UDIPLOMATISK

Eirik Bergesens utenriksblogg

Kommunikasjonsrådgivere i det offentlige unnslipper kritikk

Kommunikasjonsrådgivere er flere enn dem som hvisker i Stein Erik Hagen øre hvilke land han skal sende ungene og snippene sine til. I det offentlige eksploderer antallet og reiser nye demokratiske utfordringer. Samtidig sperrer politikerne selv for offentlig innsyn i private kommunikatorers virksomhet.

Kommunikasjonsbransjen har lenge hatt et velfortjent kritisk søkelys på seg. Spesielt to forhold skaper legitimitetsproblemer. 1. Både politikere og journalister tar med seg sin kunnskap og sine nettverk når de hopper over bordet. 2. Det mangler tilfredstillende mekanismer for å sørge for åpenhet og transparens.

Begge deler kunne politikerne selv bedret betraktelig ved å innføre: 1. Mer bruk av karantene. 2. Et lobbyregister knyttet til Stortinget. På begge felt svikter de – mot bl.a. den private kommunikasjonsbransjens råd. Jeg skal komme tilbake til disse løsningene etterhvert, men først bakgrunnen for dette innlegget:

Aktiv og oppegående blogger Erik Sandquist påpeker liknende faktorer i sin utfordring basert på min diskusjon av Gudmund Hernes’ kritikk av kommunikasjonsbransjen. Sandquist er uenig i en del av det jeg opprinnelig skrev. Jeg tror allikevel ikke vi er altfor uenig (hadde jeg fått én krone for hver gang noen sa det i bloggosfæren, hadde jeg fortsatt ikke blitt rik). Jeg skal utbrodere det her.

Kommunikasjonsbransjen bør absolutt granskes. Hernes tok såpass kraftig i at selve eksistensgunnlaget til bransjen ble utfordret. Hvor i rekken av statsmakter den kommer er vanskelig å fastslå, men et sted etter mediene og før bloggere vil jeg forestille seg. Kommunikasjon hjelper private og offentlige aktører å nå fram med sine budskap på. Alle partier og ngo’er bruker det og tidligere medarbeidere i alle partier og de fleste ngo’er er representert også i den private delen av bransjen.Og det kritiske søkelyset har mediene forlengst etablert.

Problemet er de gangene kommunikasjon brukes til å fordreie – ikke formidle – virkeligheten. Det er ikke det store og løpsk voksende problemet Hernes antyder når han snakker om «kynisk kompetanse». Men det mediene absolutt trenger for å opprettholde et systematisk, demokratisk og nødvendig søkelys på bransjen er først og fremst mer ressurser til gravejournalistikk. Her har Huffington Post nylig lansert en interessant idé. Private stiftelser som fremmer ytringsfrihet har donert penger spesielt til gravejournalistikk. Dette for å sikre at det ikke brukes på å betale gamle regninger i stedet. Noe for Norge, Fritt Ord?

Å si at kommunikasjonsbransjen er kommet for å bli, er som å si at pålegg på brødskivene er kommet for å bli (eller vanen med å dele opp et brød i stedet for å spise det helt) (vennligst ikke let etter relevante metaforer i dette).  Slik er det blitt. I et intervju med Morgenbladet for en tid tilbake ga Frps Terje Søviknes en god formel på sin politiske suksess (målt i oppslutning –  ikke, etter min personlige mening, i gjøre-verden-til-bedre-sted-å-være).

Søviknes fortalte at han brukte 50% av tiden på å lage politikk. Og 50% av tiden på å kommunisere politikken sin. (Og nye 50% på å fjerne alle sykehuskøer og innvandrere. Det siste er det mulig jeg selv fant på. Men jeg utelukker ikke at det dukker opp som Frp-valgkampløfte). Jeg tror det er nødvendig at flere politikere tenker så offensivt. At dette er noe av Frps suksess. Men også at det er nødvendig at det offentlige tenker så offensivt.

Jeg har selv vært kommunikasjonsrådgiver i det offentlige – i UD. Etter min mening har f.eks. utenriksdepartementet enkelt fortalt to oppgaver: 1. Å fremme norske interesser i utlandet. 2. Å fortelle nordmenn hvordan vi fremmer deres interesser. På det siste punket sviktet departementet under tsunamien. En gjorde det en kunne med sine ressurser, men hemmelighold og hierarki gjorde det umulig å kommunisere hva som ble gjort.

Kommunikasjonsbransjen bør selv søke større åpenhet og transperans. Men det gjør den faktisk også. Flere sentrale kommunikasjonsbyråer og bransjeforeninger har gjort seg til talspersoner for både karantene ved jobbskifte og lobbyregister. Flertallet av politikerne har ikke ønsket slike systemer. I 2008 var bare Venstre for et norsk lobbyregister. De skal visstnok være vekselsvis tungvinte og unødvendige i følge de andre partiene. Karantene blir også stemplet som ufunksjonelt. Med det har politikerne selv skyld i manglende åpenhet innen den private kommunikasjonsbransjen.

I det EU som hevdes av motstandere å være så lite transparent, er et slikt lobbyregister innført (det viser seg imidlertid at selv om norske selskaper driver lobbying overfor EU, er de ikke flinke til å registrere seg her). Det samme gjelder i den amerikanske kongressen. EU-blogger Bente Kalsnes har gode utgreiinger om begge deler her (betalingsarkiv) og her.

Kommunikasjonsrådgivere i det offentlige reiser klare demokratiske utfordringer. Det er ikke bare den private kommunikasjonsbransjen som bør granskes. Denne bransjen finnes både i privat og offentlig sektor. I det offentlige har den hatt en eksplosjonsartet vekst. Da jeg begynte i sekretariatet til utenriksministeren i 2002 var jeg den eneste informasjonsrådgiveren i denne enheten. Idag har UD skilt ut en egen kommunikasjonsenhet med stadig flere informasjonsrådgivere.

Det oppstod, og oppstår fortsatt, et klassisk demokratisk problem når kommunikasjonsrådgivere stadig blir sendt foran medienes mikrofoner for å forklare departmentenes handlinger. En offentlig kommunikasjonsrådgiver kan bare svare på faktuelle, deskriptive problemstillinger. Han eller hun kan ikke komme med politiske vurderinger utover nøkternt å vise til tidligere vurderinger foretatt av en politiker.

Dette peker mot to problemer: 1. Det er for få politikere i departementene til at de har kapasitet til å svare alle de politiske utfordringene mediene kommer trekkende med (og for få til å kontroller og styre byråkratene, men den, puh,  får vi komme tilbake til). 2. Politikerne skjuler seg bak sine kommunikasjonsrådgivere når de ikke vil fronte negative saker.

Jeg har selv stått foran mediemikrofoner og unngått å besvare viktige demokratiske utfordringer (på vegne av flere partier og koalisjoner).  Det var lett i slike situasjoner å argumentere at det ikke var jobben min og formidle et tynt argument om hvorfor politikeren ikke hadde tid.  Som resultat slapp politikeren billig unna. Unna avgjørelser som kunne markere klare forskjeller i et statsbudsjett.

Dette skal ikke være mulig i et demokrati hvor politikerne bør forventes løpende å forsvare sin politikk. I dag er det bare Statsministerens kontor som praktiserer en ordning med en statssekretær som da fungerer som en politisk oppnevnt pressetalsperson. UD bør være neste departement ut.  Samtidig bør en ha en bredere offentlig gjennomgang av også byråkratiske kommunikasjonsrådgiveres rolle i politikernes tjeneste. Og initiativet kan godt komme fra politikerne selv. Kanskje Hernes igjen skal ikle seg maktutredertrikot med kappe?

Advertisements

4 comments on “Kommunikasjonsrådgivere i det offentlige unnslipper kritikk

  1. Pål Hivand
    september 5, 2009

    En utmerket artikkel, og en svært viktig problemstilling: grensen mellom offentlig kommunikasjon og politikk.

    En grense vi i dag i alt for stor grad later som om ikke eksisterer, mens kommunikasjonsenhetene i praksis utvikler seg gradvis mot politiske sekretariater framfor kommunikasjonsenheter?

    Det utgjør jo også en utfordring mot byråkratiets uavhengighet.

  2. Eirik Bergesen
    september 5, 2009

    Takk for god kommentar, Pål. Det er et viktig poeng at ikke de byråkratiske kommunikasjonsrådgiverne oppfattes som politisk sekretariat av resten av byråkrati, men også av mediene, av politikerne og av seg selv. Blair innførte en dramatisk økning av politiske kommunikasjonsrådgivere i britiske departementer, burde være noe en i hvert fall vurderte i Norge.

    Interessant å lese om hvordan du opererer i Bærum kommune, men dessverre virker det som du forløpig står noe alene.

  3. Pål Hivand
    september 5, 2009

    Jeg er helt enig i at kommunikasjonsrådgivere som står den politiske ledelse veldig nær bør være en del av den politiske ledelsen og ikke byråkratiet.

    I disse dager ser vi kommunikasjonssjefer og -rådgivere fra departmentene på reise med statsrådene, så selv ikke i det som er åpenbar valgkamp synes det å være noen grenser mellom politikk og kommunikasjon.

    I Bærum er det gradvis flere som ser betydningen av deling og en annen kommunikasjonsfilosofi. Men noen må jo begynne, og det er jo en forholdsvis radikal endring på mange måter – å invitere innbyggerne helt inn på skrivebordet.

  4. Tilbaketråkk: Pølse-pr « Eirik Bergesens kommunikasjonsblogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Informasjon

Dette innlegget ble postet den august 27, 2009 av .
%d bloggers like this: