UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Karikaturdebatten som ble en karikatur

Å trykke eller ikke trykke Mohammed-tegningen må ikke bli et barometer på journalistisk mot.

"Det er tøft å være likt av idioter" (Faksimile fra franske satiremagasinet Charlie Hebo)

Før det norske flagget pyntes med en Mohammed-tegning, er det på tide å stoppe politikere og redaktører med kortsiktig markeringsbehov. Det som engang var en systematisk og politisk norsk Midtøsten-debatt er i ferd med å reduseres til tom symbolikk.

I går stod Frps Ulf Erik Knudsen fram og fortalte at han bruker Kurt Westergaards Muhammed-karikatur som profilbilde på Facebook. SVs Holmås og Solhjell og SPs Borten Moe har nylig gått ut og oppfordret avisene til å trykke karikaturene.

At Aftenposten etter Westergaard-overfallet trykket tegningene på overtid, kan tyde på at politikernes kampanje var effektiv. Det er betenkelig at karikaturdebatten styres av to partier, Frp og SV, som fra hver sin kant virker såre fornøyd med å begrense sin utenrikspolitikk overfor Midtøsten til symbolpolitikk. Hvis norsk utenrikspolitikk skal ha fortsatt relevans  i Midtøsten må karikaturdebatten plasseres inn i en bredere utenrikspolitisk analyse.

Trykk bildene selv
Angrepet på Westergaard var et oppsiktsvekkende og bokstavelig talt livsfarlig angrep på ytringsfriheten. Angrepet fortjener stor medieoppmerksomhet, og det fortjener kreative måter å utfordre krefter som i all sin gjerning motarbeider ytringsfrihet. Men rituelle demonstrasjoner av heltemot ved å trykke Jyllandspostens karikaturtegninger er ikke lenger kreativt.

Samtidig som det er gode grunner til at det er ugreit at politikere oppfordrer media til å publisere saker, er det også gode grunner til å oppfordre de samme politikerne til å undersøke sitt eget vågemot. SV og SP har også medlemsblader. Trykk dem selv. La det vise redaktørene hvor viktig dere synes de er.

Den første erkjennelsen de da vil gjøre, er at en ikke bare utsetter seg selv for fare. Men like mye ens familie og kolleger. I en avisredaksjon er resepsjonisten i velkomstområdet et langt enklere målskive for en sinnsforvirret islamist, som for eksempel oppholder seg ulovlig i landet. Det kan høres banalt ut, men de ansattes frykt er noe en redaktør faktisk er forpliktet til å tenke over.

Symbolsk mot
Frp gjør nettopp det. I dag forteller redaktør for bladet Fremskritt, Geir Mo, at de vil trykke en egen Mohammed-tegning. Det fortjener karakteristikken modig. Uten å ha sett tegningen, er uenig i at Frp skal skape en slik oppmerksomhet uten å ha en helhetlig politikk overfor Midtøsten. Men modig, det er det.

Men hvorfor trykker ikke verdens fremste politiske tidsskrifter, som f.eks. Time, Newsweek og Economist, karikarturene? Fordi de viser sitt journalistiske mot – ikke ved å begrense seg til symboler på mot – men ved å reise til de aktuelle områdene og risikere livet ved å konfrontere de som truer ytringsfriheten. På den beste måten en journalist kan gjøre det: Ved å stille spørsmål til hvorfor de gjør det de gjør. Slik som Daniel Pearl og mange, mange andre.

Satire som middel
Hvis en så velger å trykke en tegning, og samtidig lykkes med å gjøre det som ledd i et helhetlig tilnærming til demokrati i Midtøsten, må en allikevel spørre seg: Er tegningen med Mohammed med en bombe i turbanen det mest poengterte en kan kommunisere når en først skal risikere liv?

Jeg synes denne tegningen er langt mer verdig provokasjonen – Mohammed med hodet i hendene som beklager seg over at han har slike tilhengere. Newsweek trykket i sin tid et bilde av en tegner som skrev ”I won’t draw Mohammed” helt til setningene ble et bilde av nettopp Mohammed (klarte ikke å finne den på nettet, noen som kan hjelpe?)

Gjennom historien er det undertrykkelse som har skapt den beste politiske satiren. Jeg studerte politisk filosofi i Irland. Et land som har skapt litteraturhistoriens fremste forfattere, blant annet gjennom de satiriske virkemidlene de utfordret britene med (Swift, Wilde, O’Brian m.fl.). Det underfundige og elegant tilslørte, som kunsten inviterer til, er et mektigere politisk redskap er naken provokasjon.

Provosere uten å konfrontere?
I dialogen med antidemokratiske deler av Islam må vi ikke bare forsone. Vi skal også våge å provosere. Men uten å velge konfrontasjon om symboler som mål. Jeg har tidligere skrevet om unnfallende norsk politikk her. Det er like ille i den andre enden av skalaen. Dialog fungerer bare om en tar med seg sine meninger inn i dialogen.

Hvor politisk reell er egentlig linken mellom Mohammed og terrorisme? Media som insisterer på å knytte terrorister til Mohammed gjør ondskapen mer religiøs enn den egentlig er. Ingenting gjør islamstiske terrorister mer fornøyd enn å bli direkte assosiert med Mohammed. Det legtimiterer saken deres. Å drepe uskyldige i en guds navn er en praksis som mer enn noe annet krever at målet bokstavelig talt helliger midlene.

Det er vel ikke lenge før en politiker foreslår (ref. Opplysningskontoret.org) å legge til en Mohammed-tegning på det norske flagget – for å unngå at islamister brenner det…

Siste: Drosjesjåførene protesterer

Advertisements

11 comments on “Karikaturdebatten som ble en karikatur

  1. Dag Wollebæk
    januar 15, 2010

    Det er ikke lett å få tak i begrunnelsen din her, Eirik:

    – først er det fordi det er lite kreativt (kanskje man trenger råd fra et kommunikasjonsbyrå for å finne på noe bedre),
    – så er det av hensyn til de ansattes sikkerhet (skal denne selvsensuren også gjelde på andre områder der det ofte forekommer drapstrusler, som omtale av gjengkriminalitet?),
    – deretter er det fordi det er en symbolsk handling, som man bør avstå fra – man bør snarere la terrorismen komme til orde på redaksjonell plass for å finne ut «hvorfor de gjør det de gjør».
    – så sier du plutselig at symbolske handlinger (satire) er et godt virkemiddel, men at akkurat denne tegningen er for dårlig (så lenge satiren er god, er symbolske handlinger ok, og det er heller ikke så farlig lenger med de ansattes sikkerhet?).

    Konklusjonen er at vi bør provosere uten å konfrontere. En slags konsensusprovokasjon, altså, her fusjoneres virkelig Støre og Neville Chamberlain til en høyere enhet. Vi skal heller ikke «bare» forsone med antidemokratiske islamske krefter, noe jeg forstår som at man i ganske stor grad bør drive forsoning med disse. Jeg må si jeg har visse motforestillinger mot dette synspunktet – antidemokratisk terror bør konfronteres uansett og overalt.

    • Eirik Bergesen
      januar 15, 2010

      Takk for innlegget, Dag! Alle begrunnelsene du viser til gjelder. En redaktør, eller andre som representerer andre enn bare seg, er nødt til å vurdere alle disse sidene. Dette gjelder i enda større grad UD som tross alt har ansvaret for norske menneskeliv i utlandet.

      Satire trenger ikke å være symbolikk. Men å trykke bombeturbanen for n’te gang er ikke satire. Og det er ikke bare symbolikk, men tom symbolikk. Og redaktører eller andre aktører som etterhvert skjuler seg bak faksimilen til faksimilen til faksimilen oppnår heller ikke særlig heltemot i mine øyne.

      Jeg utfordrer dem heller til å tegne nye tegninger hvis det er måten en ønsker å forholde seg til disse elementene på. Adresseavisen prøvde, men resultatet var dessverre ikke vellykket, siden tegningen verken var morsom eller politisk treffende.

      Det er vanskelig å uttale om vage begreper som provokasjon og konfrontasjon, gitt at en også må tenke pragmatisk ift. omstendighetene. En må se hver tegning i hver kontekst. Jeg trykker altså en Mohammed-tegning i denne bloggposten jeg også. Men det er en jeg kan stå bak, selv om noen blir utilbørlig provosert av det.

  2. Dag Wollebæk
    januar 15, 2010

    Du prøver å ri litt for mange hester samtidig. Argumentene mot konfrontasjon og for ansattes sikkerhet er argumenter mot trykking av støtende satiriske tegninger overhodet. Da kan du ikke samtidig si at trykking av nye tegninger er greit, så lenge kvaliteten på dem er bedre.

    Kvalitetsdiskusjonen er et sidespor som ikke har noe med det prinsipielle spørsmålet å gjøre.

    Mitt standpunkt er: 1) Vurdert som demonstrativ handling: Trykking av karikaturene som demonstrasjon er et forståelig uttrykk for kollegialitet og solidaritet blant yrkesgrupper som fullstendig
    2) Som nyhetssak: Reint redaksjonelle hensyn må ligge til grunn for vurderingen om man trykker tegningen Westergaard holdt på å dø for. Mener man det er en relevant illustrasjon (en no brainer etter mitt syn), ja så trykker man dem.
    3) Lar man være å trykke tegningene ut fra redaksjonelle hensyn: Merkelig vurdering, men greit nok.
    4) Gjør man det ut fra frykt for konsekvensene eller en ad hoc-begrunnelse om kulturell sensitivitet, har man latt sine kolleger og demokratiet i stikken og satt de ansattes liv i fare på litt lengre sikt (å gi etter for utpressing er sjelden noen garanti for framtidig sikkerhet).
    5) Politikernes rolle er åpenbart ikke å oppfordre til punkt 1. Men enhver politiker som er opptatt av demokratiets kår bør være bekymret over utbredelsen av punkt 4, og ha lov til å påpeke dette i offentligheten.

    • Eirik Bergesen
      januar 15, 2010

      Ikke enig i dette: «Argumentene mot konfrontasjon og for ansattes sikkerhet er argumenter mot trykking av støtende satiriske tegninger overhodet.» Det er argumenter imot, ja. Men det er ikke gitt at de skal avgjøre.

      Redaksjonelle og prinsippielle argumenter vil kunne veie for trykking. Men må, som jeg tidl. har skrevet, uansett vurderes i en helhet. Usikker på hva du mener med «redaksjonelle vurderinger». Etter mitt syn er dette journalistiske kriterier som relevans, nyhetsaktualitet og samfunnsbetydning – vektige faktorer alle sammen.

      Jeg synes det er mer betenkelig når en redaktør skjuler seg bak disse vurderingene, når en egentlig mener at en er redd for reaksjonene.

      Så mener jeg altså at frykten for reaksjoner er legitimt. Jeg mener også at en kommunikator er nødt til å vurdere hvordan mottakeren vurderer utspillet. Som kommunikasjonsrådgiver er det jobben min.

      En redaktør, mener jeg, må også vurdere om en provokasjon (noe jeg prinsipielt støtter) er riktig basert på reaksjonene. Blir det forstått? Skaper det irrelevant støy som ødelegger en konstruktiv debatt? Risikerer vi livet?

      Og ikke minst – er det andre måter vi kan få fram det samme poenget på en mer effektiv og konstruktiv måte. Det er det jeg mener med provosere vs. konfrontere.

      • Dag Wollebæk
        januar 15, 2010

        Ja, det var vurdering av «relevans, nyhetsaktualitet og samfunnsbetydning» jeg siktet til. Karikaturen er relevant, den er aktuell og den har hatt dokumenterbar samfunnsbetydning. Hvordan man skal få fram budskapet om hva tegningen forestiller på en mer effektiv måte enn å bare trykke den, er hinsides min fatteevne, men det er vel slikt vi har kommunikasjonsrådgivere til.

        Frykten for reaksjoner er kanskje forståelig, selv om jeg tror risikoen nå er minimal. Andre har allerede tatt støyten for dem.

        Bottom line: Frykt er en naturlig menneskelig følelse, men når vi lar frykten redigere aviser, har vi i realiteten tapt.

  3. Eirik Bergesen
    januar 15, 2010

    Dette er sammensatt, som sagt, men jeg er nok ikke enig i at samfunnsbetydning av nok en gang å trykke bildene er så stor at det er avgjørende. Bildene er godt kjent, de er trykt tidligere og et klikk på nettet unna.

    Uavhengige intellektuelle har en annen frihet enn en redaktør. Å erkjenne at frykt for reaksjoner er et element er ikke det samme som å si at frykten redigerer avisen.

    Når det gjelder å formidle et budskap, så mener jeg altså at det er fullt mulig å kommunisere et budskap om at deler av islam er antidemokratiske (noe som sikkert provoserer kraftig) uten å trykke et bilde av en turbanbombe om igjen og om igjen.

  4. tesemaker
    januar 16, 2010

    Noen poenger og teser:

    1) Man kan ikke se verdien et samfunn tillegger ytringsfriheten før den blir testet. Det er ikke så lenge siden vi forbød ‘Life of Bryan’. Heldigvis er vi ikke der lengre.

    2) Dette er ikke en kamp mellom ‘oss’ og muslimene – dette er en kamp internt hos oss. Hvor langt skal ytringsfriheten strekke seg? Skal den kunne brukes til ‘hva som helst’ (utenom agiterende virksomhet) eller skal den brukes til ‘oppbyggelige’ formål? Her vil venstresiden typisk mene at ytringsfriheten er relativ på den måten at den helst bør brukes til konstruktiv og oppbyggelig samfunnsreform, hvis ikke er den ikke mye verdt.

    3) Skillet mellom ytringsfrihet og trykkefrihet er helt blitt borte. Det er kanskje greit – veien i dag er kort fra tankene i mitt hode til publisering. Men retten til å stå på et gatehjørne å si hva man mener er ikke det samme som retten til å få meningene sine publisert i en ‘Official Gazette’. Og slik sett har redaktører andre oppgaver enn bare å sikre ytringsfriheten. Ulike meninger må veies og vurderes. Andre hensyn må telle med.

    4) Viktig for demokratiet, for våre verdier og levedyktigheten til vårt samfunn er at ikke redaktører og andre meningsbærere lar seg drive av frykt. Om Hilde Haugsgjerd lot være å trykke karikaturene i lang tid fordi hun ikke syntes de var interessante nok (journalistisk og nyhetsmessig sett) så er det forsåvidt greit. Men når hun blander kortene, og viser til reaksjonene disse tegningene skapte, vel da er vi ille ute å kjøre.

    5) Dessverre makter ikke mediene å stille Jonas til veggs. Tenke seg til at Jonas forsvarte Ahmadinejads rett til å skjelle ut andre land og benekte holocaust fra FNs talerstole med ytringsfriheten. Og ingen ‘tok’ Jonas på dette. Ingen pekte på at Ahamdinejad helt tydelig har sin ytringsfrihet i behold – han er jo landets president. Eller at stater ikke kan tilkjennes ytringsfrihet – dette er en individuell rett. Ingen sa til Jonas at det å ha rett til å ytre noe ikke er det samme som å ha rett til å kringkaste det fra hvilken plattform som helst. Var det tilfelle så kunne vel til og med jeg stikke innom Stortinget av og til og si min hjertens mening fra talerstolen der. I stedet er jeg henvist til kommentarfeltet i denne bloggen.

    6) Det er ingen grunn til å mislike verken muslimer eller andre særskilte grupperinger på grunn av denne debatten. Neste gang er det din bestemor på Gjøvik jeg har tenkt å omtale. De som brenner det norske flagget i Lahore er for statister å regne i vårt eget interne skuespill.

    7) Mennesker har krav på respekt og beskyttelse, ikke religioner. Jeg må gjerne si eller mene hva jeg vil om en religion. Jeg kan likevel ha respekt for hvert enkelt menneske som følger denne religionen. Dette er et prinsipielt og ‘moderne’ ståsted, selvsagt. Akkuart like moderne som FN-pakten. Setter vi spørsmål ved det ene, har vi også gjort det ved det andre.

    8) Ytringsfriheten er aldri vunnet en gang for alle. Det viser denne debatten. Kampen for et åpent samfunn må skje hver dag og hvert år.

  5. Eirik Bergesen
    januar 17, 2010

    Først: Takk til Dag og Tesemaker for gode kommentarer, ikke dagligdags på en blogg som vil si noe om integrasjon og ytringsfrihet. Enig i mange av poengene, selv om jeg konkluderer noe annerledes.

    Jeg sitter igjen med en hovedfølelse: Ytringsfriheten i Norge er ikke truet. Friheten til å si, skrive og trykke det en ønsker i Norge er stor – og ikke i ferd med å bli innskrenket.

    Å ikke trykke disse Mohammed-tegningene, truer ikke ytringsfriheten. Hvis noen sier: «Hvis ikke du trykker dette jeg vil at du skal trykke, så innskrenkes ytringsfriheten i Norge» vil være et utilbørlig og kontraproduktivt ultimatum.

    Hvis vi først skal utfordre udemokratiske sider av islam, må det da være mer relevante problemstillinger å diskutere og provosere omkring enn ansiktet til Mohammed (en gud som i likhet med andre guder, etter min mening, aldri engang har eksistert) . Kvinners rettigheter, trykkefrihet, religionsfrihet? Listen er lang.

    Å redusere det nødvendige og komplekse oppgjøret med disse udemokratiske holdningene til et spørsmål om å trykke eller ikke trykke en tegning, inviterer simple og opportunistiske aktører og meninger inn i diskusjon som er for viktig til det.

    • ephrussi
      januar 26, 2010

      Hva vet du egentlig om islam ?

      Å omtale Mohammed som «en Gud som aldri har eksistert» blir rimelig feil. I følge muslimene selv var Mohammed en profet for Allah, som er den eneste Gud. Det finnes ingen tvil om at Mohammed faktisk har levd. I tillegg til å stifte en religion var han også en politisk leder og hærfører. Han hører ikke bare hjemme i religionslæren, men også i de alminnelige historiebøkene. Der må han regnes som en av de mest betydningsfulle personer gjennom tidene, kanskje den aller mest betydningsfulle.

      Også av den grunn blir det håpløst om vi skal underlegge oss noen som helst restriksjoner når det gjelder framstillingen av ham, enten det er i ord eller bilder.

      • Eirik Bergesen
        januar 26, 2010

        Grei presisering, Ephrussi. Joda, godt kjent med Mohammed som historisk figur. Det er altså hans rolle som profet jeg sikter til. Med gud tenker jeg på religiøs figur og det faktum at ulike trosretninger opererer med diverse gudsfigurer. Mitt sitat var mer presist «en gud som i likhet med andre guder, etter min mening, aldri engang har eksistert». Etter min mening. Du må gjerne mene noe annet.

  6. andreas
    januar 18, 2010

    Jeg er så enig så enig. Skulle nesten trodd jeg hadde formulert noen av poengene dine selv!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den januar 15, 2010 av med stikkord , , , , , , , , , .
%d bloggers like this: