UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Vekten av Ernas vekt

Tenke det, ønske det, ville det, men si at Erna er tjukk? Har Kjell Terje Ringdal et politisk eller bare et retorisk poeng?

(Foto: Flickr/CC/Høyres hovedorganisasjon/CF-Wesenberg/kolonihaven.no)

Selvsikker Erna i pr-faglig riktig positur. (Foto: Flickr/CC/Høyres hovedorganisasjon/CF-Wesenberg/kolonihaven.no)

En gang, da jeg var på kino og så en Almodóvar-film, satt det en person med Tourettes i salen. Det var en formiddagsforestilling midt i uka og dermed få personer i salen. Perfekt for studenter, som jeg dengang var. Og pefekt for personer som har en lei tendens til å skrike ut obskøniteter i offentlige sammenhenger. Jeg (og sikkert de tre andre i salen) ble naturlig nok først forvirret, sjokkert, så irritert over denne personen som hadde så lett for å dele sine mest primale inntrykk av handlingen med oss.

Men etterhvert som filmen skred fram, endret reaksjonene mine seg. Ikke bare passet utropene dramaturgisk til den eksentriske Almodóvars spanske surrealisme, men personen (som seinere viste seg å være en pent kledd middelaldrende dame)  sa egentlig bare det alle vi andre tenkte. Da hovedpersonen plutselig stod naken i døroppgangen, skrek hun «Naaaken!». Da den samme karakteren endelig innrømte sitt utroskap overfor kona, hylte hun «Han sa det! Han sa at han hadde knulla venninna! Knulla!» (Jeg husker ikke lenger hvilken film det var, for plotet kunne vel strengt tatt være fra de fleste Almodóvar-filmer. Forresten, de fleste spanske filmer.)

Vekten eller politikken ute av kontroll?
I dagens Dagbladet Magasinet sier retorikkringrev-Ringdal det mange sier inni seg: «Erna er for tjukk». La meg fokusere på det som er mer politisk interessant, men som heller ingen uttaler offentlig: «Ernas manglende kontroll på vekten kan tyde på manglende kontroll på politikken». Ja, det er en interessant problemstilling. Bortsett fra at det er  farlig frekt å si det, så likner det argumenter som «Jens er for dannet» og «Siv har for skringrende stemme», som mange bruker mye tid på å mene noe om.

Det kan være at svaret er nei, jeg kan avsløre allerede nå at dette vil være min avsluttende konklusjon. Men viktigheten av personlig fremtoning , inkludert utseende, ble ikke oppfunnet i dagens Dagblad (det finnes sikkert hellerissinger hvor strekmennesker løfter armene i været foran et podium med en høyreist og slank strekfigur – selv til å være strekfigur).

Retorikk er kombinasjonen mellom kunnskap, karakter og karisma, ifølge en hel rekke glemte grekere. Det er modig og riktig at Ringdal tar opp spørsmålet. Det er retorikkeksperters faglige plikt å vurdere forhold som utseende offentlig.  Medieveteranen visst nok godt hva reaksjonene ble.

Ingen støtte. (Les bl.a. Inga Marte ThorkildsenJostedalsrypa og A curly life). Anklager hvor sjofel er det mildeste og mobbing ikke engang det sterkeste. Ernas personlige rågiver Odd Sevje kaller Ringdal en make-up artist på Twitter. Ingen partier vil være tjent med å slutte seg til påstandene. Selv glassbransjens huselefant, Sponheim, vil riste på hodet. Men Ringdal visste hva han gjorde og gjorde det likevel.

Hvisking til overflaten
Så da er debatten i gang. Dvs. den har pågått lenge. Twitter er full av disse diskusjonene. «Skal vi tørre omtale det-du-vet om Erna?» Blant journalister som har en tendens til å twitre som om share-funksjonen i underbevissten ikke var skrudd av (for å sitere Opplysningskontoret.org). Om et tema de ikke våger å ta opp i spaltene sine.

VG presenterte tilsynelatende denne saken et par uker tilbake. Ved første øyekst (forside med blid Erna i frisk gange)  så det ut som de hadde fått scoopet «Erna innrømmer at hun er for tjukk og slanker seg nå for å bedre sin egen og partiets framtoning». Men aviskjøperne, og Erna selv, ble lurt av det som viste seg  å være en uskyldig enquete, som igjen hadde framkalte et uskyldig Erna-svar om at gåturer var en fin måte å holde seg i form på. 

Innimellom dukker det opp sosiologer som kommenterer politikk og sier slikt som at som at rene og pene mennesker er troverdige. Kjell Terje Ringdal er en meget interessant kommentator fordi han kobler slike beskrivelser med realpolitikk. Mannen som er den eneste som omtales i «Kongepudlene» med psevdonym (som mediespinneren Søren Kristoffersen), kjenner politisk spill når det utspiller seg.

Politikk trumfer person
«Han sa det, han sa at Erna var for tjukk. Tjukk!» Men bare fordi du har Tourettes er det ikke sikkert at du ikke har rett. Jeg deler Ringdals faglige resonnementer og betviler ikke at Erna utseende er noe både publikum og hun selv reflekterer over. Det er godt mulig det skyldes Dagbladets iver etter endelig å skru flomlyset på Ernas fyldighet, men jeg savner tilleggsfokuset på Ernas politikk. Det er i verste fall komplementært. Ringdal sier selv at retorikk er kombinasjonen mellom personlig stil og politikk, jeg skulle ønske at dette kom tydeligere fram i intervjuet.

Fordi selv om utseende skulle være et problem, så er politikken hovedproblemet. Manglende politisk nytenkning, og Ernas manglende evne til å snakke inspirerende og engasjerende om dette, er verre enn manglende vektkontroll. Jeg har selv blogget om hva Høyre bør tenke nytt om. Det dreier seg om å ta føringen på borgerlig side og ikke bli stående på Frps sidelinje, om en så rister på hodet eller nikker.

Selvfølelse kommer i mange fasonger
Men jeg lar det ligge nå og sier i stedet hva annet jeg mener er viktigere enn vekt, usymmeteriske fysiske proporsjoner eller kviser på nesa. Selvfølelse. Det amerikanerne kaller å være «comfortable in your own skin». Være trygg på seg selv er hovedpoenget med personlig framtoning i politikken. Og selvfølelse kommer i mange fasonger. Her er Ringdal inne på noe.

Det har selvsagt vært tjukke damer, og menn («Dette ville han aldri sagt om en mann»-argumentene er ikke relevante nok her. Pølse-Hanssen om en kvinne?), i politikken også tidligere. Men: Både Gro Harlem Brundtland og Hannah Kvanmo var polemiske bulldosere som kledde kroppen sin retorisk. Det var også kommunalminister Erna. Jern-Erna. Illegale innvandrere skubbet seg ikke lett på den dama.

Som statsministerkandidat virker hun imidlertid mer usikker og keitete. Som statsministerkandidat er, som Ringdal også sier, eksponeringen på person en helt annen (Tror pølsepraten hadde putret over om Bjarne Håkon hadde overtatt Ap) . Uansett er det lenge siden noen kalte henne Jern-Erna. Men er ikke det eventuelt  fordi hun har mistet politisk tyngde?

Om det har med vekt å gjøre, tror jeg det aller mest skyldes at hun blir usikker av all hviskingen omkring temaet. Joda, ta gjerne det store intervjuet («Jeg prioriterer politikk framfor vekt!») Og med mye smil og en liten tåre, snakk ut om selvfølelsen knyttet til utseende (Pølse-Hanssen vitser avvæpnende om sin figur). Men få fram at selvfølelsen nå er på topp, at det har litt med åpenhet om personlig framtoning å gjøre, men aller mest med vellykket politisk nytenkning å gjøre. Den eneste manglende brikken i forkant av det intervjuet vil være den politiske nytenkningen.

Ikke ta rådet
Jeg skulle gjerne sett flere spanske surrealistfilmer sammen med Tourettes-plagede sidekommentatorer. Og jeg skulle gjerne sett at politiske kommentatorer tok opp spørsmål som mange tenker på, men ikke tør si offentlig. Ringdals nye bok «Kunsten å overbevise» overbeviser forøvrig etter halvferdig lesning, og klarer i mer nøkterne og nyanserte former å forklare bl.a. personlig stil i politikk enn Dagbladets oppslag ga rom for.

Selv om Ringdal skulle ha rett: Det dummeste Erna nå gjør er å bruke resten av valgkampen på å følge pr-rådet om å slanke seg. Det er problemet med pr-råd. En bør ikke gi inntrykk av å følge dem for bokstavelig. Og en bør ofte ikke følge dem for bokstavelig. Hør mer på de politiske rådene. Det er Frps oppblåste politiske ambisjoner og meningsmålinger Høyre må slanke.

Advertisements

6 comments on “Vekten av Ernas vekt

  1. blah
    august 30, 2009

    Merkelig at han måtte si akkurat det nå..og røde Dagbladet finner frem de minst flatterende bildene av Erna..hun har da lært å kle seg med tiden. Stortinget har hatt overvektige før. Nå er det visst politisk korrekt å mobbe/kommentere/påpeke overvekt, røyking..blablabla. En stund var det de politiske homsene man kommenterte,- nå tør man ikke..de er offisielt godtatt og lovbeskyttet 🙂

    Artikkelen var smakløs, rett og slett. Pjatt. Og det er ikke fordi jeg er stor selv at jeg sier det,- jeg er ikke det, nemlig. Jeg er bare litt overgitt over alt det rare man skal lage artikler om før dette valget.

  2. Kjelloff
    august 31, 2009

    Du har delvis rett, men glemmer det viktigeste.

    Dette er søppel såkalt journalistikk fra Dagbla’. Og det er ikke noe nytt.

    Så til saken: sitat: «VG presenterte tilsynelatende denne saken et par uker tilbake. Ved første øyekst (forside med blid Erna i frisk gange) så det ut som de hadde fått scoopet “Erna innrømmer at hun er for tjukk og slanker seg nå for å bedre sin egen og partiets framtoning”. Men aviskjøperne, og Erna selv, ble lurt av det som viste seg å være en uskyldig enquete, som igjen hadde framkalte et uskyldig Erna-svar om at gåturer var en fin måte å holde seg i form på. » Sitat slutt.

    Dette er lapskaus selv om det er tatt ut av sin sammenheng.

    Det er to saklige forhold ute å går med å presentere noe slikt som denne saken fra en såkalt rådgiver og et avishus:
    1: Dagbladets forhold til presse-etikk.
    2: Et individs forhold til hva man kan tjene penger på (Ringdal)

    Underpunktene er uendelige. Moral, tillegge andre meninger, oppfatning av andre mennesker, hva slags miljø man vanker i, kostnader ved pengeinntjening, hvilke verdier er reelle bortsett fra grunker, fornærmelse av min gode veninne (ikke ES), og jeg kan fortsette i det uendelige.

    For ikke å snakke om hva dette gjør med den som blir angrepet. Husker vi Lindstrøm, Tønne, og deres skjebne. Dagbladet stod i første rekke med usaklig dritt. Vi så hvordan det gikk.

    Jeg er liten, klær meg merkelig, har dårlige tenner, er tidligere alkis (nå også, men redusert inntak), tidligere uteligger og jeg kan fortsette. MEN jeg har et stort nettverk og det er ikke en kjeft som bedømmer meg på utseende etter at vi har vekslet noen ord. De ber meg om hjelp basert på min kunnskap når de har problemer. Og de gir hjelp tilbake.

    ES kan beskyldes for mye, men å beskylde henne for at hun ikke er til å stole på fordi hun er «mye å ta i – mye å være glad i» er pinadø så grovt at jeg har ikke ord.

    Men ellers er vi enige – og god blogg.

    MVH
    Kjelloff

    PS: Stemmer Rødt, men ingen fortjener slik dritt.

  3. Eirik Bergesen
    august 31, 2009

    Takk for vettugt innspill, Kjelloff. Til syvende og sist handler det vel om å være seg selv. Fullt og helt, ikke pr-tilpasset stykkevis og delt. Høres ut som du selv lykkes med det.

    Eirik

  4. Fredrik E. Nilsen
    september 1, 2009

    Strålende blogg-post. Jeg synes utspillene fra Ringdal er helt på sin plass og det er dumt om det ender opp med at det bare handler om vekta til Erna. Den er det minst viktige.

    Et poeng som har forsvunnet (i hvertfall slik jeg har oppfattet det) er at Ringdal med dette kan få oss alle til å være mer bevisste på hvordan vi alle lar oss påvirke av overfladiske signaler som vekt, utseende, blekede tenner og fancy frisyrer. Ved å sette ord på det så tydelig vil kanskje fler tenke igjennom hvorfor de oppfatter enkelte på en bestemt måte, uavhengig av hva de faktisk sier, og også justere oppfatningen når de blir bevisst på det.

    En liten, men etter mitt syn god illustrasjon i debatten på Tabloid 1. september var jo Ernas stabssjef Julie Voldberg som på den ene siden avviser alle Ringdals poenger, men som samtidig bleker tennene og har en kledelig brunfarge. Klart hun vet at fremtoning /kan/ gjøre det lettere å nå frem med sitt budskap.

  5. Caterina
    september 2, 2009

    Det er ikke problematisk å ta opp temaet på generelt grunnlag. Feilen i denne sammenhengen er fokuset på person. Og uttalelser som at «Høyre kommer til å miste stemmer fordi Erna er fot tjukk» hører virkelig ikke hjemme i en debatt/problematisering om sosiale mekanismer.

    Elin Ørjaseter tok også dette opp til debatt for en tid tilbake. Det manglet ikke på ramaskrik da heller, men det ble tatt opp på generelt grunnlag, uten personfokusering. Slik får man debattert sosiale mekanismer uten at det blir personifisert.

  6. Jeanine Horntvedt
    september 2, 2009

    Takk skal du ha Kjelloff, for et flott innspill. Jeg har merket meg deg spesielt, inne på Aftenposten debatt for dine mange svært gode innlegg gjennom lang tid 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den august 30, 2009 av med stikkord , , , , , , .
%d bloggers like this: