UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

15 år siden EU-avstemningen: Still annerledes after all these years

I løpet av noen få dager har Norge feiret 15 år siden EU-avstemningen, EU har fått nye toppledere og Lisboa-traktaten har trådt i kraft. Hvor lenge kan vi fortsette å ignorere utviklingen i Europa før Norge blir et annerledesland, ikke i politikk, men i virkelighetsoppfatning?   

Dårlig debatt er kanskje bedre enn ingen debatt? (Flickr/CC/gun_hild)

 Om Inger Hagerup var europaforsker hadde hun kanskje omtalt Norge slik:   

«Vi har en liten økonomi,
vi har et lite land,
som er litt annerledes,
enn andre land på jord.»   

Men er vi nordmenn egentlig så veldig annerledes?   

I realiteten framstår Norge i dag som et uoffisielt EU-medlem. Samfunnsutviklingen i Norge og EU har siden 1994 vært parallell. Det finnes blant dagens regjeringsalternativer ingen alternativ politisk modell, ingen skisse til det mye omtalte ”annerledessamfunnet”.   

En slik idé blir også mindre og mindre realistisk for hvert direktiv som vi implementerer. Professor Fredrik Sejersted ved Senter for Europarett ved Universitetet i Oslo uttalte i 2008 at ”Norge allerede har svelget unna så mange tusen EU-lover at utviklingen neppe lar seg snu”.   

Blant annet pga. Schengen-medlemskapet er Norge mer integrert i EU enn land som Storbritannia. Midt i norsk europadebatt står det imdlerid, ikke bare én, men to rosa elefanter ingen vil snakke om: omfanget av norsk EU-integrasjon og mangelen på innflytelse.   

«Ja til EU-kunnskap»  
Hva er konsekvensene? Kanskje er det manglende deltakerdemokrati som gjør at vi fortsatt står utenfor EU. Kanskje er det frykt for å dele oljeformuen. Men det er ikke fordi Norge alene har pønsket ut bedre politiske løsninger enn resten av Europa på det moderne samfunnets mangeartede utfordringer.

Hva er det egentlig egentlig EU holder på med? Og i hvilken retning trekker de Europa – Norge inkludert? Jeg ønsker meg informasjonskampanjen «Ja til EU-kunnskap»!

Ved å tilsløre spørsmålet risikerer vi å miste det som skulle være vår fremste eksportartikkel til EU etter oljen – et åpent og inkluderende folkestyre. Vi må skape en arena for å diskutere fordeler og ulemper ved norsk utenforskap mer åpent. Ja, Norge driver en aktiv europapolitikk, men innenfor klart begrensede rammer. Hvilke?

Handlingsrommet for debatt er ikke overveldende, begrepet selvmordsklausul tilslører ikke akkurat den realpolitiske konteksten. En forsiktig byråkrat kan lett engstes av forestillingen om vekslende regjeringer som klatrer ut på gesimsen om utenforskapet utfordres (jeg husker selv følelsen som tidligere UD-diplomat).   

Men vi trenger en mer nyansert, problematiserende diskusjon. EU representerer for de aller fleste både fordeler og ulemper. En kan ikke overlate EU-debatten til ja- og nei-bevegelsene uten å bli overbevist om at det er mer enn to sider av saken.   

Ut av skapet med utenforskapet?
Mitt mål er ikke her å diskutere for eller mot EU-medlemskap. Jeg har bevisst skrevet utenforskap og ikke medlemskap. Det kan avskrives som et retorisk poeng, men det har mer enn symbolsk verdi. Det er et reelt skille. Om utenforskapet skulle bli dokumentert som for problematisk, er det i utgangspunktet flere alternativer til medlemskap. En justering av EØS-avtalen og bilaterale avtaler etter sveitsisk modell er allerede foreslått, også som politiske mål for norske partier.   

Regjeringen har sjansen med sin varslede EØS-melding. Den bør gjerne hete ”Norsk utenforskap – fordeler og ulemper”.  Norge har noe å lære av Sveits her. Landet lager jevnlig nettopp slike rapporter, sist i 1999 og 2005  (”Europe Report”). 

Politikk er ikke bare noe politikere holder på med. Vi må vokte oss for ikke å etterlate et inntrykk av at Den norske EU-delegasjonen (hvor jeg jobbet i tre år fram til i sommer), UD eller andre deler av statsforvaltningen på egen hånd klarer å følge med på, og påvirke, politiske prosesser i EU. Det ville ikke bare være feil, det ville smake av formynderi.   

For å være effektive må myndighetene påvirke parallelt og i samarbeid med sivilsamfunnet. Snakke med, ikke snakke til. Som det står i st.mld. 23 om Regjeringens europapolitikk: “Regjeringens europapolitikk skal bidra til å skape møteplasser mellom mennesker. Alle bør få tilgang til kunnskap og innsikt som gjør det mulig å delta i de demokratiske prosessene.” Det er fortsatt en vei å gå før dette blir en plan og ikke bare et ønske.   

Drømmen/marerittet om Europas forente stater er borte
Et sted å begynne informasjonsløftet er Lisboatraktaten. Den betyr mindre sentralmakt og mer makt til hovedstedene. Ikke det  motsatte, slik enkelte hevder. Dette er underkommunisert i norske medier. 

Lisboatraktaten ble en realitet ved at en kvittet seg med overdrevne symboler og fokus på EU-identitet. Den føderale drømmen/marerittet om Europas forente stater er borte kanskje for en generasjon framover. Traktaten vil innebære at EU opptrer i større grad opptrer med én stemme etter beslutningene, mens det fortsatt vil være 27 telefonnumre å ringe for å påvirke før beslutningene. 

Det er derfor ingen grunn til å la seg overraske over valget av EUs nye toppledere. De er kompromisskandidater, som så mye annet i EU. Det er sjelden elegant når 27 land skal bli enige. Men det blir de – stadig oftere. 

Det er ingen tradisjon for at kontroversielle personer som blir valgt til toppverv i EU. Tony Blair var aldri i nærheten av å bli valgt. Blant annet var det små land som stod i mot, små land som vil styre med, ikke styres over.  

Jeg kom nylig hjem etter å ha bodd i Belgia i tre år, hvor det lenge var en ikke fungerende politisk ledelse. At Van Rompuy kan holde Belgia sammen, beviser hans relevans som EU-anker. Sammen med Ashton representerer han en stillferdig og diplomatisk linje. «Quiet diplomacy» er det begrepet Ashton har brukt. Det er faktisk slik EU tradisjonelt har jobbet – i det stille. 

Det er i det stille EU jobber med å gjenoppbygge (eller rett og slett å bygge) Afghanistan, godt hjulpet av utsendt norske politipersonell under EU-flagg. Men slikt får ikke spalteplass når Obamas troppeforflytninger skal rises eller roses.

Utviklingen kan «tvinge» Norge inn
EU-debatten er ikke noe politikere og byråkrater kan skru av og på når det passer dem. Om eksterne forhold reaktualiserer medlemskapsspørsmålet, rekker en da å snu et rekordstort nei-flertall gjennom forløpet til en avstemning?   

Bankkrisen på Island kan føre til et islandsk ja. Ikke fordi verken euro eller EU vil trylle fram forandring, men fordi et flertall til syvende og sist kan se på medlemskap som et litt mindre dårlig alternativ enn en kriserammet status quo.   

Det er på ingen måte gitt at EU vil opprettholde EØS-avtalen kun med Norge og Liechtenstein. Kontrollfunksjonene til fellesorganer som ESA og EFTA-domstolen vil bli kraftig utfordret. En avmagret EØS-avtale vil medføre ytterligere innskrenkninger i innflytelsen. Hvordan ville det være for Norge å stå overfor en islandsk fiskerikommissær?   

Den nylig vedtatte Lisboatraktaten med sin forening av de tre pilarene vil gjøre det stadig vanskeligere å identifisere EØS- og Schengen-relevans. EØS-avtalen sliter med sin egen aldringsprosess, kunnskapen forvitrer fra EUs korridorer og på grensestasjonene som overvåker norske tollpasseringer.   

Er det realistisk å snu opinionsmålingenes lengste vedvarende nei-flertall i tide om Norge ”tvinges” til å vurdere medlemskap? Ved å argumentere med at landet er ”tvunget inn”? Ved å legge opp til skippertakskommunikasjon i tilknytning til folkeavsteminger, risikerer en å bli beskyldt for bakholdsbyråkrati. Dette er den samme leksen som enkelte EU-land enda ikke har lært, med Irland som siste eksempel.   

EØS-metadon
Tidligere EU-korrespondent for Bergens Tidende, Frank Rossavik, skriver i den gode boken ”Hei til EU” (vil noen ha et eksemplar, jeg får den i gave hver gang jeg holder foredrag om EU): ”EØS er tross sitt dårlige rykte helt usedvanlig vellykket som et uoffisielt nasjonalt kompromiss”. Hva er det som trekker det korte strået i kompromisset? Fravær av EU-debatt sikrer vekslende regjeringer roligere farvann. For næringslivet vil det innimellom passe at EU-direktiver blir norsk lov uten mye støy og debatt. Det korteste strået tilhører folkestyret.  

For et land som vektlegger et deltakende demokrati, med en nei-side som holder dette fram som et av sine hovedargumenter, må det være et paradoks at folkestyret lider hver gang nye direktiver tas inn i norsk lov. Som regel før EUs egne medlemsland. Og uten å være i nærheten av den brede debatten, og parlamentariske forankringen, mange av disse sakene får i medlemslandene. Er det denne modellen for et åpent og inkluderende deltakerdemokrati vi ønsker å eksportere til EU?
 
Meningsmålingspolitikk

Om en venter på at ”meningsmålingsmålinger gir rom for det”, slik UDs Refleksrapport skisserer, kan en kunne anklages for kun å forvalte – ikke lede – europapolitikken. Og er ikke dette det en kaller meningsmålingspolitikk?   

Hvis dikteren Roger McGough hadde vært europaforsker, hadde… forresten diktet «The Leader» står på egne bein:   

«I wanna be the leader
I wanna be the leader
Can I be the leader?
Can I? I can?
Promise? Promise?
Yippee I’m the leader
I’m the leader   

OK what shall we do?»   

Barack Obama brakte «the audacity of hope» til amerikansk politikk. Hvem skal bringe «the hope of audacity»  til norsk europapolitikk?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den desember 2, 2009 av med stikkord , , , , , , .
%d bloggers like this: