Sjikane, det e jo sånn så alvorsungdommen lika

Generasjon Alvor, møt Generasjon Blodig Alvor (and the Irony Generation goes na na na na na).

 

Kjetil Rolness kalte ham ”alvorsgenerasjonens Justin Bieber”. I Aftenposten har Eivind Trædal skapt Bieber Fever. Den eldre garde har fått nok av alvorsungdommen.

På lederplass i går (7/12) angripes ”humanist, miljøverner, student” (og hadde biokolonnen på Twitter vært lengre, sikkert mye annet) Trædal. Ellers mest kjent for å være den irriterende fyren som på død og liv skulle unngå at kjæresten ble kastet ut av landet. Uten forståelse for at arrestasjonen av ”Årets nordmann” på Nansenskolen var et ledd i norske myndigheters markering av Nansenåret.

Men det som virkelig irriterer Aftenposten er at Trædal i en kronikk i Dagbladet kritiserte Christian Tybring-Gjedde med én hel setning, en referanse til sistnevntes bruk av ordet ”kultursvikere” om Arbeiderpartiet i sin mer enn kontroversielle kronikk i fjor.

Denne setningen var ifølge lederartikkelen nok til at Trædal ”utløste Tybring-Gjeddes sykmelding”. Tybring-Gjedde er sykmeldt, og det er derfor naturlig å la innholdet i den kronikken ligge. Annet enn at henvisningen til at Tybring-Gjedde beklaget ”ordvalget” unnlater å nevne at han fortsatt insisterte på at kronikken ”står fjellstøtt politisk“.

At Dagbladet, ikke Trædal, bevisst bruker bilder for å etterlate inntrykk av at de Trædal kritiserte var “søppelmennesker” var spekulativt. At Aftenposten bevisst nevner Trædals kronikk i sammenheng med drapstrusler og sjikane er ikke mindre spekulativt.

Trædal tok utgangspunkt i noe som ble ropt til unge muslimske jenter på gata. Denne typen hverdagsrasisme er noe som sårer personer med annen hudfarge og annen kultur, ja, hver dag. Ord skaper holdninger, og samfunnsdebattanters ord kan skape holdninger som legtimerer rasisme. Det er verdt tøff språkbruk.

Men som Aftenpostens egen Knut Olav Åmås allerede i 2009 skrev: ”Ord er ikke handlinger. Selv ikke hatefulle ord er det”. Da er heller ikke Trædals ”noe ubehjelpelige” ord noe som kan sykmelde en erfaren stortingsrepresentant.

Dette er andre gang på kort tid at Aftenposten på lederplass angriper de unge alvorlige på venstresiden. Sist ble en forsøksvis humoristisk Twitter-melding av Klassekampen-journalist Mimir Kristjansson omtalt under tittelen ”Rød rasisme?”. Og ble samtidig karakterisert som til ”et kraftig apropos til debatten om debatten som har vært ført siden 22. juli­tragedien”. Selv om meldingen falt i en helt annet sammenheng (twitterutveksling med Åmås om Kristjanssons bok ”De superrike”).

Tybring-Gjeddes sykmelding er bare trist. Tidligere politioverbetjent og nå privatetterforsker Finn Abrahamsen fortalte på P1s Her og Nå nylig om den økende trenden med trusler mot politikere. Dette bør disiplinere alle samfunnsdebattanter.

Personangrep trenger ikke være hets om en bevarer sakligheten. Men en kan godt minnes DN-journalist Bjørn Gabrielsen, som i fjor høst skrev på Twitter: “Da jeg så en sal med velutdannede mennesker le på litteraturfestivalen i Lillehammer av at Siv Jensen hadde politibeskyttelse døgnet rundt, ble jeg mot Frp-hets.”

Da Frp nylig, med utgangspunkt i at ord ikke er handlinger, likevel mente at ordene til blant annet Trædal ”kneblet”, skrev jeg at Trædal riktignok er noen runder briller og et arr unna Harry Potter, men han besitter ikke en bok med magiske trylleformularer.

Når en først velger å gå til personangrep for å kritisere personangrep er vel ikke anonyme lederartikler best egnet. Med mindre de er skrevet av Voldemort. ”Han-hvis-navn-må-være-unevnt.”

Mitt Oslo

Sykler gjennom byen og twitrer – 26/7.

(Publisert i Aften Aften, 11/8/2011)

(Flickr/CC/Alexao)

Sykler hjem gjennom byen. Ser menneskene, som meg, bevege seg sakte, uten å være på vei mot et mål. Fornøyd bare med å være tilstede i byen.

Passerer Slottsplassen, rekken med roser forandrer den hverdagslige grushaugen til noe reelt majestetisk.

Leende barn løper rundt fontenen foran Nationalteateret, som om de har friminutt fra sorgen. Alle burde snart få 15 minutter fri lek.

I toppen av Rådhuset nekter Fabian Stang fortsatt å la en hårlokk legge seg feil. Mens milde øyne bak reklamebyråbriller markedsfører ro.

Ser talløse roser gjøre om gjerdet foran Stortinget fra en gittersperring til en takknemlig blomsterkrans om halsen på vårt folkeorgan.

Stoppes av italiensk guideleder, som lurer på hvor bomben smalt. Ender opp med å guide 20 lydhøre, takknemlige pensjonister tre kvartaler.

Skvetter av Lacoste-genseren til en forbipasserende. Men innser raskt at ikke alle med Lacoste-gensere er terrorister. De har bare litt for mye penger.

Stopper ved TV2, ser Stålsett snakke fornuft på skjermen. Ser ham komme ut. Ser Stålsett se Stålsett snakke fornuft på skjermen. Og nikke.

Utenfor Domkirken snakker utenlandske reportere til sine kameraer. Skjønner ikke alle språkene, men skjønner alle de bekymrede ansiktsfoldene.

Ordet “hjelp” skriker fra noen store plakater. Viser seg å være fra noen som er i filmbransjen. Med premiere 22/7, slipper de nok å være der så mye lengre.

Sykler innom Operaen, ser terrordebatt på Sommeråpent. Oversetter for tysk turist. Enige om at Dagsland har fin stemme, men kjedelig musikk.

Skamroser Stoltenberg til turister. Men begynner å glede meg til han igjen skal irritere seg over at folket hans ikke er utdannede sosialøkonomer.

Sliter opp Ekebergskrenten. Alle i Tour de France må ha vært dopet, også de norske. Stoltenberg må være dopet.

Bil tuter på meg. Glad bilisten har maktet å legge sorgen bak seg og frigjort sine vante følelser. Beæret over å ha møtt førstemann.

Passerer tom Ekebergslette. Ingen 12-åring øver inn Cruyff-finta som vil bli det eneste gode minnet fra kommende tap mot brasiliansk lag.

Ser for første gang rastafyr i nabolaget mitt. Om dette er en såkalt multikulturalist, håper jeg han reproduserer seg med rekordfart.

Svinger inn til huset. Skrur på Twitter. Og opplever nok en gang at manifester på 140 tegn er langt sterkere enn dem på 1,500 sider.

 

Norge består terrortesten

Selvfølgelig sjokkerte terrorhandlingene Norge. Men det største sjokket for verden, og kanskje oss selv, er at det ikke ser ut til å forandre landet vårt.

(Publisert i VG, 25/7/2011)

Nå vet jeg endelig hva Dylan beskrev med ordene ”a hard rain falling”. Regn slik det som har hamret ned over Oslo siden terrorangrepet forrige fredag. Bare avbrutt av lyden av torden, som på en morbid måte minner om eksplosjonen som kunne høres langt utover byens grenser. Det er som om naturen ber oss om å forbli innendørs, limt til pc og tv. Som om den forlanger at vi fortsetter å trekke trådene i det vi allerede vet er en endeløs søken etter en rimelig forklaring.

Det minner meg om tiden etter 11. september, da jeg jobbet ved Den norske ambassaden i Washington, DC, og selv som utlending lot meg overmanne av tragedien og alle spørsmålene den etterlot. Jakten på svar ledet meg til det samme numne mediaforbruket vi alle erfarer i disse dager. Det noe desperate forsøket på å rekke over alle relevante hashtaggede tweets, i søken etter ett nytt stykke informasjon, ett nytt perspektiv, en ny grunn til trøst.

Det typiske steget en nasjon tar etter et terrorangrep er i retning strengere sikkerhetstiltak. I USA kom det på plass raskt. Tanks i gatene, jagerfly i lufta, ugjenkjennelige flyplasser og offentlige bygg. Samfunnet forandret seg for det blotte øyet. Det gikk videre til å forandre verden.

Som en sikkerhetspolitisk og kulturell verdensleder er USA åpenbart forskjellig fra oss, og det er umulig å trekke klare paralleller. Samtidig har Norges reaksjoner overfor terrorangrepet overrasket utenlandske observatører jeg har snakket med, kanskje til og med oss selv. I stedet for å rykke fram, basert på våre umiddelbare følelser og antakelser, har vi i stedet klart å ta et skritt tilbake. Gitt oss tid til tilstrekkelig refleksjon for å erkjenne at det finnes andre måter å holde orden på i et samfunn enn forskrifter og reguleringer. At å øke den sosiale tilliten, i et samfunn som allerede nyter blant verdens høyeste nasjonale nivåer av sosial tillit, er et mer givende alternativ.

Gjerningsmannen identifiserte seg selv som en kristen, konservativ, anti-islamsk nasjonalist. Selv om hans metoder heldigvis er helt unike, er hans samfunnsdiagnose mer vanlig enn vi liker å erkjenne, også i Norge. Frustrasjonen over at storsamfunnet lukker ørene til alarmklokkene som varsler om snarlig kollaps på grunn av multikulturalismen. Men i stedet for å forfølge hans meningsfeller politisk, strafferettslig eller bare gjennom moraliserende pekefingre, har regjeringens toppledelse helt bevisst omfavnet falt gjerningsmannen var imot.

Stoltenberg har sagt at terroren vil bli møtt med enda mer demokrati og enda mer åpenhet. Støre har sagt at morgendagens Norge vil være fullt gjenkjenbart. Disse utsagnene har ikke bare blitt gjentatt, de har blitt satt ut i live. Sentrum ble raskt gjenåpnet, sperringer fjernet fra statsministerens bolig og Slottet. Politikere har sammen med Kongefamilien gått blant store folkemengder, med vaktholdet på diskret avstand.

Enda mer interessant er det kanskje at det ikke har vært noen offentlige krav for politikerne å møte. Verken opposisjonspolitikerne, tradisjonell eller sosial media har ropt på sterke sikkerhetstiltak, verken som framtidig politikk eller som forklaringer på tragedien. Strafferammer, våpenlover, psykiatri har heller ikke skapt nevneverdig debatt.

Som terrorekspert Tore Bjørgo sa i et radiointervju: ”En langt mer omfattende dataovervåkning kunne kanskje avslørt terrorplanene”. Men som han var rask til å legge til: ”Det er imidlertid ikke noe det norske folket ønsker”. Som en av mange artikulerte overlevende sa: ”Få gjerningsmannens politiske idéer på bordet, så skal vi debattere dem i hjel”.

Kanskje ville media- og samfunnsdebatten setter annerledes ut om Norge var angrepet av islamister. Selv om ondskapen gjør det nesten umulig å gi en politisk analyse av det som skjedde, dreier dette om samme tema. Og for mange er det verre å tenke på at en av Vestens fremste terrorister i moderne tid er blond, blåøyd og kunne uten mistanke vært en vi alle hadde vokst opp med.

Det er selvsagt tidlig enda. Politikk vil igjen returnere til politikens natur – lidenskapelig, noen ganger agressiv, meningsbryting. Men det ikke tilfeldig at andre samfunnet, som etter terrorangrep ikke har hatt annet å frykte enn frykten selv, har latt denne frykten styre. Jeg er stolt over at vi i Norge ikke engang frykter frykten selv.

La oss ikke tro vi er unike i vår psykologi. Det hele ligger i måten vi organiserer politikken vår på. Det ligger i vedtak gjort i demokratiske fora. Det ligger i måten vi velgere gjennom offentlig debatt vil holde vår regjering til ansvar, skulle de gå tilbake på sine ord. Det vil de ikke. I frykt for å virke sentimental, våre politikere vet også at deres ungdomspolitikere har et spesiell engasjement for åpenhet og transparens i politikken, og på en mate vil de kanskje føle at de skylder de falne ungdommene denne æren.

Humor er det nye alvor

Mens tradisjonelle medier sliter med liksom-objektivitet og manglende personlig engasjement, har satirikere bevæpnet med journalistenes redskaper funnet mer effektive måter å fortelle sannheten på.

(En lengre versjon av teksten er publisert i den nye utgaven av Samtiden 1/11 med tittelen “Viktige vitser”)

Det er ikke lenger nok å være morsom for å være humorist. Nå skal en også si noe viktig. Som Homer Simpson sa: «It’s funny because it’s true». Gode humorister jakter på intet mindre enn sannheten. Små og store, viktige og uviktige, hverdagslige eller politiske. Men likefullt sannheter som samfunnet jobber hardt med å tilsløre. Jo flere pr-trente snakkehoder som dukker opp på tv-skjermen for å forsvare sin versjon av sannheten, jo viktigere blir oppgaven.

Framtidens journalister vil få kamp om sannheten med framtidens satirikere. Og satirikerne vil bruke de redskapene de har rappet fra journalistene. Da jeg i fjor sommer besøkte den amerikanske satirenettsiden Onion.com, var det som å gå inn i nyhetsredaksjonen i CNN. Tavlene var fulle av detaljert journalistisk research som grunnlag for artiklene. Dagens 24-timers nyhetssendinger tilbyr gode vekstvilkår for samfunnssatire. Og ikke av den typen som får politikerne til å si at det er en ære å bli tullet med.

Amerikanske humortilstander

I amerikansk media har politisk satire blitt politisk viktig. Satirikere som Jon Stewart og Stephen Colbert utfordrer stadig journalister i sitt eget fag. Amerikanske medierapporter påstår at stadig flere unge amerikanere oppdaterer seg på nyheter gjennom å se på programmer som Daily Show og Colbert Report. Programmene har ikke bare høye seertall; de lager saker som får stor plass i det generelle nyhetsbildet også.

I fjor høst viet Stewart et helt program til helsesituasjonen for såkalte «first responders», personellet som deltok i den første opprydningen etter 11. september-angrepene. Programmet ble av mange kommentatorer beskrevet som tungen på vektskålen da den til da fastlåste helsepakken ble stemt gjennom i Kongressen. I 2006 var Stewart invitert til CNN-debattprogrammet Crossfire. I stedet for å være morsom («I won’t be your monkey») skjelte han ut programlederne for å underholde publikum med et emosjonelt teater, uten ambisjoner om å reise viktige spørsmål eller å søke relevante svar. Programmet ble tatt av lufta ikke lenge etterpå.

Mens den dannede journalisten står tålmodig med sin mikrofon på pressekonferansen og lytter til politikerens innøvde pressepunkter, bruker satirikere som Jon Stewart humoren som et redskap til å penetrere politikerens profesjonelle skall. Der tradisjonelle journalister gjerne behandler sitt publikum som uinteresserte observatører, tar Stewart utgangspunkt i at publikum er samfunnsborgere med evne og vilje til å delta i samfunnsdebatten. Og mens tradisjonelle journalister anstrenger seg for å oppfylle et allerede trøblete objektivitetsideal, vinner nyhetssatirikere terreng hos publikum med en engasjerende, tydelig og verdibasert stil.

Rom for satire

Satirikere griper inn de gangene media og politikere konstruerer en virkelighet som de ikke engang tror på selv. Som er skapt utelukkende for å tiltrekke lesere, seere eller velgere. Når aktører vi stoler på skal være seriøse, i stedet jobber useriøst med avgjørende samfunnsspørsmål. Når anonymiserte ledere og løssluppen twitring “for egen regning” erstatter det personlige engasjementet som gjorde at journalistene valgte å bli journalister.

Når en flertallsregjering overser Stortinget for å gjemme unna uenighet i prinsipielle samfunnsspørsmål. Blasfemiparagrafen er blant dem. Når opposisjonen planlegger overtakelse ved å overse utspill fra potensielle partnere, som går i mot deres egne og samfunnets grunnleggende demokratiske prinsipper. Innvandringsutspillene fra Frps landsmøte er blant dem. Når Regjeringen forsøker å verbalt bortdefinere at landet er med i to kriger. Når ingen av våre partier vil snakke høyt om at landet er et uoffisielt EU-medlem, uten påvirkning.

Når mediene lanserer tv-programmer som profileres av kjendiser som er kjendiser fordi de er med i tv-programmer. Når ideelle organisasjoner ikke våger å be om folkelig støtte uten at saken frontes av kjendiser som er kjendiser fordi de er med i tv-programmer. Når mediene behandler oss som uinteresserte observatører til en samfunnsutvikling de altfor ofte beskuer fra en ironisk langdistanse. Det er da satirikere kan bruke ironisk kortdistanse for å minne oss om at verden tross akopalyptiske overskrifter hver dag går videre. Og at det er måten vi kompromisser på som sikrer det.

Storbynatt-kritikken

Den norske debatten om Storbynatt avdekket det en egentlig har visst lenge: Mange intellektuelle plages med humorens uutholdelige letthet. Samtidig vil mange humorister hevde at mening i humoren er like naturlig som kvinneklær på Esben Benestad. Disse to leirene har stått mot hverandre siden tidsregningens begynnelse, da romerske humorister delte seg i to leire. Horats foretrakk den muntre og uforpliktende humoren, mens Juvenal latterliggjorde det han mente var moralsk forfall i Roms aristokrati.

Den pensjonerte forlagsmann Andreas Skartveit skrev i sin tid om prosessen omkring tsunamien. “Er det Gud vi saknar?”, konkluderte han. Han mente at forventningene til UDs håndtering av naturkatastrofen i Sør-Øst Asia hadde vært for høye. Den gang var jeg blant byråkratene som skrev UDs talepunkter. I fjor høst angrep Skartveit igjen en ærverdig norsk institusjon som angivelig ikke hadde innfridd forventningene. Nå gjaldt det Harald Eia og Bård Tufte Johansen – og deres håndtering av Storbynatt. Denne gangen var jeg blant tekstforfatterne som skrev Bård og Haralds vitser.

Men det var én forskjell. Mens Skartveit i sin tid godkjente UDs håndtering av tsunamien, underkjente han nå Bård og Haralds håndtering av Storbynatt. Skartveit viste til hvilke bravader Erik Bye ville fått til om han fortsatt var blant oss. En kan fristes til å spørre: Har moderne norsk humor feilet? Er det Erik Bye vi saknar?

Den brysomme «agendaen»

“Storbynatt har ingen agenda”, svarte produsent Lars Hognestad, da en annen distingvert forlagsmann, Anders Heger,etterlyste nettopp dette i en debatt på Dagsnytt 18. Men skal en virkelig stole på humorister som sier de ikke har en agenda? Å innrømme “viktige” hensikter ville for mange komikere være noe av det dølleste de kunne gjøre. Det tar oppmerksomheten fra det som uansett er deres fremste oppgave: å få andre til å le.

Selv om de ville synes det er flaut å innrømme det, har Bård og Harald allikevel en videre mening bak humoren sin. Dobbeltmoral og dobbeltkommunikasjon i samfunnet har alltid vært en av hovedårene i deres humor, selv om de sikkert vil fortsette å trosse kritikk ved å kamuflere alvoret så godt som mulig i spøken. Det er som regel komikerens sprang mellom mening og det rene fjas som forvirrer og gjerne frustrerer den intellektuelle. Men kritikerne vil ha godt av å minnes Piet Hein klassiske oppsummering: «Den som kun tar spøk for spøk, og alvor kun alvorlig, han og hun har faktisk fattet begge deler dårlig.»

Humor er uansett den perfekte måten å forkle en agenda for en komiker som virkelig ønsker å påpeke svakheter i samfunnet. For en motdebattant kan det selvsagt være fryktinngydende. Som Harald Eia sa til Dagbladet (6/12/10): “Den ideelle situasjon for en komiker er å være en outsider og ville inn.” Men da han selv ble intervjuet av Kringkastingsrådet etter kontroversene omkring Hjernevask, minnet journalist og rådsmedlem Frank Rossavik på at komikeren nå var blitt så mektig at han ikke lenger kunne søke tilflukt i rollen som outsideren. Jo mer makt komikeren får, desto lenger er det mellom målskivene når en prøver å sparke oppover.

Har jeg ikke selv noen kritiske refleksjoner om Storbynatt? Vel, omtrent samtidig som et overveldende antall mennesker samlet seg for å demonstrere til støtte for kvinner som føler frykt for avstand til egen endring ved andres påstand om egen omsorg, samlet Colbert og Stewart sammen en massemønstring i Washington, DC (Rally for Sanity/Keeping Fear Alive). Mens vår markering i beste fall var en metabegivenhet, var Colbert og Stewarts ikke bare var rettet mot politisk ekstremisme, men mot medienes appetitt for denne dramaturgien. Det er en vei å gå før norske politikere svetter i sofaen foran Gullrekka.

Tilbake til framtiden

Men det kan være nyttig å minne om at det var en tid hvor norske satirikere stolt gikk i fengsel for sitt fag. I første halvdel av forrige århundre hadde humortidsskrift som Exlex, Tyrihans og Hvepsen opplag på opp mot 100 000 i uka og skapte stadig politisk drama. De fikk blant annet stor betydning under Unionsoppløsningen, Nynorskstriden og Forbudstiden. Nazistene var naturlig nok raske til å fengsle satirikere, mens majestetsfornærmelse gjerne var hovedårsak til fengsling tidligere i århundret.

Satirenettstedet Opplysningskontoret.org har hentet sitt motto fra Ragnvald Blix (1905): «Fremfor alt ingen Respekt for Autoriteter, Traditioner eller nogen som helst i Himelen eller paa Jorden, ikke engang for noget i Helvede». Vi er tre kamerater, Dag Wollebæk, Andreas Brekke og meg, som har vår bakgrunn fra forskningen, pressen og diplomatiet. Vi startet nettsiden som en personlig, anonym protest mot våre institusjoners hang til å få ting til å høres bedre ut enn de egentlig var.

Selv jobbet jeg i UD i ti år, mye av tiden med presse og informasjon. Jeg ble ekspert på å si «ingen kommentar» på en måte som fikk journalisten til å tro at jeg faktisk ga en kommentar. Jeg ble en profesjonell pratmaker. Det er er gode grunner for at politikere og deres byråkratier trår vannet til de har bestemt seg for hva de mener i en sak. Å ”følge utviklingen løpende” er en helt naturlig og fornuftig del av jobben. Men det er like gode grunner til at både journalister og satirikere utålmodig bør påse at tiden i vannet blir kortest mulig.

Norge er ikke i dialog i Midtøsten, vi er i krig

Jonas Gahr Støre vil løse verdensproblemene gjennom dialog. Det er ikke så lett når en samtidig bomber dem en vil ha dialog med.

Publisert i VG, 25/03/2011

Utenriksminister Jonas Gahr Støre er realisten som ville være idealist. I New York Review of Books publiserte han nylig kronikken ”Why we must talk” (8/3). Og dulter dermed ”Å gjøre en forskjell” ned av tronen som historiens mest velmenende og oppstyltete teksttittel. Han skriver, ikke uventet, om dialog som redskap for konfliktløsning i Midtøsten. Det bugner av gode intensjoner om dialog med Taliban. Problemet er at de siste ti årene har vi vært i krig med dem.

Og bare halvannen uke etter publiseringen var Norge ute av dialog og inn i krig med enda et land i Midtøsten. Det vi opplever i Libya i dag er ikke krigsliknende tilstander. Det er krig – i beste fall med dialogliknende tilstander. Kronikken burde nok i stedet hett ”Why we must talk – then bomb”.

Hvis det ser ut som krig, høres ut som krig og føles som krig – så er det krig. Obama kuppet Nobelutdelingen ved ikke å snakke om fred, men om krig. Om USAs krigsinnsats i verden og begrepet rettferdig krig. Regjeringen bør begynne å kalle våre engasjement i Libya og Afghanistan for krig og heller forklare hvorfor de imidlertid er rettferdige.

Støre skriver: “Many of those who most strongly oppose dialogue in international relations prefer to live in a world they wish existed. Some of them believe that imposing a particular political system in other countries by the use of force is worth large expenditures of wealth and of life.”

Det er noe uklart hvem disse mange dialogmotstanderne er, men den verdenen de aller fleste nok hadde ønsket vi levde i, er den hvor dialog var tilstrekkelig til å holde fred og utvikle demokrati. Men slik er ikke verden, og derfor har det internasjonale samfunnet nok en gang valgt det alternativet Støre for to uker siden avviste – maktbruk i demokratiets navn. Av typen som koster både liv og penger.

I kronikken siterer han Kennedy om viktigheten av forhandlinger, men burde heller valgt dette Kennedy-sitatet: ”Those who make peaceful revolution impossible, will make violent revolution inevitable.” Som svar på statsleder Gaddafis angrep på egen befolkning har det internasjonale samfunnet valgt voldelig konflikt. Det var uunngåelig. Verden var i ferd med å sitte stille under nok et folkemord. Et folkemord som ikke lot seg stoppe av Twitter-meldinger, en demokratisering som ikke lot seg regissere på Facebook.

Det samme skjedde under borgerkrigen i Rwanda. Det skjer akkurat nå i Elfenbenskysten, som er så uheldig å ikke være toppsak på CNN. I Bosnia tok det flere år før det internasjonale samfunnet reagerte. Noen få modige diplomater protesterte mot politikernes ubesluttsomhet. Før han sa opp skrev lederen for Jugoslavia-desken i britisk UD en kritisk internrapport hvor han hevdet at verden stod på sidelinjen, mens et folkemord utspilte seg. Rapporten het ”The pin-striped guide to genocide”.

I Bosnia ble byer som Srebrenica, Zepa og Gorazde ødelagt og store deler av innbyggerne drept etter at FN hadde opprettet flyforbudssoner der. En flyforbudssone er med andre ord bare en av mange fine diplomatiske termer som er ment å illudere handling, men som bare får et innhold gjennom kompromissløs militær oppfølgning.

Utenriksministeren skriver inspirerende om de fredelige revolusjonene i Tunisia og Egypt og oppdatert om sosiale mediers rolle. Befolkningene også andre steder i Midtøsten har påbegynt sine revolusjoner. Men de vil ikke alle bli like fredelige. Og de er satt i gang med tro og håp om at Vesten vil gjøre mer for å støtte dem enn å skifte fargefilter på Facebook-profilbilder eller retwitre treffende øyenvitneskildringer. “To dare: that is the whole secret of revolutions,” sa Antoine Saint-Just under Den franske revolusjonen. Å bryte fryktens logikk krever at vi står klar med ryggdekning som består av mer enn ord.

Norske politikere har ikke akkurat klippekort i internasjonal presse. Støre kommer på trykk fordi han har en sterk historie å fortelle etter sitt attentatforsøk fra Taliban. En opplevelse han ikke bare tilgir sin motstander for, men finner grunnlag for å inkludere i fredssamtaler. Han viste også sitt internasjonale format da han som en av få utenriksministrene i verden valgte rett da Norge anerkjente den palestinske samlingsregjeringen som inkluderte Hamas.

Etter hvert som demokratiene vinner fram i Midtøsten har vi bare ett valg: å anerkjenne de regjeringene befolkningen velger. Selv om USA og Israel ikke gjør det. Poenget med demokratier er nettopp at de kan åpne for regjeringer en ikke liker. Den langvarige promoteringen av demokrati i Midtøsten via ikke-demokratiske midler er en av hovedårsakene til at regimeskiftene i regionen har drøyd så lenge. Veien til 11. september gikk gjennom torturen i egyptiske fengsler. I dag er militærmakt det demokratisk riktige i Libya, så blir det nok tid til norsk spisskompetanse på dialog når regimet er borte.

Obama var her

Nobelprisen til USAs president Barack Obama ble ikke forstått da den ble tildelt, verken i Norge, i USA eller i resten av verden. Paradoksalt nok sanker Obama stadig flere nasjonale seire , mens de internasjonale resultatene mangler. I retrospekt, var den kontroversielle prisen en thorbjørnetjeneste som gjør jobben vanskeligere for Obama, eller vil den norske aktivismen til slutt betale seg, i form av mer fred i verden og stadig økende prestisje for prisen og Norge?

(Flickr/CC/BlatantWorld.com)

For å begynne med en personlig bekjennelse – jeg har bakgrunn fra både diplomati og PR, og regner meg som Obama-fan, men et år etter tildelingen er det fortsatt mitt nåværende arbeid i humorbransjen som gir de beste perspektivene på prisen til Obama.

Ikke før var Bush forsvunnet ut av horisonten som en poor lonesome cowboy, før revolvermannens egen strategi ble brukt til å tildele etterfølgeren Nobelprisen. Forkjøpsangrep, eller preemptiv strike, er idéen om at man kan analysere seg fram til aktørers intensjoner og så straffe dem, eller her å hedre dem, før handlingen er utført.

13 dager etter Obamas innsettelse hadde nominasjonsberettigede nordmenn sett nok. Da gikk nominasjonsfristen til prisen ut, og allerede synes drømmen om en norsk lansering av Obamas internasjonale karriere å ha vært unnfanget.skapt. Nobelkomitéen snublet videre, og presenterte i oktober 2009 sin begrunnelse for valget av Obama som årets prisvinner. Komitéformannen, som selv er nærmere Joe Bidens enn Obamas retorikkskole, hadde åpenbart latt seg begeistre mer av den nyinsattes ordvalg enn hans politiske valg. Obama hadde med sin retorikk lettet den internasjonale atmosfæren.

Reaksjonene lot ikke vente på seg. Det frammøtte pressekorpset slapp ut et kollektivt gisp da nyheten ble lest opp. New York Times introduserte uttrykket Thorbjørned. Den amerikanske republikanske opposisjonen visste ikke om de skulle gråte over motstanderens internasjonale appell eller le over muligheten til å ironisere videre over det de mente var tom retorikk. En kontakt fra da jeg jobbet ved Den norske ambassaden i Washington DC, nå sentral i National Security Council, sendte en tekstmelding med den konsise beskjeden “Thanks, but no thanks”.

Ironisk humring
Nobelkomiteens leder, Tobjørn Jagland, og Nobelinstituttets direktør, Geir Lundestad, mente at tidligere Nobelpriser også hadde vært kontroversielle. Prisen til Arafat ble nevnt som eksempel. Men der gjaldt kontroversen at PLO-lederen av mange ble sett på terrorist. Obama var en allmenn folkehelt. For Nobelkomitéen burde det være bedre å bli møtt med ilter polemikk enn humrende ironi, uenighet er en styrke for prisen, mens vantro neppe er det.

Personlig jobbet jeg i Washington da Bush ble valgt som president. Å se ham bli erstattet av Obama var stort. “I drank the cool-aid”. Jeg har t-skjorter, plakater, små plastdukker, buttons, alle bøker som er skrevet av ham og om ham. No. 1 fan. Da Nobel-nyheten ble annonsert trodde jeg likefullt at jeg fortsatt var logget på satire-nesttstedet Onion.com og måtte innom en håndfull nettsider for å verifisere min frykt.

Samtidig var jeg sikker på to ting: At Barack Obama en dag ville fortjene Nobelprisen. Og at ingenting ville glede meg mer om han gjorde det innen rimelig tid etter tildelingen – gjerne som en direkte konsekvens av den. Nå som det nærmer seg ett år etter annonseringen av prisen. I hvilken grad har Nobelkomitéen lykkes med sin aktivisme?

Amerikansk ignoranse
Hvor viktig er egentlig Nobelprisen i USA? La meg bruke et eksempel: Clinton var første sittende amerikansk president som gjestet Norge, og jeg bidro i forberedelsene. Ambassaden i Washington DC slo på stortrommen da vi skulle briefe om norgesturen, og National Press Club ble oppdekket med overdådig lunsjbuffet. Én eneste journalist dukket opp. Og han hadde bare ett eneste spørsmål: «Når blir Nobelprisen annonsert?» Svaret var at det hadde skjedd for flere uker siden. Journalisten viste ingen tegn på at det var flaut å være fra Reuters og ikke vite dette: «Huh… Hvem vant?». «Leger uten grenser». Fortsatt ingen flauhet: «Huh. Godt valg.»

Men selv om Nobelprisen ikke vekker stor oppmerksomhet i USA, har amerikanske presidenter historisk sett hatt et øye til prisen. Clinton var ikke den eneste amerikanske presidenten som på slutten av sin andre presidentperiode satt av noen uker på Camp David i et siste forsøk på å rykke verdensfreden noe nærmere – og mer enn gjerne motta verdens fremste internasjonale fredspris i forsøket.

Grunnen til at de venter så lenge er åpenbar. Utenrikspolitikk er akkurat like uviktig i amerikanske valgkamper som det er i norske og andre nasjonale valgkamper. Det er innenrikspolitikken som sikrer gjenvalg. Med Midtøsten som det store Nobelpris-agnet blir ikke fredsforsøk mindre komplisert av det faktum at  det bor flere jøder i New York enn i Israel. Samtidig vokser den muslimske befolkningen i USA og teller nå flere enn i Afghanistan.

Internasjonale resultater
Sannheten om Nobelkomitéens gambling er at kula fortsatt snurrer på rulletthjulet. Og uten å sakke farten. Bare dager etter utdelingen reiste Obama til miljøtoppmøtet i København for å forsøke å bidra til en bindende avtale. Kinesiske, indiske og andre gjenstridige miljøbremser lot seg imidlertid ikke blende av den blinkende Nobelmedaljen, og turen var bortkastet.

Obamas utstrakte hånd til Israel, Nord Korea og Iran har ikke blitt mindre ignorert etter prisutdelingen. Sjarmturen omkring USA med Medvedev ble avsluttet med en omfattende spionskandale. Mannen som lot seg hylle på et tettpakket Brandenburger Tor klarer ikke å forhindre at det ene NATO-landet etter det andre trekker sine styrker ut av Afghanistan. General McChrystals kontroversielle avgang som øverstkommanderende i Afghanistan, etter massiv kritikk mot administrasjonen,  bidro heller ikke positivt til løsning, og USAs egen tidsplan for tilbaketrekking ble igjen trukket i tvil.

Obamas manglende internasjonale resultater står klart i kontrast til hans formidable nasjonale resultater. Riktignok er tilbaketrekningen godt i gang i Irak, men stadig uavklarte interne irakiske forhold gjør at de siste amerikanske soldatene trolig ikke vil forsvinne før presidentperioden er over – også en eventuelt andre periode. Målt relativt med afghansk uorden er allikevel Irak-avviklingen stille i ferd med å bli en suksess.

Komitéen kunne og burde valgt atomnedrustning som begrunnelse. Obama hadde rukket å avblåse rakettskjoldet som skulle trone på europeisk jord. Et annet resultat som allerede ruver er atomavtalen med Russland om kutt på en tredjedel i atom-arsenaler ruver, men er mer drevet fram av etterdønnninger av Den kalde krigens slutt enn nymotens forhandlingsstrategi. Og så står USA og Russland selvsagt fortsatt igjen med nok ildkraft til å ødelegge hele kloden flere ganger.

Men avtalen bryter enn amerikansk trend med å unngå forpliktende internasjonale signaturer, nok en godt tegn med tanke på framtidige avtaler. Avtalen med Russland var også viktig for at USA og Russland skal fremstå som troverdige i sine forsøk på å overbevise Nord-Korea, Iran og andre om å stanse sine atomprogrammer. I skrivende stund er imidlertid Nord-Koreas retorikk på et historisk underlig Dr. Strangelove-nivå.

Prisens omdømme
Nobelkomitéens gambling gjaldt ikke bare valget av vinner. En risikerte både at Obama takket nei eller han valgte ikke å komme. Begge deler ville umiddelbart devaluert prisen. Vi får aldri vite hvor nær Obama var fra å unlate å komme, men mine kilder i State Department mener han brukte ekstra lang tid på å takke for prisen for å kunne utrede konsekvensene av å bli igjen hjemme.

Da han likevel valgte å komme, tok han regien fra starten av, begrenset programmet sitt og dermed oppmerksomheten om sin person. Et flertall av nordmenn ble imidlertid brått fornærmet, og pr-profil Kjell Terje Ringdal mente at Obama opptrådte like uhøflig som en middagsgjest som dukket opp, men forlot selskapet før middagen var servert. Nei, for en amerikansk president, som var midt oppe i første runde av både helsereform- og finansreformforhandlinger, var det å reise til Oslo som å forlate sitt brennende hus for å gå i selskap, og den raske avgangen å forstå som å returnere før desserten for å kunne slukke flammene.

I sin Nobeltale snakket Obama direkte til sitt hjemmepublikum for å berolige om at han ikke ville fire på nasjonal sikkerhet. Han lot seg ikke virvle inn i en “celebration of aspirations”, slik republikanerne tidligere hadde anklaget han for. For presidenten endte feiringen av de gode intensjonene i det valgkampen ble avsluttet.

Krigstale
Ikke bare holdt Obama talen amerikanerne trengte å høre for å rettferdiggjøre opptrappingen av krigen i Afghanistan (han sendte nesten 100.000 soldater ikke lenge etter at prisen var annonsert). Han holdt talen Stoltenberg eller Støre burde holdt for å rettferdiggjøre Norges mindre omtalte deltakelse i den samme krigen.

Obama lot seg ikke affisere av komitéens begrunnelse og møtte opp for å ta imot verdens fremste fredspris med en tale nesten utelukkende om krig. Rettferdig krig, ja, men rettferdig krig er også krig. Obama tok utgangspunkt i Afghanistan. Jagland nevnte ikke Afghanistan med ett ord.

Det var neppe slik Jagland overbeviste komitéens tvilere: “Ville det ikke passe bra å få USAs president hit for å forklare deres internasjonale miliære nærvær?” I sommer førte drapet med sju norske soldater til at norsk Afghanistan-innsats ble diskutert med noe større oppriktighet. Men snart et halvt år senere er det fortsatt ikke politisk mulig engang å bruke ordet krig i norsk Afghanistan-debatt.

Jeg skulle ønske de tilstedeværende norske politikerne hadde fått med seg disse forskjellene mens de fiklet med mobilkameraene sine i Rådhussalen. Hvis poenget var å svinebinde Obama til fredsfanen, så smatt han ut enklere enn MacGyver. Det er nærliggende å anta at grunnen til at norske politikere hyllet Nobeltalen var den retoriske form, ikke dets politiske innhold.

Omorganisering av Nobelkomitéen
I tillegg ser norske myndigheter ut til å ha gått glipp av en gyllen mulighet til å reformere Nobelkomitéen. Det ble reist spørsmål ved Jaglands habilitet, og selv om det nok heller var dømmekraften det skortet på, så burde han allikevel gått av pga. sine mange roller som generalsekretær i Europarådet, styreleder for Bondevik-senteret og aktiv i APs programarbeid. Mulighetene for inhabilitet er rett og slett for mange og store. Dernest burde en åpnet for flere ikke-politikere i komitéen, det er tydelig for vanskelig for utlendinger å skille eks-politikerne fra deres kolleger på Stortinget.

Både akademikere og journalister burde kunne tillates som komitémedlemmer. Det ville økt tiltroen til brede diskusjoner i forkant av tildelingene. Lekkasjer i pressen etter annonseringen tydet på at et mindretall hadde latt seg overtale av en autoritær komitéleder. Det står ingenting i statuttene om at utlendinger ikke har adgang til komitéen (den skal bare utnevnes av det norske Stortinget). Om personen i tillegg var en tidligere prisvinner, ville autoriteten øke flere hakk. Hvis komiteen som tildelte prisen til Obama hadde inkludert for eksempel en eller flere av Lakhdar Brahimi, Mary Kaldor, Seymour Hersh, Thomas Friedman, Desmond Tutu og Rigoberta Menchu, ville nok debatten i etterkant sett ganske annerledes ut.

Da prisen ble annonsert jobbet jeg i kommunikasjonsselskapet Burson-Marsteller. Det er lett å se at Nobelprisen som institusjon er enormt positivt for Norge. Fredssenteret på Aker Brygge er blitt et naturlig stoppested for turister. Fra et pr-perspektiv ga utdelingen stor oppmerksomhet. Dessverre er pr-faget noe mer sofistikert enn at all oppmerksomhet er god oppmerksomhet.

For UD er imidlertid fredstematikken vanskelig å selge, tross sin pr-messige attraktivitet. Ikke bare er det lett for et nasjonalistisk “annerledesland” å bli pretensiøst, det skaper fort problemer for Nobelkomitéens uavhengighet.

Amerikanske realiteter
Det var i beste fall en bortkastet pris. Jeg tror fortsatt Barack Obama ville ende opp med å gjøre seg fortjent til Nobelprisen. Men ikke enda. Det er rett og slett ingenting som tyder på at prisen har vært til direkte hjelp i Obamas internasjonale arbeid. Innenrikspolitisk er det fortsatt gjenstand for stadig ironisering. For hans republikanske motstandere er dette bare enda et likhetstrekk med Carter, presidenten som aldri klarte å oppfylle sin ambisiøse retorikk. Før også han mottok Nobelprisen.

Dagens realiteter i amerikansk politikk er brutale. Og da hjelper det dessverre ikke at norske eks-politikere prøver å sette andre normative rammer for denne politikken. Det er ikke mye igjen av “post-partisan”-sentristen Obama som flere enn europeere hadde håpet skulle både forene USA, og så styre landet bort fra utenrikspolitisk alenegang. De innenrikspolitiske seirene er gjennomført tross en “kicking and screaming” republikansk kongressgruppe.

Obama strever fortsatt med de negative aspektene av sitt retoriske image. I disse dager har Obama nettopp avsluttet en one-two punch i Milwaukee og Cleveland, ment å bringe fighteren Obama på banen og dytte den noe virkelighetsfjerne tenkeren ut på sidelinjen. Progressive oppfatter han som for businessvennlig, høyresiden som en sosialist og de unge i midten savner entusiasmen som omga valgkampen.

Redd for å splitte
Alle disse gruppene hadde nok hatt et enklere forhold til presidenten sin om økonomien gikk bedre. I sommer skulle Obama bruke en såkalt surge, nå i økonomien, for å komme litt ovenpå igjen. Effekten uteble, og problemene kan ikke lenger bare tilskrives Bush. Obamas økonomiske team mangler tillit til sine bestrebelser på å snu trenden. Det er ikke lett å være samlende retoriker når økonomien sliter.

Etter at Obamas pressetalsperson Robin Gibbs kalte deler av sitt eget parti “the professional left” ble det sådd ny uro i eget parti. En Obama-rådgiver sa tidlig i politikerkarrieren til ham: “Barack, you don’t have enough of the people in the party with you – you were kind of out there on your own”. Rådgiveren var Pastor Jeremiah Wright.

Så for å oppsummere: Nobelprisen har trolig hatt liten betydning for Obamas fredspolitiske handlingsvilje; den har om noe hatt negativ effekt på den nasjonale oppsluttningen som kan gi ham fredspolitisk handlingsrom, og den har hatt ubetydeling virkning på hans internasjonale fredspolitiske handlingsevne. For Norge har den skaåt/videreført et inntrykk av et land befolket av litt virkelighetsfjerne idealister, og den ga en mulighet til å reformere Nobelkomiteen, som prompte ble kastet bort. Ingen ubetinget suksess med andre ord.

Det er heller ikke lett å være Mr. Nice Guy i dagens internasjonale samfunn. Tranformasjonen er ikke ukjent blant betydningsfulle amerikanske presidenter. Lincoln, Roosevelt og Johnson gikk gjennom samme maktpolitiske transformasjon i sine presidentperioder. Og gitt Obamas første erfaringer med internasjonal forsoning, er det vel liten grunn til å tro at Israel, Iran og Nord-Korea lar seg overtale av annet enn et uforsonlig amerikansk offer they can’t refuse Bare slik vil Obama gjøre seg fortjent til Nobelprisen.

Hyperaktivt avventende

En Refleks-rapport, en stortingsmelding og utenriksministerens egen bok ”Å gjøre en forskjell” har nøye skildret Norges rolle i verden. Men etter snart fem år med ”forskjellsbehandling” venter Norge mer aktivt avventende enn noensinne på det neste store utenrikspolitiske prosjektet.

(Flickr/CC/Photogestion)

I 2007 skrev Iver B. Neumann og Halvard Leira boken ”Aktiv og avventende: Utenrikstjenestens liv 1905-2005”. Det sies at forfatterne ville kalle verket ”Aktivt avventende”, men fikk tommelen ned av departementets ledelse. 2005 var året Jonas Gahr Støre overtok som utenriksminister.

Utenriksminister Støre forbød norske diplomater å si at Norge er et lite land. I sin debattbok forklarte utenriksminister Jonas Gahr Støre at det er verden som er blitt mindre. Norge er nå et land i en liten verden. Selv er vi tilsynelatende større enn aldri før. Den utenrikspolitiske konstitusjonen er blitt lagt gjennom en bok, rapport og stortingsmelding. Alt ligger for en økt norsk rolle internasjonalt. Så hvorfor uteblir den?

Da jeg som informasjonsrådgiver i sekretariatet til utenriksminister Petersen ikke hadde et godt svar på en journalists spørsmål, svarte jeg: ”Vi følger utviklingen fortløpende, det finnes ingen umiddelbare planer om konkrete tiltak”. Jeg kjenner fortsatt igjen dette svaret i mediene. Det er to svar på dette spørsmålet.

Det første er så vagt som internasjonale utenrikspolitiske konjunkturer. Det andre så kjedelig som enda en rapport. Det er heller ikke Jonas Gahr Støre sin feil. Konklusjonen i boken hans er fortsatt riktig: Norge, norske politikere, norske institusjoner og norske aktivister fortsatt har noe å fortelle verden.

Forklaring 1: Internasjonale utenrikspolitiske konjunkturer
Sannheten er at diplomatiets vesen er aktivt avventende. Diplomatiet er et fag hvor hjulene i maskineriet går rundt selv om det ikke ruller varer ut på samlebåndet. Samtalene går, nettverk knyttes, problemstillinger vurderes, omdømmer styrkes. Men om en freds- eller handelsavtale oppnås eller om en freds- eller handelsprosess i det hele tatt gjennomføres, avhenger ofte av internasjonale tilfeldigheter. Så tilfeldige at de knapt fortjener betegnelsen konjunkturer.

En rask titt på samlebåndet avslører at produksjonen i norsk utenrikspolitikk ikke er annet enn lav. Selv om maskineriet pumper, ventilene plystrer og motiverte arbeidere synger på vei til jobb. Det er lenge siden ordet ”Midtøsten” var det mest brukte substantivet blant norske diplomater. Nå er det ”fredsprosesser” en hører stadig mindre av.

Norge tør endelig å innrømme at vår rolle i fredsprosessen på Sri Lanka på det nærmeste er ikke-eksisterende. Vår rolle i Midtøsten er på mumlenivå, og uten vår formelle rolle som formannskap for AHLC (giverlandsgruppen for De palestinske områdene), ville det ikke være mye igjen.

Rollen som fredsfasilitator innebærer ikke skuffer fulle av ferdige fredstraktater. Det innebærer ofte lite annet enn å rydde møtebordet. Åpne en bakdør til verdenspolitikken og fly inn motiverte parter på et taktisk riktig tidspunkt. Stormingen av Sri Lankas ambassade i Oslo er bare et eksempel på at forventningene til Norges internasjonale rolle ble for høye.

Forklaring 2: Enda en rapport
Mens det er stille om nye norske fredsinitiativer, bygger EU opp sitt eget apparat for fredsfasilitering. Samtidig har EU blitt verdens klart største bistandsgiver. Det blir rett og slett stadig vanskeligere å finne argumenter for ikke å alliere seg med EU når Norge skal gi bort av vår velstand globalt. Det bringer oss til forklaring nummer to. Det manglet en brikke i det internasjonale puslespill UD prøvde å sette sammen med Refleks-rapporten, stortingsmelding 15 og Støres bok: EU.

Med det nyutnevnte EØS-utvalget er muligheten endelig der for å komplettere bilde av Norge i verden. Det er strengt tatt umulig både å lage en norsk utenrikspolitisk analyse – og å drive norsk utenrikspolitikk – uten å diskutere Norges forhold til EU mer åpent.  Fordelen og ulempene. Med dagens tilknytning og mulige framtidige tilknytninger.

I løpet av noen få dager i fjor høst feiret Norge 15 år siden EU-avstemningen, EU fikk nye toppledere og Lisboa-traktaten trådte i kraft. Alt nærmest uten analyse i norsk offentlighet. I realiteten framstår Norge i dag som et uoffisielt EU-medlem. Samfunnsutviklingen i Norge og EU har siden 1994 vært parallell. Det finnes blant dagens regjeringsalternativer ingen alternativ politisk modell, ingen skisse til det mye omtalte ”annerledessamfunnet”. Ved å tilsløre spørsmålet risikerer norsk politikk å miste det som skulle være vår fremste eksportartikkel til EU etter oljen – et åpent og inkluderende folkestyre.

Om Jonas Gahr Støre klarer å lose Norge inn i EU, uten drahjelp fra en nasjonal økonomisk bølgedal, ville han stå klar til å bli vervet til den internasjonale toppstillingen mange internasjonale diplomater mente han fortjente da Fogh Rasmussen overtok NATO. Obama brakte ”the audacity of hope” til amerikansk politikk, skal Støre bringe ”the hope of audacity” til norsk europapolitikk?

Mens vi venter på EØS-utvalgets arbeid og positive konjunktursvingninger, er det fullt mulig å ta tak i følgende utfordringer: næringslivets undervurderte rolle og FNs overvurderte rolle.

Utfordring 1: Næringslivets undervurderte rolle
Norsk næringsliv kritiserte i sin tid UD for ikke å bli mer involvert i utdelingen av EØS-midler. Et stadig mer eksporttruet norsk næringsliv vil ønske seg mer offentlig hjelp i utlandet. Til å være selve bakgrunnen for opprettelsen av UD, blir norsk internasjonalt næringsliv fortsatt stemoderlig behandlet.

Norge kan for eksempel bruke egen IKT-industri til å blande handel med bistand og menneskeretthetsarbeid. I stedet for bare å bruke normativ argumentasjon i menneskerettighetsdialoger med Kina, kan Norge selge norsk fiberoptikk eller nettlesere billig mot at myndighetene fjerner bestemte sensurfiltre. Google truer i disse dager med å trekke seg ut av Kina om ikke myndighetene løfter krav om sensurfiltre, konklusjonen på det vil avgjøre det demokratiske handlingsrommet til utenlandsk industri i Kina.

New York Times-spaltist Thomas Friedman er sitert flere ganger i UDs Refleks-rapport. Under Irak-krigen skrev han: “Power corrupts, but lack of power corrupts even more”. Han siktet til at USA ofte ble kritisert for å være egoistiske i sin utenrikspolitikk. Men, fortsatte han, hva er utenrikspolitikk om ikke en forfølgelse av egne interesser?

Som verdibasert prosjekt rettferdiggjør det norske freds- og forsoningsarbeidet seg selv. Samtidig skriver utenriksministeren i forordet til Refleks at ”vi må våge å drøfte våre egne interesser i verden”. En drøftelse åpner for å sette interesser opp mot hverandre. Flere av våre største bedrifter har nå flere ansatte i utlandet enn i Norge. Norsk næringsliv har grunn til å forvente at deres interesser plasseres høyere.

Utfordring 2: FNs overvurderte rolle
Norges forhold til FN blir mer nostalgisk jo mindre effektiv organisasjonen blir. Mens Norge stiller seg i forgrunnen innen profileringen av internasjonal rettsorden, er bare 40 % av medlemslandene i FN demokratier. I EU er tallet som kjent 100 %, og Lisboa-traktaten sikrer enda mer makt til hovedstedene. Framveksten til Russland, Kina og India har redusert handlekraften til FN i en rekke aktuelle spørsmål (f.eks. Kosovo, Sudan, Burma og Iran). Kosovo-spørsmålet, hvor det var EU-dissens om anerkjennelsen av landet, men EU-konsensus om å overta rettsstatsoperasjonen i landet fra FN er bare et av mange eksempler på EU som en uelegant, men effektiv verdensmakt.

I de fleste multilaterale organisasjoner og forhandlinger ser en også en stadig bilateralisering mellom EU og aktører som G-77/NAM. Selv EUs hovedaktører Storbritannia, Tyskland og Frankrike tvinges stadig oftere å bruke EUs stemme framfor sin egen internasjonalt. Som Jürgen Habermas sa da EU i 2007 fylte 50: “What must change – and has already done so in Europe – is the self-image of nation-states, which must learn to see themselves not so much as independent players but as members of a larger community, who feel bound to adhere to common norms.” (Deutsche Presse Agentur, 23/03/2007).

Klimatoppmøtet var ikke et entydig nederlag. Det ble lagt premisser for et vellykket COP-16. Men det var ikke FN som la det. De etablerte og de fremadstormende stormaktene opererte mer selvstendig enn noensinne. Selv om en ved å lese norske medier kunne få inntrykk av at Norge ledet klimaforhandlingene i København, var vår rolle like begrenset som andre land på vår størrelse.

Norges internasjonale miljøstatus er mest preget av rollen som leverandør for bilforurensning. Samtidig sliter vi med å overbevise veldig mange andre land om at Stoltenbergs månelanding, karbonfangst, er det fremste tegnet på intelligent liv i verdensrommet. Det er ikke alle som sliter like mye med å oppfylle sine CO2-kvoter, har like mye penger til miljøinvesteringer og allerede har tomme hull i jordskorpen å fylle forurensningen oppi.

Troen på diplomatiet
Vi må justere det nasjonale selvbildet, fortalte Støre i sin bok. Norge er tydelig ikke lenger et lite land i verden, men store innen fisk, olje og FN-støtte og skal utnytte dette aktivt. Den store styrken til ”Å gjøre en forskjell” var at den var tett med overbevisende eksempler på hvorfor verden tross utfordringene stadig blir et bedre sted å være. Diplomatisk arbeid ble gitt store deler av æren.

Gjennom snart fem år har utenriksminister Støre satt i gang så mange tanker på Victoria Terrasse at tidsskriftet Stat & Styring sammenliknet hele utenrikstjenesten med en tenketank (2/2007).  Morgenbladets konstituerte samfunnsredaktør, Tove Gravdal, hevdet ved NUPIs 50-års jubileum at direktør Jan Egeland drev NUPI ”mer ut som et institutt for aktivisme enn for forskning” (16/1/2009). Det er for retorisk å hevde at rivalene til statsrådsposten har byttet roller, men det er grunn til å tro at Støre foretrekker å virkeliggjøre framfor bare å tenke tanker.

Jeg brukte juleferien blant annet til å lese den franske politiske intellektuelle Jacques Attalis nye bok ”Kort historie om framtida”. En av landets fremste Attali-tilhengere, Jonas Gahr Støre, har skrevet forordet. Her skriver han dette om Attalis dagbøker fra årene i Elysée-palasset (Verbatim I–III): ”Framfor alt gjev dei eit innblikk i det miljøet som oppstår når det ikkje er nok å tenkje og diskutere sakene, men når oppgåva kvar dag er å ta avgjerder.” Jeg oppfatter det som et signal om at det er under slike omstendigheter Norges utenriksminister også trives best. Når de politiske prosessene ikke etterlater tid til å skrive bøker, rapporter og stortingsmeldinger.

Det forutsetter altså en åpnere og mer problematiserende diskusjon om Norges forhold til EU, mindre FN-nostalgi, mer støtte til direkte norske interesser representert ved næringslivet og tilslutt: på at Støres utenrikspolitiske maskineri snart skal treffe et hurtigroterende internasjonalt tannhjul.

Hvis det ser ut som krig, høres ut som krig og føles som krig – så er det krig

Var norske politikere så opptatt av å ta mobilbilder i Oslo rådhus at de ikke fikk med seg Obamas Nobeltale? Mannen som fikk en verdens fremste pris for fred, snakket nesten bare om krig. Om hvordan den grusomme menneskelige tilstanden krig i noen tilfeller også kan være rettferdig. Snart et halvt år senere er det fortsatt ikke politisk mulig engang å bruke ordet krig i norsk Afghanistan-debatt.

Den amerikanske og afghanske hæren på patrulje sammen. (Flickr/CC/The U.S. Army)

Det finnes to typer krig. Rettferdig krig og urettferdig krig. Norske politikere bør snarest legge bort sin legalistiske tungekløveri og begynne å forklare hvorfor krigen i Afghanistan er en rettferdig krig. Drapene på fire norske soldater, samtidig som NATOs øverstkommanderende sendes hjem, er en god anledning. Først da får vi den Afghanistan-debatten Norge fortjener. 

Selvsagt skal Norge ha en rolle i å sikre freden i Afghanistan. Dette innebærer både sivil norsk innsats gjennom FN og EU, og det innebærer militær innsats gjennom NATO. Det bør heller ikke være noen tvil om Norges politiske motivasjon for å bli værende i Afghanistan. Den er godt begrunnet av regjeringen.  

Norges rolle
Det bør heller ikke være noen tvil om at Norge har en strategisk rolle i både den sivile og militære delen av den internasjonale innsatsen i landet. Og at nordmenn hver dag risikerer livet for det Faremo selv beskrev som “sikkerheten til det afghanske folket og trygghet for oss alle” - og ikke for å sikre naturressurser eller for å kvittere ut allierte forpliktelser. 

Alt bør ligge til rette for en åpen, offentlig debatt om rettferdigheten av Norges rolle i krigen i Afghanistan. Det er ikke tvil om Jonas Gahr Støres personlige engasjement. Utenriksministeren har gjort Afghanistan til sitt kanskje viktigste politiske prosjekt, delvis gjennom tilfeldighetene som satte ham i sentrum for terroraksjonen på Serena Hotell. Forsvarsminister Faremo har åpnet opp sitt departements kommunikasjon, ikke minst i forhold til Afghanistan, og vist evne til raskt å snu seg rundt når det har blitt reist tvil om hennes engasjement. 

Juss vs. politikk
Det er på tide å invitere offentligheten inn i debatten. Gi befolkningen tilgang til de ordene de trenger for å beskrive en situasjon hvor unge nordmenn, side om side med afghansk politi og soldater, setter livet i fare rundt hver sving. En av de første gjerningene til ny statssekretær i UD, Espen Barth-Eide, var å publisere en forklaring på hvorfor Norge ikke er i krig. 

Det folkerettslige resonnementet er selvsagt juridisk logisk og kan spores til Genèvekonvensjonene fra 1949. Leder i Generaladvokatembetet, Arne Willy Dahl, som utgjør den militære påtalemyndigheten i Norge, har gode juridiske argumenter for det samme her. 

Bruk gjerne disse resonnementene i rettssalen eller i korridorer hvor Genèvekonvensjonenes formuleringer ruller like lett på tungen som fiskeeggene i kaviaren. Men skill juss og politikk. For sørgende soldater, pårørende, journalister og deres lesere er det stor fare for at dette blir semantikk. 

Krigskorset
Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen ville for fire år siden gi krigskorset til den nå avdøde soldaten Trond Bolle. På Dagsnytt 18 i går viste han til poenget om at Norge folkerettslig sett ikke er i krig, men at dette “er et viktig poeng i noen sammenhenger, men den rene formalisme i denne sammenheng”. Siden det er det tatt en avgjørelse på at krigskorset kan gis, det bør reflekteres i begrepene politikerne bruker i den offentlige samtalen. 

Barth-Eide skriver at det er “på ingen måte noe ønske om tilsløring som ligger bak vår måte å snakke om dette på”. Vel, om det allikevel er slik det oppleves av store deler av offentligheten, så hjelper det ikke hva de opprinnelige ønskene var. Når statssekretæren videre skriver om soldatene at “Det er svært viktig for oss at vi viser dem den respekt og anerkjennelse de har krav på – og en av måtene vi gjør det på er å beskrive operasjonen som akkurat det vi mener at den er.” Hva med å beskrive den som de mener at den er?  

Ord betyr noe
I sin Nobeltale skildret Obama USAs krigsinnsats i verden og begrepet rettferdig krig på en moralsk og menneskelig måte. Jeg vil gjerne høre regjeringen gjøre det samme. Kall det en krig. Si at Norge deltar i en krig. Ord er viktig. De galt valgte ordene, ikke ordrene, felte nettopp selve sjefen for NATOs Afghanistan-innsats, General McCrystal. Som en viss Nobelprisvinner en gang sa: “Don’t tell me that words don’t matter”.  

Det er viktig for det norske samfunnet at debatten om Afghanistan er så åpen som mulig. VGs Hanne Skartveit har nylig skrevet flere gode saker om manglende anerkjennelse av norsk krigsinnsats. Det fikk Faremo til å snu i medaljesaken. Dagbladets Marie Simonsen twitret for tre dager siden: “Selvfølgelig reiser fire unge menneskers død spm om hva de døde for.” Det bør også framkalle en politisk reaksjon.  

Diplomatisk spill?
Fram til i fjor, jobbet jeg tre år med EUs utenrikspolitikk ved Den norske EU-delegasjonen i Brussel. Blant annet med Afghanistan. Flere ganger holdt jeg foredrag for norske krigsskolesoldater. En gang kom en av kullets lærere bort til meg etter foredraget. 

Hun sa: “Du snakker mye om storpolitikk og stormaktenes strategiske spill i verdens konflikter. Husk at flere av våre soldater skal sendes til disse konfliktene. Det er viktig for deres motivasjon når de er i felt at de ikke føler seg som brikker i et diplomatisk spill, men som mennesker som hjelper mennesker.” Jeg håper jeg har lyktes bedre denne gangen. 

Krigen i Afghanistan handler om mennesker som hjelper mennesker, men også om mennesker som dreper mennesker. Hvordan det utrolig nok også kan være en måte å hjelpe på, er nødvendig for oss å snakke om.

Politiske pianospillere

Bjarne Håkon Hanssen har helt rett når han sier at statsråder trenger hjelp til pr, ikke bare til informasjon. Men for å unngå at mediene skyter pianospilleren, må en ansette flere politiske rådgivere i departementene, ikke flytte byråkratene inn i skuddlinjen.

(Foto: Harry Wad/Wikimedia Commons)

Med sin første offentlige opptreden etter overgangen til kommunikasjonsbransjen, reiste tidligere statsråd Bjarne Håkon Hanssen i forrige uke en svært viktig debatt om byråkratiets kommunikasjonsrolle. Hans åpenhet er forbilledlig i en situasjon hvor det raskt økende antallet kommunikasjonsrådgivere i det offentlige reiser nye demokratiske utfordringer. Men løsningen er i beste fall uklar, i verste fall udemokratisk.

«Som minister har jeg et prosjekt, og jeg bruker mitt apparat for å selge mitt prosjekt. Jeg mener informasjonsavdelingen i departementet er mer salgsagenter enn folkeopplysere. Det bør de være», sa Hansen ifølge Dagens Næringsliv. Nestleder Thomas Spence i Norsk Journalistlag advarte mot dette. Hans Geelmuyden påpekte at dette kunne føre byråkatene ut i spagaten. Geelmuyden har helt rett.

Kritisk søkelys også på offentlige kommunikasjonsrådgivere
Problemet er todelt: 1. Det er for få politikere i departementene til at de har kapasitet til å svare alle de politiske utfordringene mediene kommer trekkende med. 2. Politikerne skjuler seg bak sine kommunikasjonsrådgivere når de ikke vil fronte negative saker.

Som tidligere kommunikasjonsrådgiver i Utenriksdepartementet har jeg selv stått overskrevs mellom journalister som har krevd politiske svar og politikere som ikke har ønsket å svare. Det er demokratisk viktig å opprettholde et kritisk søkelys på den private kommunikasjonsbransjen. Men det er like viktig å følge den offentlige delen av bransjen.

Hanssen har helt rett i at politiske idéer må selges. Og selges de ikke før blekket er tørket i de politiske avtalene, så risikerer en at aktører som organisasjoner, næringslivet, ngo’er, akademia og media rekker å samle offentligheten imot idéen før det i det hele tatt er lansert. Men salget er det politikerne selv som må gjøre. Og det er Regjeringen som nå må gå den upopulære runden til Stortinget å be om midler til flere politiske rådgivere til å utføre denne oppgaven.

Politikerne slipper billig unna
Det oppstår et klassisk demokratisk problem når kommunikasjonsrådgivere stadig blir sendt foran medienes mikrofoner for å forklare departementets handlinger. En offentlig kommunikasjonsrådgiver kan bare svare på faktuelle, deskriptive problemstillinger. Han eller hun kan ikke komme med politiske vurderinger utover nøkternt å vise til tidligere vurderinger foretatt av en politiker.

Det føltes for enkelt for meg å stå foran mikrofonene og komme unna med argumenter om at det ikke var jobben min å gi politiske vurderinger og så formidle et tynt argument om hvorfor politikeren ikke hadde tid.  Som resultat slapp politikeren billig unna. Unna avgjørelser som gjerne kunne markere klare endringer i et statsbudsjett. Valgkamper bidrar til å øke dette dilemmaet dramatisk.

Dette skal ikke være mulig i et demokrati hvor politikerne bør forventes løpende å forsvare sin politikk. I dag er det bare Statsministerens kontor som praktiserer en ordning med en statssekretær som da fungerer som en politisk oppnevnt pressetalsperson. Som det største departementet bør UD være neste departement ut. 

Da jeg begynte å jobbe i sekretariatet til utenriksministeren i 2002 var jeg den eneste informasjonsrådgiveren i denne enheten. I dag har UD skilt ut en egen kommunikasjonsenhet med åtte rådgivere.

Britiske tilstander
Kommunikasjon i det offentlige har hatt en eksplosjonsartet vekst, som bare fortsetter. Mange departementer tror de kan kommunisere bedre bare ved å ansette nye kommunikasjonsrådgivere. Svaret er at kommunikasjon er alle offentlige signaler en organisasjonen sender. Et byråkrati blir for eksempel bare god til å kommunisere når alle byråkratene tenker kommunikasjon.

BTs Olav Kobbeltveit karakteriserer dette som amerikanske tilstander. I realiteten er det britiske tilstander. Mens en i USA alltid har bytter ut store deler av embedsverket med skiftende presidenter, har en i Storbritannia hatt et system som har liknet det norske. Helt til Tony Blair økte både antallet politiske og byråkratiske kommunikasjonsrådgivere voldsomt i sin regjeringsperiode.

Resultatet kjenner vi. En overmodig spin-kultur som blant annet solgte idéen om masseødeleggelsesvåpensom ikke fantes. Hanssens utspill bør følges opp med en bred offentlig gjennomgang av byråkratiske kommunikasjonsrådgiveres rolle i politikernes tjeneste. Og initiativet kan veldig godt komme fra politikerne selv.

End of spin

Gordon Brown går av som britisk statsminister. Er dette også slutten på spin i britisk politikk?  

(Wikimedia/CC/WEF)

Valgkamper blir sjelden avgjort av en enkelhendelse. I den grad det noensinne har gjort det, skjedde det i årets britiske valgkamp, da Gordon Brown kalte en av sine velgere for en ”bigot”.  

Når en krise oppstår er kommunikasjonsrådgiverens oppgave håndteringen av krisen. Det innebærer å bevege fokus raskt fra  selve krisen til å finne effektive løsninger på å redusere skaden. Og på den måten sørge for at krisen ikke skjer igjen.  

Gordon Brown håndterte sin krise ved å dra fram hele kortstokken med bortforklaringer. Mens mikrofonen fortsatt stod på, fordelte han skyld til både egne medarbeidere og til pressen. På Jeremy Vine Show senere på dagen, hentet han fram klassikeren ”I den grad jeg skal ha sagt noe slik”.  

Så fulgte en seanse med hodet skamfullt i hendene, før han etter igjen å ha truffet sin nemesis, Gillian Duffy, strålte foran kameraene over det som bare hadde vært ”en misforståelse”.  

Hva burde han sagt?
Felles for alle disse forklaringene var at ingen, han selv inkludert, trodde på noen av dem. Hva skulle han så sagt og gjort? Vel, her er en farbar vei: I motsetning til hva mange politikere synes å tro, så setter velgere mer pris på at de kommuniserer som mennesker enn som stortingsmeldinger.  

Det innebærer å innrømme feil. Mennesker gjør feil. Et menneske kan bli irritert når en i månedsvis har reist land og strand for å formidle sitt dyptfølte politiske engasjement og en tilfeldig velger konfronterer en med en rasistisk slengbemerkning om innvandrernes skyld i alle landets problemer.  

Er det ikke da mulig å si ”jeg lot meg irritere og sa noe jeg beklager”? Det ville uansett lettet overgangen tilbake til realpolitisk debatt i forhold til å begynne å legge kabal med alle pr-kortene i bunken.   

Blairs pr-revolusjon
Hovedproblemet er at Browns tabbe bare kom som kulminasjonen av en spinkultur som startet med Tony Blair og som Gordon Brown, tross håpet om det motsatte, bare har videreført. Tony Blair revolusjonerte ikke bare politisk retorikk i Storbritannia. Han revolusjonerte den verden over.  

Da Blair vant sitt første valg var jeg student i Dublin. Jeg husker spesielt én tv-debatt mellom  Blair og daværende statsminister John Major. Programlederen ba debattene om å oppsummere sin viktigste valgkampsak på 20 sekunder.

Major brukte sine tilmålte sekunder, og mer enn det, på å forklare at det selvsagt var helt umulig å foreta en slik oppsummering. Politikk var for komplekst og mangefasettert til en slik forflatning.  

Blair svarte slik:  ”Education, education, education.” Ingen som hadde fulgt valget det året tvilte på at Blair hadde tjukke avhandlinger liggende om alle komplekse og mangefasetterte sider av sin utdanningspolitikk. Det han viste var at han ikke bare var i stand til å prioritere politisk, men han var i stand til å tilpasse sin politiske kommunikasjon til ethvert format.  

Resten er historie. Blair sørget for at politikk ble pop. Kampanjen ”Cool Britannia” ble lansert av den politiske merkevarebyggeren Mark Leonard, som senere ble hentet inn av norsk UD og stod bak boken ”Norway’s Public Diplomacy”.  

Da spin var noe positivt
Utrykket spin doktor ble introdusert. Introdusert som noe positivt. Den tilbaketrukne Blair-bakmannen Peter Mandelson kledde rollen på en distingvert måte. Men så skjedde det noe. Fra tabloiden Today hentet Blair inn Alistair Campbell. Omdreiningene i spinnen økte flere knep.  

Så kom Irak-krigen. Den gang var jeg informasjonsmedarbeider i sekretariatet til utenriksminister Petersen. Bakgrunnsnotatene som kom fra britisk UD var imponerende. Det var byråkratisk velskrevenhet jeg aldri før hadde lest. Det var spin.  

Dag etter dag etter dag ble budskapet elegant og effektivt presentert for potensielle allierte. ”Irak har masseødeleggelsesvåpen, og det er like før vi finner dem”. For hver dag rykket en nærmere den store og avgjørende avsløringen. Og hver dag rykket en lengre unna sannheten.  

Irak ble fallet
Uavhengig av sikkerhetspolitiske gevinster med å fjerne Saddam Hussein, representerer Irak-krigen stormaktenes tillitsfall når det gjelder politisk kommunikasjon. Og det preger i dag diskusjonen om Iran nå er i stand til å lage atomvåpen eller ikke, og hva en eventuelt skal gjøre med det.  

Daværende amerikansk utenriksminister Colin Powell har som eneste hovedaktør, offentlig beklaget sin rolle i å forlede verden om Irak. Poenget er at USA og Storbritannia ikke engang trengte å produsere en såkalt smoking gun. Bare det at Iraks våpenrapport var mangelfull var nok til at landet hadde brutt FN-resolusjon 1441. Politikerne ble revet med av sitt eget spinnmaskineri.  

Spin er nå bare negativt
Det var ikke Obamas eksepsjonelle talegaver som gjorde LibDem-leder Nick Clegg til en faktor i det britiske valget (i hvert fall mediemessig). Det var at han oppførte seg som et alminnelig menneske i debattene. En tilsnakkendes person som framstod som noe mer enn sitt retoriske budskap.

Obama har selv vist at veltalenhet er noe mer enn spin. Politikk vil alltid være preget av over- og underdrivelser, men spin er å fordreie virkeligheten slik at en aldri innrømmer feil eller skyld. Spin er i dag noe utvetydig negativt. Obama sa at: ”I am not a perfect man and I will not be at perfect president”. Han gikk videre til å innrømme bade hasj- og kokainmisbruk, før han så holdt valgkampens viktigste tale med utgangspunkt i sin største svakhet – den rabiate pastoren sin.

USA vinket farvel til spin i forrige presidentvalgkamp. Det skjedde da Hillary, kona til presidenten som røykte hasj uten å inhalere og hadde sex uten å ha sex (”that depends on what the meaning of is is”), prøvde å spinne historien om en bosnisk blomsteroverrekkelse om til en krigsdåd.

Er spin endelig død i britisk politikk? Vel, det vil hjelpe om Cameron inviterer med seg Clegg i regjering. Og vær oppmerksom om en av partiene dytter ”New” foran partinavnet.