UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Ljugepaver

Den katolske kirken har truffet det 21. århundre med en «big bang» av den sekulære sorten.  Trosretningen er i ferd med å bli nedkjempet med bevis. 

(Flickr/CC/roblisameehan)

Nå har Vatikanet lagt ut nye retningslinjer som viser til at prester må rapportere overgrep til politiet. Dette har altså oppsiktsvekkende nok ikke vært regelen før nå. Og at ikke prestene selv kunne klare å følge loven på egenhånd.

Til nå har mange katolske prester, også i Norge, vist til at personalsaker er hemmelige.  Å heve Guds lover over allmenn rett er ikke mindre kritikkverdig enn islamske fundamentalisters forhold til sharialover.

Moderne kommunikasjon
Det var mye verre å tale Roma midt i mot før. I Norge i dag kreves det ikke mer enn et innlegg på Wikipedia. Og noen ivrige Adressa-journalister. Den mangeårige katolske kirken har nå noen raske våruker på å tilpasse seg det moderne kommunikasjonssamfunnet hvis ikke ømdømmet deres skal bli evig svekket. 

Problemene den katolske kirken i dag sliter med er så store at de er uransakelige. Og vi er bare såvidt i gang. Ikke minst i Norge. For ikke bare er hele organisasjonen, fra Paven til bispedømmet i Trondheim, helt ute av stand til å bekjempe barnemisbruk, den evner ikke å kommunisere verken bot eller bedring. Den katolske kirken er idag ikke i nærheten av å oppnå den syndsforlatelsen de selv har som profesjon å dele ut. 

Krisehåndtering
Det føles paradoksalt når en organisasjon som baserer seg på at tro alene skal gi evig frelse, er så bestemt på at uomtvistelige bevis alene skal få dem til å gjøre noe effektivt for å stoppe barnemisbruk. En trenger ikke å jobbe i kommunikasjonsbransjen for å forstå at krisehåndtering begynner med å anerkjenne et problem. 

Neste steg er å ta eierskap. Så følger punktet som dreier seg om å fikse problemet. Siste steg er å love, og å sørge for, at det aldri skjer igjen. Den katolske kirken har enda ikke kommet til steg 1. 

I stedet drives kirken fra skanse til skanse. Ja, Paven kom med en historisk beklagelse overfor ofre for irske prester. Men han ble presset i årevis til innrømmelsen. Og hva med resten av landene, som nå også inkluderer Norge? I Trondheim pågår det samme spillet. Ja, innrømmelsene har begynt å komme, men ingenting blir innrømmet før en må. 

En sitter igjen med det inntrykket som Vatikanets egen predikant fra Peterskirkens talerstol, fader Raniero Cantalamessa, til og med satte ord på: Kritikken mot de katolske prestene kunne sammenliknes med jødeforfølgelse. Det var de anklagede, ikke ofrene, det var synd på. 

Matlary beklager
Janne Haaland Matlary har skjønt tegningen. Hun leverer i Aftenposten  noe som sikkert er ment å høres ut som en beklagelse på vegne av sin gode venn Paven, men som ender opp med å høres ut som en nok en samling anekdoter av typen» du ville ikke tro hva som skjedde med meg på min vei mot helgenstatus». 

Barometer for å måle når representanter for den katolske kirke en dag blir oppriktig lei seg: Når Haaland Matlary i stedet for å portrettere seg selv som nærmere pavemakten for hvert avisinnlegg, begynner å portrettere seg selv som lenger unna pavemakten for hvert avisinnlegg. 

Ingen grunn til å vente
Det er nok bevis på at den manglende åpenheten har skapt en organisasjon som tiltrekker seg pedofile og at en ikke makter å observere, håndtere og kommunisere de overgrepene dette skaper. Det samme har historisk sett skjedd i barneverninstitusjoner. Her har det imidlertid blitt, og fortsetter å bli, ryddet opp

Tidligere domkantor ved St. Olav domkirke, Olav Rune Ekeland Bastrup, er uenig i at overgrep er et større problem i den katolske kirken enn i andre institusjoner. – Alle lukkede institusjoner har kultur for å være overgrepsarenaer. 

Kanskje noe av kirkens problem er at de er vant til å lyve. For eksempel om at det finnes en himmel. Og at selv barneovergripere kommer dit om de bare oppnår syndsforlatelse. Noe som selvsagt er enklere å oppnå om en er prest og kan gi det til seg selv. 

Det er kanskje for tidlig å si at Gud er død, men er den katolske kirken døende?

Advertisements

2 comments on “Ljugepaver

  1. Øyvind
    april 13, 2010

    Jeg vet ikke helt om så mange er enige med meg i følgende, men det får seg våge:

    En detalj med den katolske kirke, er at det er en befriende med en sone i verden med ledere som ikke er 360 grader fullbriefet av kommunikasjonsrådgivere i hvordan de skal fremstille seg i media.

    Jeg er så utrolig lei norske politikere og ledere som ikke lenger tør å fronte et upopulært synspunkt, ha en alternativ mening eller ikke minst fortelle med egne ord om egne tanker og følelser om en gitt sak.

    Men det er sikkert bare jeg som kjenner på en slik ting…

    • Eirik Bergesen
      april 13, 2010

      Ser poenget ditt, Øyvind. Men slik jeg ser det er ikke en god kommunikasjonsrådgivers jobb å hjelpe å fronte «populære synspunkter», men å hjelpe aktøren å kommunisere. Altså å framføre et budskap (som godt kan være upopulært, det må uansett være ektefølt) og så lytte til svaret. Den katolske kirken verken forteller hva de gjør ift. overgrepene eller lytter til folks frustrasjoner.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den april 8, 2010 av .
%d bloggers like this: