UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Politiske pianospillere

Bjarne Håkon Hanssen har helt rett når han sier at statsråder trenger hjelp til pr, ikke bare til informasjon. Men for å unngå at mediene skyter pianospilleren, må en ansette flere politiske rådgivere i departementene, ikke flytte byråkratene inn i skuddlinjen.

(Foto: Harry Wad/Wikimedia Commons)

Med sin første offentlige opptreden etter overgangen til kommunikasjonsbransjen, reiste tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen i forrige uke en svært viktig debatt om byråkratiets kommunikasjonsrolle. Hans åpenhet er forbilledlig i en situasjon hvor det raskt økende antallet kommunikasjonsrådgivere i det offentlige reiser nye demokratiske utfordringer. Men løsningen er i beste fall uklar, i verste fall udemokratisk.

«Som minister har jeg et prosjekt, og jeg bruker mitt apparat for å selge mitt prosjekt. Jeg mener informasjonsavdelingen i departementet er mer salgsagenter enn folkeopplysere. Det bør de være», sa Hansen ifølge Dagens Næringsliv. Nestleder Thomas Spence i Norsk Journalistlag advarte mot dette. Hans Geelmuyden påpekte at dette kunne føre byråkatene ut i spagaten. Geelmuyden har helt rett.

Kritisk søkelys også på offentlige kommunikasjonsrådgivere
Problemet er todelt: 1. Det er for få politikere i departementene til at de har kapasitet til å svare alle de politiske utfordringene mediene kommer trekkende med. 2. Politikerne skjuler seg bak sine kommunikasjonsrådgivere når de ikke vil fronte negative saker.

Som tidligere kommunikasjonsrådgiver i Utenriksdepartementet har jeg selv stått overskrevs mellom journalister som har krevd politiske svar og politikere som ikke har ønsket å svare. Det er demokratisk viktig å opprettholde et kritisk søkelys på den private kommunikasjonsbransjen. Men det er like viktig å følge den offentlige delen av bransjen.

Hanssen har helt rett i at politiske idéer må selges. Og selges de ikke før blekket er tørket i de politiske avtalene, så risikerer en at aktører som organisasjoner, næringslivet, ngo’er, akademia og media rekker å samle offentligheten imot idéen før det i det hele tatt er lansert. Men salget er det politikerne selv som må gjøre. Og det er Regjeringen som nå må gå den upopulære runden til Stortinget å be om midler til flere politiske rådgivere til å utføre denne oppgaven.

Politikerne slipper billig unna
Det oppstår et klassisk demokratisk problem når kommunikasjonsrådgivere stadig blir sendt foran medienes mikrofoner for å forklare departementets handlinger. En offentlig kommunikasjonsrådgiver kan bare svare på faktuelle, deskriptive problemstillinger. Han eller hun kan ikke komme med politiske vurderinger utover nøkternt å vise til tidligere vurderinger foretatt av en politiker.

Det føltes for enkelt for meg å stå foran mikrofonene og komme unna med argumenter om at det ikke var jobben min å gi politiske vurderinger og så formidle et tynt argument om hvorfor politikeren ikke hadde tid.  Som resultat slapp politikeren billig unna. Unna avgjørelser som gjerne kunne markere klare endringer i et statsbudsjett. Valgkamper bidrar til å øke dette dilemmaet dramatisk.

Dette skal ikke være mulig i et demokrati hvor politikerne bør forventes løpende å forsvare sin politikk. I dag er det bare Statsministerens kontor som praktiserer en ordning med en statssekretær som da fungerer som en politisk oppnevnt pressetalsperson. Som det største departementet bør UD være neste departement ut. 

Da jeg begynte å jobbe i sekretariatet til utenriksministeren i 2002 var jeg den eneste informasjonsrådgiveren i denne enheten. I dag har UD skilt ut en egen kommunikasjonsenhet med åtte rådgivere.

Britiske tilstander
Kommunikasjon i det offentlige har hatt en eksplosjonsartet vekst, som bare fortsetter. Mange departementer tror de kan kommunisere bedre bare ved å ansette nye kommunikasjonsrådgivere. Svaret er at kommunikasjon er alle offentlige signaler en organisasjonen sender. Et byråkrati blir for eksempel bare god til å kommunisere når alle byråkratene tenker kommunikasjon.

BTs Olav Kobbeltveit karakteriserer dette som amerikanske tilstander. I realiteten er det britiske tilstander. Mens en i USA alltid har bytter ut store deler av embedsverket med skiftende presidenter, har en i Storbritannia hatt et system som har liknet det norske. Helt til Tony Blair økte både antallet politiske og byråkratiske kommunikasjonsrådgivere voldsomt i sin regjeringsperiode.

Resultatet kjenner vi. En overmodig spin-kultur som blant annet solgte idéen om masseødeleggelsesvåpensom ikke fantes. Hanssens utspill bør følges opp med en bred offentlig gjennomgang av byråkratiske kommunikasjonsrådgiveres rolle i politikernes tjeneste. Og initiativet kan veldig godt komme fra politikerne selv.

Advertisements

2 comments on “Politiske pianospillere

  1. Tilbaketråkk: Hvordan forstå og bruke en byråkrat « minerva

  2. Tilbaketråkk: Hvordan forstå og bruke en byråkrat | UDIPLOMATISK

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: