumenter for ikke å alliere seg med EU når Norge skal gi bort av vår velstand globalt. Det bringer oss til forklaring nummer to. Det manglet en brikke i det internasjonale puslespill UD prøvde å sette sammen med Refleks-rapporten, stortingsmelding 15 og Støres bok: EU.

Med det nyutnevnte EØS-utvalget er muligheten endelig der for å komplettere bilde av Norge i verden. Det er strengt tatt umulig både å lage en norsk utenrikspolitisk analyse – og å drive norsk utenrikspolitikk – uten å diskutere Norges forhold til EU mer åpent.  Fordelen og ulempene. Med dagens tilknytning og mulige framtidige tilknytninger.

I løpet av noen få dager i fjor høst feiret Norge 15 år siden EU-avstemningen, EU fikk nye toppledere og Lisboa-traktaten trådte i kraft. Alt nærmest uten analyse i norsk offentlighet. I realiteten framstår Norge i dag som et uoffisielt EU-medlem. Samfunnsutviklingen i Norge og EU har siden 1994 vært parallell. Det finnes blant dagens regjeringsalternativer ingen alternativ politisk modell, ingen skisse til det mye omtalte ”annerledessamfunnet”. Ved å tilsløre spørsmålet risikerer norsk politikk å miste det som skulle være vår fremste eksportartikkel til EU etter oljen – et åpent og inkluderende folkestyre.

Om Jonas Gahr Støre klarer å lose Norge inn i EU, uten drahjelp fra en nasjonal økonomisk bølgedal, ville han stå klar til å bli vervet til den internasjonale toppstillingen mange internasjonale diplomater mente han fortjente da Fogh Rasmussen overtok NATO. Obama brakte ”the audacity of hope” til amerikansk politikk, skal Støre bringe ”the hope of audacity” til norsk europapolitikk?

Mens vi venter på EØS-utvalgets arbeid og positive konjunktursvingninger, er det fullt mulig å ta tak i følgende utfordringer: næringslivets undervurderte rolle og FNs overvurderte rolle.

Utfordring 1: Næringslivets undervurderte rolle
Norsk næringsliv kritiserte i sin tid UD for ikke å bli mer involvert i utdelingen av EØS-midler. Et stadig mer eksporttruet norsk næringsliv vil ønske seg mer offentlig hjelp i utlandet. Til å være selve bakgrunnen for opprettelsen av UD, blir norsk internasjonalt næringsliv fortsatt stemoderlig behandlet.

Norge kan for eksempel bruke egen IKT-industri til å blande handel med bistand og menneskeretthetsarbeid. I stedet for bare å bruke normativ argumentasjon i menneskerettighetsdialoger med Kina, kan Norge selge norsk fiberoptikk eller nettlesere billig mot at myndighetene fjerner bestemte sensurfiltre. Google truer i disse dager med å trekke seg ut av Kina om ikke myndighetene løfter krav om sensurfiltre, konklusjonen på det vil avgjøre det demokratiske handlingsrommet til utenlandsk industri i Kina.

New York Times-spaltist Thomas Friedman er sitert flere ganger i UDs Refleks-rapport. Under Irak-krigen skrev han: “Power corrupts, but lack of power corrupts even more”. Han siktet til at USA ofte ble kritisert for å være egoistiske i sin utenrikspolitikk. Men, fortsatte han, hva er utenrikspolitikk om ikke en forfølgelse av egne interesser?

Som verdibasert prosjekt rettferdiggjør det norske freds- og forsoningsarbeidet seg selv. Samtidig skriver utenriksministeren i forordet til Refleks at ”vi må våge å drøfte våre egne interesser i verden”. En drøftelse åpner for å sette interesser opp mot hverandre. Flere av våre største bedrifter har nå flere ansatte i utlandet enn i Norge. Norsk næringsliv har grunn til å forvente at deres interesser plasseres høyere.

Utfordring 2: FNs overvurderte rolle
Norges forhold til FN blir mer nostalgisk jo mindre effektiv organisasjonen blir. Mens Norge stiller seg i forgrunnen innen profileringen av internasjonal rettsorden, er bare 40 % av medlemslandene i FN demokratier. I EU er tallet som kjent 100 %, og Lisboa-traktaten sikrer enda mer makt til hovedstedene. Framveksten til Russland, Kina og India har redusert handlekraften til FN i en rekke aktuelle spørsmål (f.eks. Kosovo, Sudan, Burma og Iran). Kosovo-spørsmålet, hvor det var EU-dissens om anerkjennelsen av landet, men EU-konsensus om å overta rettsstatsoperasjonen i landet fra FN er bare et av mange eksempler på EU som en uelegant, men effektiv verdensmakt.

I de fleste multilaterale organisasjoner og forhandlinger ser en også en stadig bilateralisering mellom EU og aktører som G-77/NAM. Selv EUs hovedaktører Storbritannia, Tyskland og Frankrike tvinges stadig oftere å bruke EUs stemme framfor sin egen internasjonalt. Som Jürgen Habermas sa da EU i 2007 fylte 50: “What must change – and has already done so in Europe – is the self-image of nation-states, which must learn to see themselves not so much as independent players but as members of a larger community, who feel bound to adhere to common norms.” (Deutsche Presse Agentur, 23/03/2007).

Klimatoppmøtet var ikke et entydig nederlag. Det ble lagt premisser for et vellykket COP-16. Men det var ikke FN som la det. De etablerte og de fremadstormende stormaktene opererte mer selvstendig enn noensinne. Selv om en ved å lese norske medier kunne få inntrykk av at Norge ledet klimaforhandlingene i København, var vår rolle like begrenset som andre land på vår størrelse.

Norges internasjonale miljøstatus er mest preget av rollen som leverandør for bilforurensning. Samtidig sliter vi med å overbevise veldig mange andre land om at Stoltenbergs månelanding, karbonfangst, er det fremste tegnet på intelligent liv i verdensrommet. Det er ikke alle som sliter like mye med å oppfylle sine CO2-kvoter, har like mye penger til miljøinvesteringer og allerede har tomme hull i jordskorpen å fylle forurensningen oppi.

Troen på diplomatiet
Vi må justere det nasjonale selvbildet, fortalte Støre i sin bok. Norge er tydelig ikke lenger et lite land i verden, men store innen fisk, olje og FN-støtte og skal utnytte dette aktivt. Den store styrken til ”Å gjøre en forskjell” var at den var tett med overbevisende eksempler på hvorfor verden tross utfordringene stadig blir et bedre sted å være. Diplomatisk arbeid ble gitt store deler av æren.

Gjennom snart fem år har utenriksminister Støre satt i gang så mange tanker på Victoria Terrasse at tidsskriftet Stat & Styring sammenliknet hele utenrikstjenesten med en tenketank (2/2007).  Morgenbladets konstituerte samfunnsredaktør, Tove Gravdal, hevdet ved NUPIs 50-års jubileum at direktør Jan Egeland drev NUPI ”mer ut som et institutt for aktivisme enn for forskning” (16/1/2009). Det er for retorisk å hevde at rivalene til statsrådsposten har byttet roller, men det er grunn til å tro at Støre foretrekker å virkeliggjøre framfor bare å tenke tanker.

Jeg brukte juleferien blant annet til å lese den franske politiske intellektuelle Jacques Attalis nye bok ”Kort historie om framtida”. En av landets fremste Attali-tilhengere, Jonas Gahr Støre, har skrevet forordet. Her skriver han dette om Attalis dagbøker fra årene i Elysée-palasset (Verbatim I–III): ”Framfor alt gjev dei eit innblikk i det miljøet som oppstår når det ikkje er nok å tenkje og diskutere sakene, men når oppgåva kvar dag er å ta avgjerder.” Jeg oppfatter det som et signal om at det er under slike omstendigheter Norges utenriksminister også trives best. Når de politiske prosessene ikke etterlater tid til å skrive bøker, rapporter og stortingsmeldinger.

Det forutsetter altså en åpnere og mer problematiserende diskusjon om Norges forhold til EU, mindre FN-nostalgi, mer støtte til direkte norske interesser representert ved næringslivet og tilslutt: på at Støres utenrikspolitiske maskineri snart skal treffe et hurtigroterende internasjonalt tannhjul.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den mars 2, 2011 av .
%d bloggers like this: