UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Oljeland er ikke som andre land

Lottomillionærer er ikke som andre millionærer. De har ikke fortjent å bli millionærer. Med Oljefondets etiske retningslinjer prøver Norge å rettferdiggjøre at vi fikk oljen i fanget. Men vi må ikke late som om etikken kommer før lønnsomheten. 

(Flickr/CC/Taladro2)

Soria Moria? (Flickr/CC/Taladro2)

Etter å ha bodd tre år i Brussel, var busskøen en av de første tingene som minnet meg om at jeg var tilbake i Norge. Andre steder i verden stiller personer som venter på bussen seg i en rekke. Den første som kommer, står først, sistemann sist. I Norge står alle i en uformelig, bevegelig masse. Tilfeldigheter – ikke fortjeneste – avgjør rekkefølgen norske busser fylles på.

Tilfeldighetenes uutholdelige letthet
Det norske samfunnet lider av tilfeldighetenes uutholdelige letthet. At tilfeldighet er mer meritterende enn fortjeneste er et paradoks den generelle samfunnsevolusjonen ikke klarer å riste av oss. Lottomillionærer tiljubles med omfattende og prisbelønte reklamekampanjer, offentlige trekninger i beste sendetid, skattefritak osv. Rikdom gjennom arbeid er tilsvarende uglesett.

Det er mange måter å bli rik på. De aller fleste kjennetegnes av hardt arbeid, mye ansvar og høy risiko. En kan mislike enkeltes motiver for å bli rik, deres arbeidsmetoder eller måten rikdommen synliggjøres på. Men rikdommen kommer ikke tilfeldig. Med mindre en har flaks. Slik Norge fant oljen.

Bevist vårt ansvar gjennom forvaltningen
Selv om oljen falt i hendene på oss, har Norge bevist sitt ansvar ved måten vi har organisert utvinningen av oljen og inntektene av oljen. Gjennom utvinningen har vi utviklet nasjonens teknologiske innovasjon. Gjennom inntektene har vi ivaretatt samfunnsøkonomien for denne generasjonen – og i følge forretningsideéen også nye generasjoner.

Pengene spares i det som kalles Oljefondet blant venner, Statens pensjonsfond – Utland av byråkrater som vegrer seg for forenklinger (eller ønsker å språklig kamuflere pengenes attraktivtitet). Fondet er et såkalt sovereign wealth fund – verdens neststørste. Den operative forvaltingen av fondet er det Norges Bank som tar vare på. Deres etiske retningslinjer, ivaretatt av fondets etikkråd, er etterhvert godt kjent.

Norge sparer penger, og vi gjør det på en etisk måte. Det kan da ikke være noen problemer med det. Vel, her er noen:

1. Hovedmålet er opptjeningen, ikke etikken. I tillegg til stabiliseringen av krona, forventes aksjene Oljefondet å gi avkastning. Dernest forventes det at aksjene tilhører selskaper som opptrer etisk. Disse to tankene deler plass i hodet. Men det er opptjeningen som står fremst i hjernebarken. En leter ikke etter lønnsomhet blant etiske aksjer – en leter etter etikk blant lønnsomme aksjer. De etiske ambisjonene bør ikke overselges. De sterkt forurensende sidene ved oljeproduksjon og -forbruk bør alene kjøle ned den lysten. Enkelte norske aviser har nå ansatt såkalte etikkredaktører, men de profilerer seg ikke som «etikkaviser» for det.

Et brudd med dette ville være oppsiktsvekkende. SV har i sin retorikk signalisert slike tanker. Erik Solheim er blant dem som har forfektet dem. Sammmen med SV fikk han gjennomslag for å bruke 20 milliarder av fondet til et program som fokuserer på miljø og bærekraftig utvikling. Om disse investeringene ikke gir økonomisk gevinst vil og må dette få konsekvenser. Men da SV overraskende ga fra seg finansministerposten, ga de også fra seg gode muligheter til ytterligere å forfølge en slik strategi.

2. Andre land har andre definisjoner av hva som er etisk. Da Oljefondet trakk seg ut av Walmart ble det ikke bare skapt en forretningsmessig uenighet, det ble skapt en diplomatisk konflikt mellom USA og Norge. Den amerikanske ambassadøren til Norge tok saken opp så bredt som en ambassadør kan gjøre det. Og tapte.

Israelske myndigheter reagerer ikke bare forretningsmessig, men politisk når Oljefondet trekker seg ut av israelske selskaper. Det legger i beste fall en ekstra dimensjon til norske forsøk på å forfølge en svinnende Midtøsten-prosess.

Nylig var kontroversen nasjonal. Fondet har handlet mot utenriksdepartementets egne retningslinjer i Vest-Sahara. Og fondet ser ikke ut til å ha planer om å gi seg med det. Det sier seg selv at mange slike kontroverser ikke er håndterbart.

3. Den etiske linjen krever svært aktiv oppfølgning. Det vil ikke være mulig å garantere et til enhver tid 100% etisk fond. Sjansene er stadig tilstede for at selskaper introduserer nye prosjekter som utfordrer Oljefondets etiske retningslinjer.

Fondet er derfor avhengig av tett og aktiv overvåkning og rask og effektiv mediehåndtering straks en ny kontrovers dukker opp. Dette kan skje i samråd med den aktuelle bedriften, men dette må også skje overfor offentligheten.Det må så godt som mulig skje proaktivt, ikke reaktivt. Den offentlige kommunikasjonen må i hvert fall være proaktiv. Innen kommunikasjon er det som kjent håndteringen av kontroversen, ikke selve kontroversen, som avgjør troverdigheten.

Ikke et utenrikspolitisk instrument
Saken vedrørende Vest-Sahara ville verken fondets etikkråd eller UD kommentere. Det er for defensivt av Oljefondet til å være bærekraftig på lang sikt. Fondet ønsker ikke å være et utenrikspolitisk instrument. Samtidig har norsk utenrikspolitikk en stadig tydeligere og mer artikulert etisk og idealistisk linje. Dette er en konflikt vi vil se mer av. En måte å unngå dette er at partiene på Stortinget bestemmer seg endelig for å velge passiv framfor aktiv forvaltning av oljepengene. 

I de etiske retningslinjenes pkt. 4.4 er det skrevet inn «grove» og «alvorlige» i karakteristikken av umulige investeringer. Dette gir en stor spennvidde, som kanskje vil måtte justeres ved å dempe disse adjektivene. Slik at de ikke blir skalkeskjul.

Simen Sætre har skrevet en meget lesverdig og viktig bok om norsk oljepolitikk i «Petromania«. Aftenposten har tatt opp Oljefondet i sin bredde den siste tiden og skrev i går om Oljefondets omdømme, jeg kommenterte i artikkelen noen av de etiske dilemmaene. Omdømmeekspert Simon Anholt spår at fondet vil få større problemer med de politiske sidene av virksomheten. NUPI-forsker Halvard Leira bekrefter de politiske implikasjonene. Oppslaget er viktig og vil kreve grundigere politisk debatt framover. Og det kan være et begynnende farvel til enhetlig norsk utenrikspolitikk.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den oktober 25, 2009 av .
%d bloggers like this: