Å trykke eller ikke trykke Mohammed-tegningen må ikke bli et barometer på journalistisk mot.
Før det norske flagget pyntes med en Mohammed-tegning, er det på tide å stoppe politikere og redaktører med kortsiktig markeringsbehov. Det som engang var en systematisk og politisk norsk Midtøsten-debatt er i ferd med å reduseres til tom symbolikk.
I går stod Frps Ulf Erik Knudsen fram og fortalte at han bruker Kurt Westergaards Muhammed-karikatur som profilbilde på Facebook. SVs Holmås og Solhjell og SPs Borten Moe har nylig gått ut og oppfordret avisene til å trykke karikaturene.
At Aftenposten etter Westergaard-overfallet trykket tegningene på overtid, kan tyde på at politikernes kampanje var effektiv. Det er betenkelig at karikaturdebatten styres av to partier, Frp og SV, som fra hver sin kant virker såre fornøyd med å begrense sin utenrikspolitikk overfor Midtøsten til symbolpolitikk. Hvis norsk utenrikspolitikk skal ha fortsatt relevans i Midtøsten må karikaturdebatten plasseres inn i en bredere utenrikspolitisk analyse.
Trykk bildene selv
Angrepet på Westergaard var et oppsiktsvekkende og bokstavelig talt livsfarlig angrep på ytringsfriheten. Angrepet fortjener stor medieoppmerksomhet, og det fortjener kreative måter å utfordre krefter som i all sin gjerning motarbeider ytringsfrihet. Men rituelle demonstrasjoner av heltemot ved å trykke Jyllandspostens karikaturtegninger er ikke lenger kreativt.
Samtidig som det er gode grunner til at det er ugreit at politikere oppfordrer media til å publisere saker, er det også gode grunner til å oppfordre de samme politikerne til å undersøke sitt eget vågemot. SV og SP har også medlemsblader. Trykk dem selv. La det vise redaktørene hvor viktig dere synes de er.
Den første erkjennelsen de da vil gjøre, er at en ikke bare utsetter seg selv for fare. Men like mye ens familie og kolleger. I en avisredaksjon er resepsjonisten i velkomstområdet et langt enklere målskive for en sinnsforvirret islamist, som for eksempel oppholder seg ulovlig i landet. Det kan høres banalt ut, men de ansattes frykt er noe en redaktør faktisk er forpliktet til å tenke over.
Symbolsk mot
Frp gjør nettopp det. I dag forteller redaktør for bladet Fremskritt, Geir Mo, at de vil trykke en egen Mohammed-tegning. Det fortjener karakteristikken modig. Uten å ha sett tegningen, er uenig i at Frp skal skape en slik oppmerksomhet uten å ha en helhetlig politikk overfor Midtøsten. Men modig, det er det.
Men hvorfor trykker ikke verdens fremste politiske tidsskrifter, som f.eks. Time, Newsweek og Economist, karikarturene? Fordi de viser sitt journalistiske mot – ikke ved å begrense seg til symboler på mot – men ved å reise til de aktuelle områdene og risikere livet ved å konfrontere de som truer ytringsfriheten. På den beste måten en journalist kan gjøre det: Ved å stille spørsmål til hvorfor de gjør det de gjør. Slik som Daniel Pearl og mange, mange andre.
Satire som middel
Hvis en så velger å trykke en tegning, og samtidig lykkes med å gjøre det som ledd i et helhetlig tilnærming til demokrati i Midtøsten, må en allikevel spørre seg: Er tegningen med Mohammed med en bombe i turbanen det mest poengterte en kan kommunisere når en først skal risikere liv?
Jeg synes denne tegningen er langt mer verdig provokasjonen – Mohammed med hodet i hendene som beklager seg over at han har slike tilhengere. Newsweek trykket i sin tid et bilde av en tegner som skrev ”I won’t draw Mohammed” helt til setningene ble et bilde av nettopp Mohammed (klarte ikke å finne den på nettet, noen som kan hjelpe?)
Gjennom historien er det undertrykkelse som har skapt den beste politiske satiren. Jeg studerte politisk filosofi i Irland. Et land som har skapt litteraturhistoriens fremste forfattere, blant annet gjennom de satiriske virkemidlene de utfordret britene med (Swift, Wilde, O’Brian m.fl.). Det underfundige og elegant tilslørte, som kunsten inviterer til, er et mektigere politisk redskap er naken provokasjon.
Provosere uten å konfrontere?
I dialogen med antidemokratiske deler av Islam må vi ikke bare forsone. Vi skal også våge å provosere. Men uten å velge konfrontasjon om symboler som mål. Jeg har tidligere skrevet om unnfallende norsk politikk her. Det er like ille i den andre enden av skalaen. Dialog fungerer bare om en tar med seg sine meninger inn i dialogen.
Hvor politisk reell er egentlig linken mellom Mohammed og terrorisme? Media som insisterer på å knytte terrorister til Mohammed gjør ondskapen mer religiøs enn den egentlig er. Ingenting gjør islamstiske terrorister mer fornøyd enn å bli direkte assosiert med Mohammed. Det legtimiterer saken deres. Å drepe uskyldige i en guds navn er en praksis som mer enn noe annet krever at målet bokstavelig talt helliger midlene.
Det er vel ikke lenge før en politiker foreslår (ref. Opplysningskontoret.org) å legge til en Mohammed-tegning på det norske flagget – for å unngå at islamister brenner det…
Siste: Drosjesjåførene protesterer








As a former Norwegian diplomat, I will take you behind the scenes to explain the Norse code behind the Nobel Committee’s decision. In fact, the last and only time a sitting American president visited Norway, I was stationed at the Norwegian Embassy in Washington, my first posting in a ten-year diplomatic career. It was 1999, and Norway welcomed President Clinton a Rabin Commemoration.