Karikaturdebatten som ble en karikatur

Å trykke eller ikke trykke Mohammed-tegningen må ikke bli et barometer på journalistisk mot.

"Det er tøft å være likt av idioter" (Faksimile fra franske satiremagasinet Charlie Hebo)

Før det norske flagget pyntes med en Mohammed-tegning, er det på tide å stoppe politikere og redaktører med kortsiktig markeringsbehov. Det som engang var en systematisk og politisk norsk Midtøsten-debatt er i ferd med å reduseres til tom symbolikk.

I går stod Frps Ulf Erik Knudsen fram og fortalte at han bruker Kurt Westergaards Muhammed-karikatur som profilbilde på Facebook. SVs Holmås og Solhjell og SPs Borten Moe har nylig gått ut og oppfordret avisene til å trykke karikaturene.

At Aftenposten etter Westergaard-overfallet trykket tegningene på overtid, kan tyde på at politikernes kampanje var effektiv. Det er betenkelig at karikaturdebatten styres av to partier, Frp og SV, som fra hver sin kant virker såre fornøyd med å begrense sin utenrikspolitikk overfor Midtøsten til symbolpolitikk. Hvis norsk utenrikspolitikk skal ha fortsatt relevans  i Midtøsten må karikaturdebatten plasseres inn i en bredere utenrikspolitisk analyse.

Trykk bildene selv
Angrepet på Westergaard var et oppsiktsvekkende og bokstavelig talt livsfarlig angrep på ytringsfriheten. Angrepet fortjener stor medieoppmerksomhet, og det fortjener kreative måter å utfordre krefter som i all sin gjerning motarbeider ytringsfrihet. Men rituelle demonstrasjoner av heltemot ved å trykke Jyllandspostens karikaturtegninger er ikke lenger kreativt.

Samtidig som det er gode grunner til at det er ugreit at politikere oppfordrer media til å publisere saker, er det også gode grunner til å oppfordre de samme politikerne til å undersøke sitt eget vågemot. SV og SP har også medlemsblader. Trykk dem selv. La det vise redaktørene hvor viktig dere synes de er.

Den første erkjennelsen de da vil gjøre, er at en ikke bare utsetter seg selv for fare. Men like mye ens familie og kolleger. I en avisredaksjon er resepsjonisten i velkomstområdet et langt enklere målskive for en sinnsforvirret islamist, som for eksempel oppholder seg ulovlig i landet. Det kan høres banalt ut, men de ansattes frykt er noe en redaktør faktisk er forpliktet til å tenke over.

Symbolsk mot
Frp gjør nettopp det. I dag forteller redaktør for bladet Fremskritt, Geir Mo, at de vil trykke en egen Mohammed-tegning. Det fortjener karakteristikken modig. Uten å ha sett tegningen, er uenig i at Frp skal skape en slik oppmerksomhet uten å ha en helhetlig politikk overfor Midtøsten. Men modig, det er det.

Men hvorfor trykker ikke verdens fremste politiske tidsskrifter, som f.eks. Time, Newsweek og Economist, karikarturene? Fordi de viser sitt journalistiske mot – ikke ved å begrense seg til symboler på mot – men ved å reise til de aktuelle områdene og risikere livet ved å konfrontere de som truer ytringsfriheten. På den beste måten en journalist kan gjøre det: Ved å stille spørsmål til hvorfor de gjør det de gjør. Slik som Daniel Pearl og mange, mange andre.

Satire som middel
Hvis en så velger å trykke en tegning, og samtidig lykkes med å gjøre det som ledd i et helhetlig tilnærming til demokrati i Midtøsten, må en allikevel spørre seg: Er tegningen med Mohammed med en bombe i turbanen det mest poengterte en kan kommunisere når en først skal risikere liv?

Jeg synes denne tegningen er langt mer verdig provokasjonen – Mohammed med hodet i hendene som beklager seg over at han har slike tilhengere. Newsweek trykket i sin tid et bilde av en tegner som skrev ”I won’t draw Mohammed” helt til setningene ble et bilde av nettopp Mohammed (klarte ikke å finne den på nettet, noen som kan hjelpe?)

Gjennom historien er det undertrykkelse som har skapt den beste politiske satiren. Jeg studerte politisk filosofi i Irland. Et land som har skapt litteraturhistoriens fremste forfattere, blant annet gjennom de satiriske virkemidlene de utfordret britene med (Swift, Wilde, O’Brian m.fl.). Det underfundige og elegant tilslørte, som kunsten inviterer til, er et mektigere politisk redskap er naken provokasjon.

Provosere uten å konfrontere?
I dialogen med antidemokratiske deler av Islam må vi ikke bare forsone. Vi skal også våge å provosere. Men uten å velge konfrontasjon om symboler som mål. Jeg har tidligere skrevet om unnfallende norsk politikk her. Det er like ille i den andre enden av skalaen. Dialog fungerer bare om en tar med seg sine meninger inn i dialogen.

Hvor politisk reell er egentlig linken mellom Mohammed og terrorisme? Media som insisterer på å knytte terrorister til Mohammed gjør ondskapen mer religiøs enn den egentlig er. Ingenting gjør islamstiske terrorister mer fornøyd enn å bli direkte assosiert med Mohammed. Det legtimiterer saken deres. Å drepe uskyldige i en guds navn er en praksis som mer enn noe annet krever at målet bokstavelig talt helliger midlene.

Det er vel ikke lenge før en politiker foreslår (ref. Opplysningskontoret.org) å legge til en Mohammed-tegning på det norske flagget – for å unngå at islamister brenner det…

Siste: Drosjesjåførene protesterer

Krig er ekkelt

Paradokser i pressen er mer paradoksale enn de fleste andre paradokser. Til nå har det vært vanskelig for en norsk politiker å artikulere at Norge deltar i krig. Før Dagbladet ga Faremo en pr-messig gavepakke.

(Wikicommons/ISAF Headquarters Public Affairs Office)

Etter flere uker med norske mediers hyllest av Obama sin Nobel-tale om rettferdig krig, virket krig nesten litt urettferdig når en endelig fikk se det på ordentlig.

I beste sendetid viste TV2-nyhetene norske soldater i krig. Med kameraer på hjelmen ble det kringkastet bilder av norske soldater som kjempet mot afghanske opprørere. En soldat bryter ut “Lekkert!” når en norsk granat treffer fiendens stilling.

På lederplass 3. januar skrev Dagbladet: “Nå er det kanskje forståelig at en norsk soldat reagerer med et slikt utrop i en dramatisk situasjon, men det er desto merkeligere at Forsvaret – som kontrollerer det meste av nyhetsformidlingen rundt det norske militære nærværet i Afghanistan – lot dette slippe igjennom. Dette var ikke lekkert, det var ekkelt”.

Dagbladet er ekkelt
Krig er ikke “bærre lækkert”. Krig er ekkelt. Det var også Dagbladets leder. Med én, eneste setning har Dagbladet tildelt Forsvaret en pr-gave. Forsvaret er – per nå – mer åpen enn Dagbladet om krigsskildring i Afghanistan. Det er fristende å spørre: Hva ville Carsten Thommasen, som måtte bøte med livet i sin sannhetssøking i Afghanistan, sagt til dette?

Tilfeldigheten ble hjulpet av at en klartenkt mediekontakt i Forsvaret som hjalp en offensiv Gerhard Helskog til et scoop.  FD har over tid vist en åpen og imøtekommende linje på sosiale medier som Twitter og danner slik skole sammen med UDIs leder Ida Børresen.

Selv de som er i ”the bad news business”, og har som jobb stadig å presentere negative nyheter, har alt å vinne på åpenhet. Å presentere sine egne dårlige nyheter, viser i verste fall handlekraft. Og om en ikke selv presenterer sine egne dårlige nyheter, kan en være sikker på at noen andre gjør det for en.

En realpolitisk forsvarsminister har utnyttet situasjonen. I sin tale i Oslo Militære Samfund 4. januar slår forsvarsminister Grete Faremo fast at hun vil følge en åpenhetslinje. 

Rettferdig krig på norsk
Etter Obamas Nobel-tale skrev jeg at han holdt talen Stoltenberg eller Støre burde holdt for å rettferdiggjøre Norges mindre omtalte deltakelse i sin egen krigføring i verden. Obama skildret USAs krigsinnsats og begrepet rettferdig krig på en moralsk og menneskelig måte. Obamas kommunikasjonskløkt ligger i at han utfordret potensielt negative spørsmål – enten det er krig, den ivrige pastoren sin eller narkotikamisbruk i studietiden.

Nordmenn dreper også og blir også  drept i krigen for freden i Afghanistan. Forsvaret har tatt en ansvarlig posisjon. Tilfeldighet bidro til å skape denne posisjonen. Og tilfeldigheter kan bidra til å frariste den. Med mindre det arbeides systematisk for å konsolidere posisjonen fra Forsvarets side.

En som skriver at han er stasjonert i Afghanistan postet denne kommentaren på Helskogs blogg:  ”Jeg var en av de her nede som faktisk lurte på om vi ikke burde klippe bort den kommentaren. Jeg er UTROLIG glad for at det ikke ble gjort, når jeg ser den debatten dette har utløst, og alle de høyst uventede støtte erklæringene vi har kunnet lese på nett.” og  “La det være helt klart at er det noe de langt fleste av oss er for, så er det vesentlig større grad av åpenhet. Jeg håper bare at denne debatten har bidratt til å gjøre det lettere for oss å “selge inn” til pressen ALLE sidene av det vi gjør og opplever her i Afghanistan”.

Tankevekkende.

Fredsprisutdelernes moralske ansvar

Ikke bare holdt Obama talen amerikanerne trengte å høre for å rettferdiggjøre opptrappingen av krigen i Afghanistan. Han holdt talen Stoltenberg eller Støre burde holdt for å rettferdiggjøre Norges mindre omtalte deltakelse i den samme krigen. Talen Obama ikke holdt var talen som kunne rettferdiggjort Nobelkomitéens begrunnelse.

Jagland la vekt på fjerning av atomvåpen. Obama snakket, i en glimrende og sjeldent realpolitisk Nobeltale, nesten bare om krig. Rettferdig krig, ja, men rettferdig krig er også krig (kjør debatt, Henrik Syse). Obama tok utgangspunkt i Afghanistan. Jagland nevnte ikke Afghanistan med ett ord.

Jagland snakket om miljø, som leder for en komité som for noen år siden delte ut en egen miljøfredspris. Mannen en håper skal løse verdens miljøproblemer under neste stopp på hjemturen, nevnte knapt miljø i talen sin. Var det slik Jagland overbeviste komitéens tvilere: “Ville det ikke passe bra å få USAs president hit for å forklare deres internasjonale miliære nærvær?”

Jeg håper de tilstedeværende norske politikerne fikk med seg disse forskjellene mens de fiklet med mobilkameraene sine i Rådhussalen.  Hvis poenget var å svinebinde Obama til fredsfanen, så smatt Obama ut enklere enn MacGyver. Setningen som Nobelkomitéen imidlertid bør stifte opp på døren til Nobelhuset var at “krig alene ikke fører til fred”.

Hva med norsk krigførings menneskelige vesen?
“Norway is punching above it’s weight”. Slik beskrev Obama Norges relativt sett markerte deltakelse i krigen i Afghanistan. Forøvrig den samme floskelen Norge bruker i motsatt retning – om sin innsats i FNs korridorer. Men vi gjør mer enn å bokse. Nordmenn dreper og blir drept i krigen for freden i Afghanistan. På samme måte som Obama beskrev sine egne soldaters innsats.

Obama skildret USAs krigsinnsats på en forbilledlig akademisk, moralsk og menneskelig måte. Begrepet rettferdig krig ble gjennomanalysert.  Hvorfor kan ikke ansvarlige norske politikere, som Stoltenberg, som Støre, holde en tale som på tilsvarende måte  åpent diskuterer krigens menneskelige vesen? Hvorfor er det så vanskelig for en norsk politiker bare å artikulere språklig at Norge faktisk også deltar i kriger?

De samme verbale unnamanøvrene drev regjeringen Bondevik med på Balkan. Var det å kalle vårt lite omtalte bidrag til Irak-krigen ”humanitære soldater” det samme som å si fredelig krig? Obama ville ikke verken kalt sine soldater humanitære eller sendt dem til Irak. Norge reddet seg den gang unna med en uttalelse om at Norge ikke fant FN-mandat til å gå inn i Irak – men utelukket ikke at andre land kunne komme til andre konklusjoner. Obama kalte Irak-krigen ”a dumb war”.

Mens amerikanske presidenter og utenriksministrene ikke har problemer med å sette militære doktriner til sitt navn (var dette Obama-doktrinen?), er det liten vilje til annet enn å peke USAs vei fra norske politikere når krigshandlinger skal forklares. Deltakelse i en krig er ikke bare en ansamling fakta om troppebidrag og -forflytninger. Det er historien om unge mennesker som daglig setter livene sine på spill.

Da jeg jobbet i UD, fikk jeg selv telefoner fra soldater som følte seg glemt, og det var ikke enkle telefoner å motta. De ville ikke ha parader, de ville bare unngå å bli glemt.

Mer enn dialog
“Dialog” er viktig og nødvendig, og det er gode grunner til å slite begrepet litt i kantene innen norsk politisk retorikk. Men vi gjør mer enn å føre dialog i Afghanistan. Overfor noen grupper kommer krigføringen før dialogen. Overfor andre grupper er det tilsynelatende umulig noen gang å havne i en dialogsituasjon, slik Obama beskriver statusen overfor Al-Qaida.

Jeg skjønner godt at Torstein Dale i dag framstår som Norges eneste sure mann. Obamas etterlatte inntrykk av at all krig er utelukkende humanitær visker ut nye nyanser i amerikansk “stabilitetspolitikk” i Latin-Amerika på 70- og 80-tallet. Olje og sikring av verdensøkonomien har en fortjent plass i analysen av internasjonalt nærvær i Midtøsten.

SVs partileder Kristin Halvorsen strevde voldsomt med å kommentere Obamas tale i dag. For Obama balanserte begrunnelse for krig og for fred så godt at han fjernet det moralske argumentet for at fred alltid er bedre enn krig. Og dette kommer fra en mann som hadde et aktivistisk nei til krigen i Irak.

Krig kan være nødvendig. Realisme er uansett veien å gå for å nå idealistiske mål, mente han. En utenrikspolitisk strategi med å stille seg utenfor NATO eller kritisere all amerikansk internasjonalt militært nærvær er ikke en strategi, det er bare tom taktikk som ikke våger å tiltale realistiske løsninger på alvorlige globale trusler.

Obama måtte forklare hvordan en president som kjemper to kriger samtidig og varsler en opptrapping i presset mot Iran kan fortjene Nobels fredspris. De første reaksjonene tyder på at han lykkes i å overbevise de som mente han fikk en forhastet pris. Overbevise om at han vil fortjene den om verden hjelper ham å virkeliggjøre hans visjoner.

Obama-regi på Nobel-oppholdet
Obama tok regien fra starten av under Nobel-oppholdet. Han begrenset programmet sitt og dermed oppmerksomheten om sin person. Han snakket direkte til sitt hjemmepublikum, spesielt i begynnnelsen, og beroliget med at han ikke ville fire på nasjonal sikkerhet.

Han lot seg ikke virvle inn i en “celebration of aspirations”. For ham endte feiringen av de gode intensjonene i det valgkampen ble avsluttet. Han har siden prøvd hardt å virkeliggjøre sine planer. Han har strukket ut hender til vitale internasjonale aktører. Problemet er at Iran, Israel, palestinerne og Nord-Korea ikke har tatt imot den utstrakte hånden.

Til nå. Obama beskyttet amerikansk eksepsjonalisme. Han holdt døren åpen for unilaterale aksjoner også i framtiden. Men han understreket også at USAs interesser ikke kan skilles fra andres og at det var gjennom å finne sammen land i mellom at internasjonale problemer best ble løst. Han forstod den “dype ambivalensen” i mange andre land mot militære virkemidler.

Moralske muskler
Jon Stewart i “The Daily Show” sa spøkefullt etter Obamas rasetale: “How dare he speak to us as adults?” Det er ingen grunner til at vi kan ha den samme åpne, oppriktige og problematiserende offentlige debatten også i Norge om vårt internasjonale militære nærvær.

Og mens vi er i gang kan vi jo snakke om vår sivile innsats i Afghanistan gjennom utsendelse av norsk politipersonell. Her er vi med å bygge opp det sivilsamfunnet som skal gjøre freden varig. Nei, forresten, det kan vi jo ikke snakke om. Det er jo sånne EU-greier. Og EU er vi jo ikke engang med i. Sånn egentlig.

Muskler kan trenes opp. Også moralske muskler. Norge er ikke bare fredsprisutdelere, vi er med i krigen. Vi er en brikke i formelen rettferdig krig i Afghanistan. La oss, som et politisk system, ikke bare som enkeltpersoner, inspireres av Obama. Og lar vi oss inspirere, ikke bare av retorikken, men av oppfordringene til handling, har Obama oppnådd noe med å motta Nobelprisen vår.

Altfor Norge

 

For mye av det gode? (Flickr/CC/SpecialKRB)

 Den samme befolkningen som ikke lar sine landsmenn komme seg ut av trikken, før de selv skal presse seg inn, har nå latt seg fornærme over at verdens fremste politiske leder ikke kan utsette verdensproblemene til etter kaffen.  

I følge en måling i dagens VG er nesten halve befolkningen (44%) av en eller annen grunn fornærmet over Obamas ”uhøflighet”.  Kommunikasjonsrådgiver Kjell Terje Ringdal sammenliknet Obamas besøk med en gjest som snudde i døra. Nei, det er heller som en gjest som dropper kaffen etter middagen. Fordi huset hans brenner.

Høyres Andre Oktay Dahl kalte på NRK radio i morges Obamas besøk en marginalisering av prisen. Heldigvis advarte hans partifelle, Ivar Kristiansen, nordmenn for å blåse seg opp over dette. Bra.

Jeg fikk en viss forståelse for viktigheten av protokoll etter ti år i UD. Men en får jo håpe at nyreligiøse norske høflighets-jihaddister ikke prøver å overdøve Nobel-talen med “Drit i Guantanamo og fangevold, du må følge protokoll!” 

Ikke norsk-amerikansk toppmøte
For Norge å få lov til å dele ut Nobelprisen er den statsvitenskapelige varianten av å finne olje i Nordsjøen. Det gir oss stor internasjonal oppmerksomhet. Men det er viktig for det norske samfunnet å forstå at Nobelprisen er en internasjonal fredspris, som ikke deles ut på vegne av Norge, men på vegne av hele verden. Det er all grunn til å begrense Norges rolle i utdelingen av Nobels fredspris. 

Obamas besøk er ikke et statsbesøk. Han er her for å hente Nobel-prisen. Møtet mellom Obama og Stoltenberg er heller ikke et offisielt bilateralt politisk besøk. Det er imidlertid en kjærkommen anledning til endelig å få det møtet Bush nektet Stoltenberg og til og med dobbelt så langt som slike presidentsamtaler tradisjonelt er. Interessant nok er det Stoltenbergs (tidligere?) rival, Thorbjørn Jagland som gir ham denne muligheten.  

Det var ikke gitt at Obama tok i mot denne kontroversielle prisen. Det var en grunn til at han ventet så lenge med å takke for den. En god kontakt fra min tid ved Den norske ambassaden i Washington, som nå jobber nært Obama, sendte meg en sms rett etter tildelingen: “Thanks. But no thanks”.

Om Obama hadde konsentrert seg utelukkende om amerikanske meningsmålinger kunne han sagt nei til prisen. Han kunne også sendt sin førstedame Michelle og blitt værende i København noen dager ekstra. Det ville verdenspolitikken hatt større nytte av.

Styrker båndene til USA
Forholdet til Norge vil uansett ikke forringes av at han er her, bare styrkes. Det er bare andre gang en sittende amerikansk president besøker landet. Da Clinton var i Oslo, harsellerte Washington Post over en halv side over at ekstatiske norske medier, som knapt nevnte Rabins minnemarkering og i stedet fokuserte på Pascal-besøk og Lewinsky-lookalikes. Dagbladets forside ble sitert: ”Drakk cola. Leste krim.”  

Svenskene er enda surere enn nordmennene, siden han ikke kommer dit i det hele tatt og dermed dropper den tradisjonelle gallaen i Stockholm. Det er som kjent svenskenes penger som deles ut. 

Historisk travel agenda
Verdens travleste politiske leder skal vitterlig lede USA (og landets mangslungne internasjonale nærvær) fra Grand Hotel. I tillegg til det pågående arbeidet med å få i gjennom helsereformen, skal han forberede sin egen tilstedeværelse på noe som tross alt er viktigere enn Nobel-sermonien – klimakonferansen i København. Og da har jeg ikke engang nevnt Afghanistan.  

Ja, Obama ønsker å avdramatisere oppmerksomheten rundt sin person. Men det var vel ikke slik at han inviterte seg selv hit. Det var Nobelkomitéen som ga ham en pris han selv innrømmet at han ikke fortjente.  

Sikkerhetsmessig er steder som Rådhusplassen og Oslo Spektrum et mareritt, det er all grunn til å begrense det offentlige nærværet. Tenk det nasjonale traumet om et attentatforsøk fant sted på norsk jord?  

Den endelige dommen
Dommen over om Obama har lykkes med sin utenrikspolitikk er det han selv som feller. I sin tale i Kabul 11. september 2011 på 10-årsdagen til terrorhandlingene i New York og Washington. Før det er det for tidlig å spå noe. Slik er det med såkalte  ”preemptive”  Nobelpriser, hvor aktørens intensjoner, og ikke handlinger, skal avgjøre.  

For øvrig viste en medieundersøkelse foretatt av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap etter 11. september at 60% av nyhetsdekning i norske aviser dreide seg om norske problemstillinger. Hvordan er det mulig? 

NRKs Anette Groth har fått lov til å stille det eneste spørsmålet fra pressen under besøket. La oss håpe det ikke blir “Don’t you just love it in Norway, Mr President?”

15 år siden EU-avstemningen: Still annerledes after all these years

I løpet av noen få dager har Norge feiret 15 år siden EU-avstemningen, EU har fått nye toppledere og Lisboa-traktaten har trådt i kraft. Hvor lenge kan vi fortsette å ignorere utviklingen i Europa før Norge blir et annerledesland, ikke i politikk, men i virkelighetsoppfatning?   

Dårlig debatt er kanskje bedre enn ingen debatt? (Flickr/CC/gun_hild)

 Om Inger Hagerup var europaforsker hadde hun kanskje omtalt Norge slik:   

“Vi har en liten økonomi,
vi har et lite land,
som er litt annerledes,
enn andre land på jord.”   

Men er vi nordmenn egentlig så veldig annerledes?   

I realiteten framstår Norge i dag som et uoffisielt EU-medlem. Samfunnsutviklingen i Norge og EU har siden 1994 vært parallell. Det finnes blant dagens regjeringsalternativer ingen alternativ politisk modell, ingen skisse til det mye omtalte ”annerledessamfunnet”.   

En slik idé blir også mindre og mindre realistisk for hvert direktiv som vi implementerer. Professor Fredrik Sejersted ved Senter for Europarett ved Universitetet i Oslo uttalte i 2008 at ”Norge allerede har svelget unna så mange tusen EU-lover at utviklingen neppe lar seg snu”.   

Blant annet pga. Schengen-medlemskapet er Norge mer integrert i EU enn land som Storbritannia. Midt i norsk europadebatt står det imdlerid, ikke bare én, men to rosa elefanter ingen vil snakke om: omfanget av norsk EU-integrasjon og mangelen på innflytelse.   

“Ja til EU-kunnskap”  
Hva er konsekvensene? Kanskje er det manglende deltakerdemokrati som gjør at vi fortsatt står utenfor EU. Kanskje er det frykt for å dele oljeformuen. Men det er ikke fordi Norge alene har pønsket ut bedre politiske løsninger enn resten av Europa på det moderne samfunnets mangeartede utfordringer.

Hva er det egentlig egentlig EU holder på med? Og i hvilken retning trekker de Europa – Norge inkludert? Jeg ønsker meg informasjonskampanjen “Ja til EU-kunnskap”!

Ved å tilsløre spørsmålet risikerer vi å miste det som skulle være vår fremste eksportartikkel til EU etter oljen – et åpent og inkluderende folkestyre. Vi må skape en arena for å diskutere fordeler og ulemper ved norsk utenforskap mer åpent. Ja, Norge driver en aktiv europapolitikk, men innenfor klart begrensede rammer. Hvilke?

Handlingsrommet for debatt er ikke overveldende, begrepet selvmordsklausul tilslører ikke akkurat den realpolitiske konteksten. En forsiktig byråkrat kan lett engstes av forestillingen om vekslende regjeringer som klatrer ut på gesimsen om utenforskapet utfordres (jeg husker selv følelsen som tidligere UD-diplomat).   

Men vi trenger en mer nyansert, problematiserende diskusjon. EU representerer for de aller fleste både fordeler og ulemper. En kan ikke overlate EU-debatten til ja- og nei-bevegelsene uten å bli overbevist om at det er mer enn to sider av saken.   

Ut av skapet med utenforskapet?
Mitt mål er ikke her å diskutere for eller mot EU-medlemskap. Jeg har bevisst skrevet utenforskap og ikke medlemskap. Det kan avskrives som et retorisk poeng, men det har mer enn symbolsk verdi. Det er et reelt skille. Om utenforskapet skulle bli dokumentert som for problematisk, er det i utgangspunktet flere alternativer til medlemskap. En justering av EØS-avtalen og bilaterale avtaler etter sveitsisk modell er allerede foreslått, også som politiske mål for norske partier.   

Regjeringen har sjansen med sin varslede EØS-melding. Den bør gjerne hete ”Norsk utenforskap – fordeler og ulemper”.  Norge har noe å lære av Sveits her. Landet lager jevnlig nettopp slike rapporter, sist i 1999 og 2005  (”Europe Report”). 

Politikk er ikke bare noe politikere holder på med. Vi må vokte oss for ikke å etterlate et inntrykk av at Den norske EU-delegasjonen (hvor jeg jobbet i tre år fram til i sommer), UD eller andre deler av statsforvaltningen på egen hånd klarer å følge med på, og påvirke, politiske prosesser i EU. Det ville ikke bare være feil, det ville smake av formynderi.   

For å være effektive må myndighetene påvirke parallelt og i samarbeid med sivilsamfunnet. Snakke med, ikke snakke til. Som det står i st.mld. 23 om Regjeringens europapolitikk: “Regjeringens europapolitikk skal bidra til å skape møteplasser mellom mennesker. Alle bør få tilgang til kunnskap og innsikt som gjør det mulig å delta i de demokratiske prosessene.” Det er fortsatt en vei å gå før dette blir en plan og ikke bare et ønske.   

Drømmen/marerittet om Europas forente stater er borte
Et sted å begynne informasjonsløftet er Lisboatraktaten. Den betyr mindre sentralmakt og mer makt til hovedstedene. Ikke det  motsatte, slik enkelte hevder. Dette er underkommunisert i norske medier. 

Lisboatraktaten ble en realitet ved at en kvittet seg med overdrevne symboler og fokus på EU-identitet. Den føderale drømmen/marerittet om Europas forente stater er borte kanskje for en generasjon framover. Traktaten vil innebære at EU opptrer i større grad opptrer med én stemme etter beslutningene, mens det fortsatt vil være 27 telefonnumre å ringe for å påvirke før beslutningene. 

Det er derfor ingen grunn til å la seg overraske over valget av EUs nye toppledere. De er kompromisskandidater, som så mye annet i EU. Det er sjelden elegant når 27 land skal bli enige. Men det blir de – stadig oftere. 

Det er ingen tradisjon for at kontroversielle personer som blir valgt til toppverv i EU. Tony Blair var aldri i nærheten av å bli valgt. Blant annet var det små land som stod i mot, små land som vil styre med, ikke styres over.  

Jeg kom nylig hjem etter å ha bodd i Belgia i tre år, hvor det lenge var en ikke fungerende politisk ledelse. At Van Rompuy kan holde Belgia sammen, beviser hans relevans som EU-anker. Sammen med Ashton representerer han en stillferdig og diplomatisk linje. “Quiet diplomacy” er det begrepet Ashton har brukt. Det er faktisk slik EU tradisjonelt har jobbet – i det stille. 

Det er i det stille EU jobber med å gjenoppbygge (eller rett og slett å bygge) Afghanistan, godt hjulpet av utsendt norske politipersonell under EU-flagg. Men slikt får ikke spalteplass når Obamas troppeforflytninger skal rises eller roses.

Utviklingen kan “tvinge” Norge inn
EU-debatten er ikke noe politikere og byråkrater kan skru av og på når det passer dem. Om eksterne forhold reaktualiserer medlemskapsspørsmålet, rekker en da å snu et rekordstort nei-flertall gjennom forløpet til en avstemning?   

Bankkrisen på Island kan føre til et islandsk ja. Ikke fordi verken euro eller EU vil trylle fram forandring, men fordi et flertall til syvende og sist kan se på medlemskap som et litt mindre dårlig alternativ enn en kriserammet status quo.   

Det er på ingen måte gitt at EU vil opprettholde EØS-avtalen kun med Norge og Liechtenstein. Kontrollfunksjonene til fellesorganer som ESA og EFTA-domstolen vil bli kraftig utfordret. En avmagret EØS-avtale vil medføre ytterligere innskrenkninger i innflytelsen. Hvordan ville det være for Norge å stå overfor en islandsk fiskerikommissær?   

Den nylig vedtatte Lisboatraktaten med sin forening av de tre pilarene vil gjøre det stadig vanskeligere å identifisere EØS- og Schengen-relevans. EØS-avtalen sliter med sin egen aldringsprosess, kunnskapen forvitrer fra EUs korridorer og på grensestasjonene som overvåker norske tollpasseringer.   

Er det realistisk å snu opinionsmålingenes lengste vedvarende nei-flertall i tide om Norge ”tvinges” til å vurdere medlemskap? Ved å argumentere med at landet er ”tvunget inn”? Ved å legge opp til skippertakskommunikasjon i tilknytning til folkeavsteminger, risikerer en å bli beskyldt for bakholdsbyråkrati. Dette er den samme leksen som enkelte EU-land enda ikke har lært, med Irland som siste eksempel.   

EØS-metadon
Tidligere EU-korrespondent for Bergens Tidende, Frank Rossavik, skriver i den gode boken ”Hei til EU” (vil noen ha et eksemplar, jeg får den i gave hver gang jeg holder foredrag om EU): ”EØS er tross sitt dårlige rykte helt usedvanlig vellykket som et uoffisielt nasjonalt kompromiss”. Hva er det som trekker det korte strået i kompromisset? Fravær av EU-debatt sikrer vekslende regjeringer roligere farvann. For næringslivet vil det innimellom passe at EU-direktiver blir norsk lov uten mye støy og debatt. Det korteste strået tilhører folkestyret.  

For et land som vektlegger et deltakende demokrati, med en nei-side som holder dette fram som et av sine hovedargumenter, må det være et paradoks at folkestyret lider hver gang nye direktiver tas inn i norsk lov. Som regel før EUs egne medlemsland. Og uten å være i nærheten av den brede debatten, og parlamentariske forankringen, mange av disse sakene får i medlemslandene. Er det denne modellen for et åpent og inkluderende deltakerdemokrati vi ønsker å eksportere til EU?
 
Meningsmålingspolitikk
Om en venter på at ”meningsmålingsmålinger gir rom for det”, slik UDs Refleksrapport skisserer, kan en kunne anklages for kun å forvalte – ikke lede – europapolitikken. Og er ikke dette det en kaller meningsmålingspolitikk?   

Hvis dikteren Roger McGough hadde vært europaforsker, hadde… forresten diktet “The Leader” står på egne bein:   

“I wanna be the leader
I wanna be the leader
Can I be the leader?
Can I? I can?
Promise? Promise?
Yippee I’m the leader
I’m the leader   

OK what shall we do?”   

Barack Obama brakte “the audacity of hope” til amerikansk politikk. Hvem skal bringe ”the hope of audacity”  til norsk europapolitikk?

Mohammed-fryktighet

I ”Life of Brian” sier moren til Brian irritert til sønnens ivrige følgesvenner: ”He’s not the Messiah, he’s a very naughty boy”. Media som insisterer på å knytte terrorister til Mohammed gjør ondskapen mer religiøs enn den egentlig er.

En gang var slike bilder noe norske myndigheter mente deres inbyggere ikke tålte.

Ingenting gjør islamstiske terrorister mer fornøyd enn å bli direkte assosiert med Mohammed. Det legtimiterer saken deres. Å drepe uskyldige i en guds navn er en praksis som mer enn noe annet krever at målet bokstavelig talt helliger midlene.

Islamister hevder de forsvarer islam og at vestlig krigføring i Midtøsten er en kamp mot islam. Ingen av delene er riktig.

Kamp mot islam vs. kamp mot terror
Vesten hevder at de kjemper en kamp mot terrorisme. Det er bare delvis riktig. Ja, våre ledere har et legitimt ønske om å beskytte sine innbyggere mot terrorangrep. Med det en ikke snakker så høyt om er regionens oljeressurser. Det siste er en erkjennelse som dessverre fortsatt sitter langt inne hos vestlige politikere.

Under Irak-krigen jobbet jeg som informasjonsrådgiver i sekretariatet til daværende utenriksminister Jan Petersen. På et møte med en liten krets på Petersens kontor i forkant av krigen ristet en avdelingsdirektør på hodet over at enkelte medier hevdet at Irak-krigen dreide seg om olje.

Som ung byråkrat var jeg naiv nok til å slå fast at: ”Det er vanskelig å unngå å kommentere at situasjonen i Irak også handler om olje, stabiliseringen av oljeleveransene har jo f.eks. stor betydning for verdensøkonomien”. Det ble helt stille, og jeg hørte aldri problemstillingen bli nevnt igjen på de møtene jeg deltok på.

Antidemokrater vs. antidemokrater
Den såkalte stabiliseringen av oljeleveransene gjør at Vesten i årevis har støttet antidemokratiske regimer som igjen har undertrykt antidemokratiske religionsbaserte grupper. De samme regimer har bare tillatt religiøse grupper å uttrykke sine frustrasjoner når det har vært rettet mot Vesten.

De rituelle ”Ned med USA”-demonstrasjonene foregår i stille overenskomst med makthaverne. De danske imanene som turnerte omkring med karikaturtegninger og opportun vranglære fikk turnere i fred.

11. september viste en gang for alle at denne kombinasjonen er livsfarlig. Vesten hadde allerede  flere allierte blant myndighetene i strategisk viktige land i Midtøsten. Men de hadde ikke allierte i befolkningene – den såkalte ”Arab street”.

Lærepengen USA fikk var at en måtte øke fokuset på ”public diplomacy”, som er diplomati rettet mot befolkningen, ikke bare myndighetene, i et annet land.

Religion vs. politikk
Karikaturebatten handler med andre ord ikke om at vestlige kommentatorer lar seg forundre og provosere at over at mange muslimer reagerer på Mohammed-illustrasjoner som om det var kryptonitt. Den handler som så mye annet tilsynelatende religiøst, om politikk. (Jeg har blogget om karikaturdebatten også her: Ekstraomganger i karikatursaken).

Opplysningstiden startet ved at borgerskapet stilte krav til den politiske eliten om deltakelse og religiøse lederes vranglære ble avslørt av vitenskapen. Slik vil den også gjennomføres i Midtøsten. Det er den politisk-demokratiske kampen som må støttes. Teppebombing av muslimer med Mohammed-karikaturer tester kanskje motet til journalister i fjerntliggende land, men er å ta blikket vekk fra ballen.

Pølse-pr

”Det er to ting en helst ikke bør vite hvordan blir lagd: lover og pølser” er blitt et kjent uttrykk*. Det er grunn til å tro at den reverse prosessen heller ikke er appetittvekkende. Dissekeringen av Pølse-Hanssen tyder på det.

Fra den gangen Bjarne Håkon Hanssen delte ut råd og roser gratis. (Flickr/CC/Troms Arbeiderparti)

Tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen var en av regjeringen mest solide og respekterte medarbeidere. Så uerstattelig at Stoltenberg trengte ikke bare én, men to Ap-kjemper for å tette hullet etter ham. Og han måtte gå tilbake ikke bare én, men to tiår for å finne dem.

Hanssen var diskutert som kommende AP-leder. Konsensuskandidaten om Støre og Giske fra hver sin fløy ikke klarte å forene partiet.

Jeg har selv opplevd Hanssen gjennom min tid i diplomatiet, og han er unik og suveren i norsk politikk i kombinasjonen formell sakskompetanse og uformell væremåte. Han er så uvørent folkelig at om Ivo Caprino hadde hatt tilgang til nåtidens datateknologi, så ville han skapt en folkeeventyrer som oppførte seg (og så ut) som Bjarne Håkon Hanssen.

Forvandlingen
Men så skjedde det noe. Fra han bestemte seg for å gå inn i kommunikasjonsbransjen har han paradoksalt nok svekket sitt eget omdømme formidabelt. Måten Hanssen prøvde å beskytte regjeringkabalen på fikk sindige Harald Stanghelle til å hevde at han forlot regjeringen som en løgner. Karakteristikkene når nyheten om hans nye kommunikasjonsjobb slippes er om mulig verre. Til og med Kåre Willoch har tatt seg fri fra sin kritikk av Israel til å kalle jobbskiftet “merkelig“.

Kritikken fra Nordby, Aarebrot og Lundteigen er lettere å leve med. Disse glir rett inn i klassisk kriminalisering av hele kommunikasjonsbransjen. Dette er antidemokratisk. Kommunikasjonsråd er til for å hjelpe en institusjon å snakke med samfunnet rundt seg. Det er bl.a. en måte å hjelpe folkevalgte å lytte til folket på. Det har f.eks. SV forlengst anerkjent og har siden nittitallet arrangert egne lobbykurs.

Lundteigen mente på NRKs RedaksjonEn nylig at Hanssen istedet burde finne et “alminnelig yrke”. Jeg er veldig usikker på hva denne definisjonen innebærer. Det meste av jobbinnovasjonen Lundteigen har for vane å lansere (norsk vaskemaskin- og mopedbygger?) virker heller ualminnelig.

Mediehysteri
Hvilke personer er egentlig som ikke tar med seg erfaringer og nettverk inn i en ny jobb? Enkelte mediekommentatorer grenser til hysteriske. Kristin Clemet kaller dem “skinnhellige“, Are Slettan “naive“. Gitt sin nære historie burde Dagbladet spesielt voktet seg for utilbørlige emosjonelle personkarakteristikker av AP-politikere som “våger” å gå til det private. Kanskje ikke så lett: AP, som Aarebrot så edelt sier det, har nemlig “som ideologi å tjene folket“…

Den vante forferdelsen over høy timepris kunne kanskje bli utsatt for en utregning. Selv en beskjeden NGO hadde hatt råd til et par timers prat til noen tusenlapper med Bjarne Håkon Hanssen eller Carl I. Hagen. Grunnen til at mange små institusjoner faktisk bruker kommunikasjonsrådgivere er at de ikke har mange hundretusen å bruke til å ansette en egen rådgiver fast. Det har imidlertid de ressurssterke institusjonene. Som Staten.

Pre-kommunikasjonsbransjen
Staten ansetter selv stadig flere kommunikasjonsrådgivere, noe jeg har omtalt i en tidligere bloggpost: Kommunikasjonsrådgivere i det offentlige unnslipper kritikk . Jeg har også snakket om potensielle negative sider ved kommunikasjonsbransjen her: Hernes må vernes – mot kommunikasjonsbransjen.

Hva gjorde en før kommunikasjonsrådgivere entret arenaen? Noen snakket sammen. Enten i rørsla eller i kapitalen. I dag kan en liten NGO eller lokalbedrift i utkant-Norge få faglig hjelp til å forstå stortingsprosesser uten å besitte personlig vennskap og kjennskap.

Den negative omtalen Hanssen nå opplever krever det  kommunikasjonsrådgivere kaller krisehåndtering. Hanssens utilstrekkelige håndtering (Regel nr 1: Still opp i media. Ta eierskap. Ikke dra til Afrika.) tyder på at han enda ikke har dette i sitt reportoar som nyslått kommunikasjonsrådgiver. Lærdommen fra denne krisen kan bli noe han selger til kunder senere.  Og det viser gjerne grunnen til at kommunikasjon er en profesjon. En profesjon som ikke er like enkel som noen vil ha det til. 

Svake karanteneregler
Men da haster det å lære. Jeg er usikker på om Bjarne Håkon oppfatter Pølse-Hanssen som et flatterende kallenavn. Pølsevev-Hanssen er definitivt ikke attraktivt. Carl I. Hagen snublet i ordene på RedaksjonEn og kalte Burson-Marsteller (t.o. min egen arbeidsgiver) for Bursmeister-Winesteller. Bra First House-statssekretærene ikke kalte sin sitt nye foretak for Hurt Farse.

Det er en grunn til  at karantenereglene kritiseres. De er for svake. Jan Erik Larsen er blitt fritatt for karantene. Hvis en statssekretær på Statsministerens kontor ikke sitter inne med avgjørende, konfidensiell informasjon om hvilken retning regjering vil gå utover høsten, så har bevisst blitt holdt “out of the loop”.

Lundteigen har rett i én ting. At ferskvarene Hanssen sitter med må behandles med varsomhet. Hva kunne Hanssen gjort annerledes? Søkt om karantene i tide er et minstemål. Hadde han selv gått ut og forhåndsvarslet at han selvsagt skulle ha karantene hadde han beholdt troverdigheten. Får Hanssen mindre enn seks måneders generell karantene og ett års karantene i forhold til helsesaker, vil det garantert skape debatt om allerede kritiserte karanteneregler.

Og det vil redusere Hanssens troverdighet, selv om altså reglene er fulgt.  Og det er forvaltningen av kommunikasjonsrådgiverens egen troverdighet som avgjør om han vil mestre forvaltningen av andres troverdighet.

* Tilegnet alle fra Nixon til Bismark, men som egentlig tilhører mer ukjente John Godfrey Saxe. 

Oljeland er ikke som andre land

Lottomillionærer er ikke som andre millionærer. De har ikke fortjent å bli millionærer. Med Oljefondets etiske retningslinjer prøver Norge å rettferdiggjøre at vi fikk oljen i fanget. Men vi må ikke late som om etikken kommer før lønnsomheten. 

Soria Moria? (Flickr/CC/Taladro2)

Etter å ha bodd tre år i Brussel, var busskøen en av de første tingene som minnet meg om at jeg var tilbake i Norge. Andre steder i verden stiller personer som venter på bussen seg i en rekke. Den første som kommer, står først, sistemann sist. I Norge står alle i en uformelig, bevegelig masse. Tilfeldigheter – ikke fortjeneste – avgjør rekkefølgen norske busser fylles på.

Tilfeldighetenes uutholdelige letthet
Det norske samfunnet lider av tilfeldighetenes uutholdelige letthet. At tilfeldighet er mer meritterende enn fortjeneste er et paradoks den generelle samfunnsevolusjonen ikke klarer å riste av oss. Lottomillionærer tiljubles med omfattende og prisbelønte reklamekampanjer, offentlige trekninger i beste sendetid, skattefritak osv. Rikdom gjennom arbeid er tilsvarende uglesett.

Det er mange måter å bli rik på. De aller fleste kjennetegnes av hardt arbeid, mye ansvar og høy risiko. En kan mislike enkeltes motiver for å bli rik, deres arbeidsmetoder eller måten rikdommen synliggjøres på. Men rikdommen kommer ikke tilfeldig. Med mindre en har flaks. Slik Norge fant oljen.

Bevist vårt ansvar gjennom forvaltningen
Selv om oljen falt i hendene på oss, har Norge bevist sitt ansvar ved måten vi har organisert utvinningen av oljen og inntektene av oljen. Gjennom utvinningen har vi utviklet nasjonens teknologiske innovasjon. Gjennom inntektene har vi ivaretatt samfunnsøkonomien for denne generasjonen - og i følge forretningsideéen også nye generasjoner.

Pengene spares i det som kalles Oljefondet blant venner, Statens pensjonsfond – Utland av byråkrater som vegrer seg for forenklinger (eller ønsker å språklig kamuflere pengenes attraktivtitet). Fondet er et såkalt sovereign wealth fund – verdens neststørste. Den operative forvaltingen av fondet er det Norges Bank som tar vare på. Deres etiske retningslinjer, ivaretatt av fondets etikkråd, er etterhvert godt kjent.

Norge sparer penger, og vi gjør det på en etisk måte. Det kan da ikke være noen problemer med det. Vel, her er noen:

1. Hovedmålet er opptjeningen, ikke etikken. I tillegg til stabiliseringen av krona, forventes aksjene Oljefondet å gi avkastning. Dernest forventes det at aksjene tilhører selskaper som opptrer etisk. Disse to tankene deler plass i hodet. Men det er opptjeningen som står fremst i hjernebarken. En leter ikke etter lønnsomhet blant etiske aksjer – en leter etter etikk blant lønnsomme aksjer. De etiske ambisjonene bør ikke overselges. De sterkt forurensende sidene ved oljeproduksjon og -forbruk bør alene kjøle ned den lysten. Enkelte norske aviser har nå ansatt såkalte etikkredaktører, men de profilerer seg ikke som “etikkaviser” for det.

Et brudd med dette ville være oppsiktsvekkende. SV har i sin retorikk signalisert slike tanker. Erik Solheim er blant dem som har forfektet dem. Sammmen med SV fikk han gjennomslag for å bruke 20 milliarder av fondet til et program som fokuserer på miljø og bærekraftig utvikling. Om disse investeringene ikke gir økonomisk gevinst vil og må dette få konsekvenser. Men da SV overraskende ga fra seg finansministerposten, ga de også fra seg gode muligheter til ytterligere å forfølge en slik strategi.

2. Andre land har andre definisjoner av hva som er etisk. Da Oljefondet trakk seg ut av Walmart ble det ikke bare skapt en forretningsmessig uenighet, det ble skapt en diplomatisk konflikt mellom USA og Norge. Den amerikanske ambassadøren til Norge tok saken opp så bredt som en ambassadør kan gjøre det. Og tapte.

Israelske myndigheter reagerer ikke bare forretningsmessig, men politisk når Oljefondet trekker seg ut av israelske selskaper. Det legger i beste fall en ekstra dimensjon til norske forsøk på å forfølge en svinnende Midtøsten-prosess.

Nylig var kontroversen nasjonal. Fondet har handlet mot utenriksdepartementets egne retningslinjer i Vest-Sahara. Og fondet ser ikke ut til å ha planer om å gi seg med det. Det sier seg selv at mange slike kontroverser ikke er håndterbart.

3. Den etiske linjen krever svært aktiv oppfølgning. Det vil ikke være mulig å garantere et til enhver tid 100% etisk fond. Sjansene er stadig tilstede for at selskaper introduserer nye prosjekter som utfordrer Oljefondets etiske retningslinjer.

Fondet er derfor avhengig av tett og aktiv overvåkning og rask og effektiv mediehåndtering straks en ny kontrovers dukker opp. Dette kan skje i samråd med den aktuelle bedriften, men dette må også skje overfor offentligheten.Det må så godt som mulig skje proaktivt, ikke reaktivt. Den offentlige kommunikasjonen må i hvert fall være proaktiv. Innen kommunikasjon er det som kjent håndteringen av kontroversen, ikke selve kontroversen, som avgjør troverdigheten.

Ikke et utenrikspolitisk instrument
Saken vedrørende Vest-Sahara ville verken fondets etikkråd eller UD kommentere. Det er for defensivt av Oljefondet til å være bærekraftig på lang sikt. Fondet ønsker ikke å være et utenrikspolitisk instrument. Samtidig har norsk utenrikspolitikk en stadig tydeligere og mer artikulert etisk og idealistisk linje. Dette er en konflikt vi vil se mer av. En måte å unngå dette er at partiene på Stortinget bestemmer seg endelig for å velge passiv framfor aktiv forvaltning av oljepengene. 

I de etiske retningslinjenes pkt. 4.4 er det skrevet inn “grove” og “alvorlige” i karakteristikken av umulige investeringer. Dette gir en stor spennvidde, som kanskje vil måtte justeres ved å dempe disse adjektivene. Slik at de ikke blir skalkeskjul.

Simen Sætre har skrevet en meget lesverdig og viktig bok om norsk oljepolitikk i “Petromania“. Aftenposten har tatt opp Oljefondet i sin bredde den siste tiden og skrev i går om Oljefondets omdømme, jeg kommenterte i artikkelen noen av de etiske dilemmaene. Omdømmeekspert Simon Anholt spår at fondet vil få større problemer med de politiske sidene av virksomheten. NUPI-forsker Halvard Leira bekrefter de politiske implikasjonene. Oppslaget er viktig og vil kreve grundigere politisk debatt framover. Og det kan være et begynnende farvel til enhetlig norsk utenrikspolitikk.

Preemptive peace Norwegian style

For American political observers, it should be an obvious paradox that the same Nobel Peace Prize Committee that awarded two anti-Bush prizes – to Carter and Gore - relaunches Bush’ own strategy of “preemptive strike”. Only this time for the purpose of peace. What could we Norwegians have been thinking?

As a former Norwegian diplomat, I will take you behind the scenes to explain the Norse code behind the Nobel Committee’s decision. In fact, the last and only time a sitting American president visited Norway, I was stationed at the Norwegian Embassy in Washington, my first posting in a ten-year diplomatic career. It was 1999, and Norway welcomed President Clinton a Rabin Commemoration.

However, when the Embassy held a press conference ahead of the visit, only one journalist bothered showing up. And he had only one question: “When will the Nobel Peace Prize be announced?” The answer was that this had occurred several weeks earlier. The journalist showed no sign of embarrassment being from Reuters and not knowing this: “Huh… who won?” That year’s recipient was Doctors without Borders. Still no sign of embarrassment: “Huh… good choice”.

 “A bit weird”
This taught me how unconscious most Americans are about the Nobel Peace Prize. Until now. Only this time, the common conclusion seems to be that this year’s decision is not such a good choice. Even among intense Obama supporters the notion is that the decision is “a bit weird”.

For a strategy as bold as “preemptive peace” to succeed, it must be understood. This time it wasn’t. Exhibit A being that the recipient himself said he didn’t deserve it.

Never in the history of The Nobel Peace has a recipient expressed that he or she didn’t deserve the prize. Never did we hear such a reserved appreciation speech. Even Shirin Ebadi, who was followed by the eyes and ears of the Iranian security police, showed greater emotion.

Barack Obama did not wish to receive the Nobel Peace Prize. Not now. The Nobel Committee should have anticipated this.

Americans from Mars, Europeans from Venus
Upon returning from the States to Norway seven years ago, it immediately struck me that Norwegians, are so busy judging America (polarizing themselves in camps for and against) that they forget to analyze the reasons behind American decisions. Not to forgot, how to influence, not just comment, these decisions. These are common traits shared with many other Europeans,

In this case, the Committee did not appreciate that what President Obama is facing on home turf – health care reform – is much more important for his reelection that “the multilateral climate in the corridors of the UN”. His efforts in this regard seem to have been burdened by the unending celebration of the president’s potential.

And while Obama’s carefully attempts to shift focus from rhetoric to results, he is awarded an international prize for his rhetoric. His Republican opponents can easily spot yet another common characteristic with President Carter, the president that never managed to fulfill his ambitious rhetoric. Until he himself won the Nobel Peace Prize.

Nobel Peace Prize still relevant
The Nobel Peace Prize has not lost value. It has become its nature to withstand controversy. However, I believe the Committees representatives are misguided when comparing this award to awards such as Arafat’s, whom many people viewed as a certified terrorist. Obama is, for the time being, one of most celebrated people in the world. While other awards have caused fury, this one has been met by irony.

Of course he couldn’t have turned the award down, as commentators even on the American left have suggested. To take care of more important business back home? Remember what happened when John McCain suspended his presidential campaign to attend to the important business of the financial crisis? Exactly. He might as well have shoot white doves with an air gun from a Rose Garden window.

Unfortunately, it is not the Committee’s intentions, but the Committee itself, that has been placed on the agenda. International media have begun to focus on who is on the Committee(“Five obscure Norwegians”. Chances are that any list of five Norwegians, however prominent, would sound obscure to most Americans). It has surfaced that the majority is on the political left, and how this has influenced the three anti-Bush awards. How many anti-awards can be expected next time a loud Republican president enters the stage?

This focus is bad news for the Nobel Peace Prize. The Committee’s difficult, but not impossible, task is to be discreet, but challenging. The same way good diplomats act: controversial in a least controversial manner.

 “Thorbjorned”
The Chairman of the Nobel Committee is Thorbjørn Jagland, former Prime Minister of Norway and newly elected Secretary General of the Council of Europe. The term “thorbjorned” was coined by Yoni Brenner in a New York Times op-ed recently. Jagland is enlisted in Joe Biden’s, not Barack Obama’s, school of rhetoric. On a late night talk show, he once addressed former president of Gabon, Omar Bongo, as Bongo from Congo.

His fingerspitzengefühl is not always of international format, and the Nobel Peace Prize is the most international format a Norwegian encounters throughout a year. Don’t know what he looks like? Look for the person awkwardly trying to fist bump Obama on the Nobel podium.

Focus on nuclear proliferation
From the day he stood up to the news of the award, and until he comes to Oslo to collect his prize, Obama will have done everything he can to direct the attention away from his own person. I do not doubt that he will succeed in picking a topic worthy of full international attention. I worry, however, that the Committee didn’t do it for him.  

 Nuclear proliferation should be such a theme. It was amongst the premier reasons motivating this year’s award. Scraping the missile shield creates momentum to this worthy cause.

Positive rhetoric is not only important in international politics. It is necessary. Multilateral diplomacy depends on it. It takes a long time to create and observe lasting change. But positive rhetoric is not in itself sufficient.

The Nobel Committee has fallen into the classic European trap of getting overly irritated by George Bush’ irritating rhetoric and overly excited by Barack Obama’s exciting rhetoric. In American politics, more than most political arenas, results matter most.

Lack of power corrupts
During the Iraqi war, Thomas Friedman of the New York Times wrote that “power corrupts, but lack of power corrupts even more”. He underlined this by suggesting that one of the main issues Europeans criticize Americans for is foreign policy driven by egoism. But what is foreign policy, if not a direct result of a nation’s interests, Friedman asks.

Not so much in Europe. Global concerns come first, even though some countries use the argument as a fitting rhetorical hiding place. After working a few years at the Norwegian Mission to the EU, I can confirm that France is not the only European country accused of throwing the term “European interests” around, also when they really mean national interests.

Too many Europeans are trapped in a normative image of how the world is supposed to be. Not acknowledging that the US and the world face tough prioritizations in Afghanistan, Iraq, Iran and North Korea. These are not choices between right and wrong, rather choices between wrong and somewhat less wrong. It raises the classic American dilemma of “Damned if we do, and damned if we don’t” which makes it as hard for European foreign policy idealists to cheer for the US as it makes for them to choose how to curse the US.

Why the rush?
Do the idealists curse an expansive America that occupies Afghanistan and micromanages its leaders? Or do they curse an isolationistic America that might turn its back to women being suppressed and religious fanatics emerging? Attack Iran or allow them to build nuclear weapons? Only a few days ahead of the award ceremony Obama sent 30.000 new soldiers to Afghanistan.

Maybe not so surprising that the Nobel Committee was in such a hurry to hand out the prize? So, is Obama’s Nobel Peace Prize an unidentified flying object, drifting through the sky on hot air alone, launched by attention-seeking nutty Norwegians, claiming there is someone on board navigating steadily through international air space? And are the Republicans going to send Kanye West to Oslo to interrupt his name caller Obama’s speech with a more worthy candidate? Imma let Obama finish his term, but well-calculated or not, we peace luvin’ Norwegians have an investment in you now.

Derfor vil Obama (til slutt) fortjene prisen

Når nesten samtlige i kommentarfeltet på Dagbladet.no er enige med en, er det gjerne grunn til uro. Tydelig at den uheldige Nobelprisen er blant få temaer som samler mer opphisselse enn landsforvisning av innvandrere, trygdede og byråkrater. Med slike venner… som Obama ville sagt om Nobelkomitéen.Dagbladet publiserte i dag en kronikk hvor jeg karakteriserer tildelingen av Nobel-prisen til USAs president Barack Obama som uheldig. Men det er ikke slik at Nobelkomitéen “går omkring og tildeler Nobelpriser – uten grunn”. Komitéen prøvde, men bommet. Men som med Obama, så har intensjonene vært de beste-

 

Og sola vil skinne. (Flickr/CC/NatalieMaynor)

Jeg presiserer også at jeg mener Jagland bør går av pga. sine dobbeltroller som gen.sekr. i Europarådet og styreleder for Bondevik-senteret, ikke fordi han gjorde Obama slik en thorbjørnetjeneste.

Obama vil innfri
Obama-tildelingen er feilkalkulert, men verken en skandale eller uten muligheter for å innfri. Og la det være klart: Jeg har stor tro på at Obama vil gjøre seg fortjent til Nobelprisen sin – på sikt.

Vi skal ikke gjennomføre en kollektiv nasjonal botsøvelse for å piske nederlaget inn i huden. Det er et priveligium for Norge å kunne dele ut Nobel-prisen. At Alfred Nobel skrev nabolandet inn i testamentet sitt var statsvitenskapens “finne olje i Nordsjøen”.  

Nobelprisen er altså bra. Å bli kåret av FN til verdens beste land å leve er også bra bra. Kan gjerne diskuteres, men bra, det er det. Like lite som det noensinne har vært “typisk norsk å være god” har det  ikke plutselig blitt “typisk norsk å være teit”, slik enkelte av mine meningsfeller i Dagbladets kommentarfelt mener.

Obama allerede nærmere målet
Siden han fikk Nobelprisen har Obama tatt et stort skritt nærmere å få vedtatt offentlig helsereform. Ikke bare har han siden innsettelsen lansert store planer – han har prøvd hardt å få dem gjennomført. Dette er t.o.m. langvarig Obama-skeptiker Paul Krugman nå overbevist om. Innen den mye omtalte nominasjonsfristen 13 dager etter innsettelsen hadde han t.o.m. rukket å strekke ut en historisk hånd til palestinerne. Ingen kan anklage Obama for ikke å prøve å omsette prat til politikk.

Av de som støtter Nobelprisen Rachel Maddow har en god gjennnomgang med mange relevante poenger for hvorfor Obama bør få prisen. E24s Elin Ørjasæter har også en velbegrunnet analyse om modigheten Nobelkomitéen viste.

I går kveld så jeg nok en gang en ”60 Minutes”-dvd om Obama. Jeg gjentar gjerne at han er min generasjons fremste politiske talent. Han har revititalisert amerikansk offentlighet og invitert denne offentligheten aktivt inn i politikkutformingen. Bush sin presidentperiode var nesten verdt en antipris alene.

Unødvendig distraksjon
Jeg er ikke i tvil om at Obama vil gjøre Nobelprisutdelingen til en verdig og politisk interessant anledning. Poenget mitt var bare at han nå må bruke unødvendig mye krefter på nettopp dette og ville hatt større behov for prisen noen år fram i tid. En kontakt i National Security Council bekreftet dette til en tidligere UD-kollega med denne sms’en rett etter tildelingen: “Thanks, but no thanks”.

Den avmålte norske pressen skal ikke ironisere for distansert over tildelingen. Det er nemlig ikke første gangen Norge blir star struck: Washington Post (WP) skrev en halvside under Clintons besøk bl.a. om Lewinsky-lookalike Helldal og Dagbladet-forsiden med “Drakk cola. Leste krim.” WP påpekte at poenget med besøket, Rabin-minnemarkeringen, knapt ble nevnt i norske medier.

BM diskresjon kreves
En vellykket utdelingsarrangement er også opp til Nobelkomitéen.  Jo mindre vi ser av komitémedlemmene i avisspaltene under utdelingen, jo bedre. Jo lengre bak Obama Jagland beveger seg i lett passgang, jo bedre. Men jeg er litt redd for at Jagland ikke bare allerede har hengt opp  Obama-bildet sitt, men at det er bildet av Jagland som holder bildet av Obama som nå henger over peisen i Strasbourg.

Det er ikke for tidlig å begynne å skrive de pressepunktene om at det er atomnedrustning som er poenget med denne prisen. Mer “Now that president Obama has shelved the troublesome missile shield…” Mindre “Yes, we can save the world, hand in hand, city and land…”